Mens vi venter på Alpers' beskrivelse av tidenes langtur på tvers av USA kan vi dele en beskrivelse av en vesentlig kortere tur på tvers av en mer nærliggende landmasse, den Iberiske halvøy, altså Spania. En del av aspektene ved en kort flerdagerstur vil være de samme som ved en vesentlig lengre en.
– No, no, no. Hoderystingen hos bussjåføren er internasjonal. Hans pekefinger i retning sykkelen min likeså.
Mine ti minutter med skjelving i busskuret i den lille landsbyen Zizur Minor bar ingen frukter. Jeg både forventet, og stilltiende, dog klaprende, aksepterte sjåførens negativitet til å ta med meg og sykkelen min på bussen. Jeg hadde satt meg i denne situasjonen helt frivillig. Vel vitende om at det var en stor sjanse for regn.
LES OGSÅ: TORTOUR: CYCLOCROSS I SVEITS
THE RAIN IN SPAIN: Falls not on the plain. Fra starten av dag 3 med vind fra siden og regn fra oven.
«When in Spain I don't do rain» har vært mantraet mitt. Men nå hadde jeg allerede syklet i striregn i over tre timer. Det var først da motvinden traff meg som en råkjørende grisetransport med pata-negra-svin, at jeg så meg om etter en plan B. Viljen til å true gjennom motvinden, plaskregnet, og de 5 varmegradene som computeren viste meg, var akkurat da minimal. Bussjåføren ga meg ikke noe valg. Jeg måtte bare ta meg sammen. Jeg klemte vannet ut av DeFeet-hanskene i ull, klikket de våte skoene inn i pedalene, og trillet ut av busstoppet og ned fra fortauet. Jeg hadde mindre enn 10 mil igjen til målet. Jeg var nesten halvveis for dagen. I denne motvinden gjenstod det nok fire sykkeltimer. Jeg skulle klare det. Så lenge jeg syklet holdt jeg til en viss grad varmen. Skjelvingen som nesten kastet meg av sykkelen gav seg etter den første utforkjøringen. Jeg vekselvis passerte og lå på hjul med bussen som ikke ville ha meg med frem til Miguel Indurains fødeby.
LES OGSÅ: MORTIROLO - GJEMT OG GRUSOM
Jeg som egentlig hadde gledet meg til å komme til Pamplona. Nå var jeg bare opptatt av å komme meg gjennom. De siste ukene hadde jeg lyttet til Hemmingways lyriske beskrivelser av byen som nærmest regnes som hovedstaden for tyrefekting og er mest kjent for de årlige, dødelige okseløpene. Mesterverket The sun also rises handler om fyll, sjalusi og tyrefekting i området rundt Pamplona. Jeg kom ikke til å utsette meg for noen av delene denne dagen, kanskje bortsett fra litt lett misunnelse da, myntet på dem som var innendørs, eller hadde skivebremser...
Nå bestemte jeg meg for at jeg måtte sykle minst 40 km før jeg kunne ta en ny pause. Gamlebyen i Pamplona måtte stå der en stund til før jeg kunne besøke den. Neste gang, kanskje...
Biffen jeg akkurat hadde spist da jeg søkte ly for regnet en stakket stund, kom til å holde noen timer. Vanndammen jeg hadde lagt igjen under restaurantbordet ville nok også vare litt utover dagen.
Da jeg kom meg gjennom Pamplona, uten å se så mye annet enn noen veikryss og en park, kom pågangsmotet tilbake. Jeg var virkelig på eventyr og negativiteten ble snudd til optimisme og glede over at jeg kom til å klare det. At den siste dagen ble litt ekstra tøff passet egentlig hele opplegget. De to foregående dagene hadde nesten vært for enkle til å gi meg den reale følelsen av å ha gjort noe «epic shit». Nå falt delene på plass i takt med de tunge regndråpene.
FRISK ÅPNING: Opp favorittbakken med spreke bein er det lett å glemme at det er 580 km igjen av turen. Her fra bakken fra Gavá til Begues.
Alle turer starter med de første kilometerne.
Dag 1: Barcelona - Tamarite de Litere
Innover i dypt grønne Baskerland føltes det lenge siden jeg hadde satt fart fra Barcelona i strålende sol og rett under 30 varmegrader. Tre dager på sykkelen gir mange inntrykk.
Jeg startet turen med kjente veier ut av den katalanske hovedstaden og hadde ekstremt gode og optimistiske bein opp den drøyt 20 minutter lange klatringen fra Gavá til Begues. En bakke jeg har syklet mange ganger, og kjenner godt. Så bra var beina at jeg fikk oppmuntrende tilrop fra to andre syklister på veien oppover. Den ene passerte jeg i bunnen av bakken. Den andre hang på hjul en god stund i de lettere partiene.
LES OGSÅ: HELTERUNDEN I TELEMARK
– A bien ritmo, bra tempo! sa den siste da han passerte meg i de litt brattere kneikene midtveis. Jeg hadde tatt til fornuften, men øste på med over 300 watt en stund til. De 180 kilometerne som gjenstod på dagsetappen klarte jeg ikke å bekymre meg over. Jeg hadde jo hele dagen. Solnedgang var min eneste reelle begrensning. Til tross for at jeg ikke kom meg av gårde før 11.30 skulle det holde fint. At Strava hadde anslått at de 200 kilometerne jeg hadde lagt opp til skulle inneholde 2500 høydemeter trodde jeg ikke stort på. Det spanske innlandet er for det meste ganske flatt.
Stravas ruteplanlegger har en tendens til å overdrive mengden klatring. Jeg hadde også rikelig med medvind, i hvert fall så lenge jeg syklet vestover. Fra de Cava-givende vinrankene i Vilafranca, rett ut dalen fra Begues, regnet jeg med at jeg lett kunne holde 30 km/t i snitt, minst.
På flatene merket jeg ingenting til setevesken på 3,7 kilo. Om noe så gjorde den lange seteraketten meg bare mer aero, tenkte jeg. Jeg forestilte meg at jeg hadde en real jet der bak, sikkert inspirert av ungenes ivrige lek med Lego og diverse booster-konfigurasjoner på Star Wars-romskipene de bygger.
LADD: Seteraketten var ikke mye til bryderi på veien opp til innlandsplatået.
Jeg bestemte meg for å fylle flaskene hver 50. kilometer, men ellers stoppe så lite som mulig. Vestenfor Vilafranca og rundkjøringene pyntet med skulpturer av Cava-korker klar til utskyting var jeg i nytt landskap. Jeg hadde syklet hit mange ganger før, men aldri lenger vest. Nå lå hele det spanske innlandet foran meg. Medvinden kom som bestilt og jeg kunne holde løst i bukken og skli av gårde i 36-37km/t uten at det kostet stort. Computeren talte nedover ved siden av streken som viste meg hvor jeg skulle. Jeg slukte kilometer med stor appetitt, men skulle likevel bli lært en lekse.
Vinmarkene ga etter hvert opp til fordel for jorder med gress og korn. Landsbyene kom sjeldnere. I et veikryss rett etter passerte 50 km fant jeg likevel en bar. Jeg kjøpte en stor flaske vann og en Cola. Trøya var dekket i salt. Det var varmt, ja. Jeg hadde matpakke med økologisk peanøttsmør og jordbærsyltetøy og flere energigeler på lomma. Jeg fylte flaskene, styrtet colaen og dro på videre den veien computeren pekte. En fjerdedel av dagen i boks - tre fjerdedeler igjen. Biltrafikken var minimal og syklingen foregikk på den breie veiskulderen. En og annen lastebil blåste forbi. De fleste holdt den i Spania lovpålagte avstanden på 1,5 meter til min beskjedne og sårbare ekvipasje.
TOMME VEIER: En formiddag midt i uka på vei ut av Barcelona er det lite som vitner om at nærmere 5 millioner mennesker bor rett i nærheten.
Jeg hadde tenkt på denne turen i lang tid. Nå nøt jeg å være på vei. Veien var fine, med bred skulder. Fuglene sang. De røde valmuene som omkranset jordene vippet med hodet i vestavinden. Vi bukket i samme retning. De gule jordene omkranset av røde valmuer sies å ha inspirert det spanske flagget. Det var sen vår og jordene hadde ikke blitt helt gule ennå, men det var lett å forestille seg det gule og det røde flagget der ute på jordene.
SPANIAS FARGER: De røde valmuene og jordene.
Jeg nynnet og smilte og bestemte meg for å drøye til jeg var godt over halvveis før jeg stoppet igjen. Det er digg å ha kortere igjen når man først tar en lengre stopp. Hele ruta mellom Barcelona og San Sebastian hadde google-maps anslått til 600 km. I Stravas ruteplanlegger hadde jeg delt opp ruta i tre dagsetapper på ca 200 kilometer hver. Den første dagen var (etter planen) den lengste. 208 km skulle jeg sykle, fra døra hjemme ved Camp Nou til Tamarite de Litere i fylket Aragon. Ruta gikk for det meste på mindre veier og utenom de større stedene. Etter en sving sørover mot Reus skulle jeg dra på nordsiden av Lleida før jeg flatet ut rett vestover med Pyreneene til høyre.
LES OGSÅ: TEST AV 7MESH RESISTANCE
Jeg hadde tatt noen stikkprøver på veiene med streetview på Google, men stolte forøvrig på Stravas ruteplanlegger og dens «most popular»-funksjon for valg av sykkelvennlige strekninger mellom punktene jeg la opp til.
Den foræderiske følelsen av halvveis.
Når det går lett de første 100 kilometerne er det lett å glemme at de neste også må sykles. De går ikke av seg selv.
HALVVEIS: Det er lett å føle at det bare går utfor så fort man bikker halvveien. Milene må uansett sykles.
Ved passering 100 km tenkte jeg at jeg var snart i mål. Det var nesten bare å rulle inn til hotellet. Ved 120 kilometer fant jeg en ny bar i et veikryss og kjøpte en ny 1,5-liter med vann, tok en kaffe og la på et nytt strøk med solkrem på armene. Over halvveis med god margin.
Etter en sløyfe sørover og vestover, syklet jeg nå nordover og fikk kraftig vind inn fra høyre. Det føltes brått en del hardere. Det knaste i salt på skuldrene og på hjelmstroppene. Det svei i øynene.
En bonde på kaninjakt i grøfta på venstre side fanget oppmerksomheten min. Rett etter så jeg flere kaniner i min egen grøftekant. De spratt rundt mellom markblomster og ugress. Nå skjønte jeg hva hullene i jordvollen langs veien var for noe. Spanjolene spiser gjerne helgrillet kanin på våren. Bonden som gikk i snekkerbukser med hendene foran seg, klare til å gripe en hoppende rakker, illustrerte godt livet jeg så for meg at beboerne i de små landsbyene jeg passerte gjennom måtte leve. Håndjakt av kaniner for å sikre seg middag er ikke noe jeg hadde bivånet på sykkeltur tidligere. Jeg humret litt for meg selv, og koste meg med å se etter flere kaniner.
Med fem mil igjen følte jeg det passet med en iskrem. En butikk der mannen bak kassa åpenbart var under opplæring gjorde nytten. Jeg valgte en stor flaske sportsdrikk i stedet for vann også. Snart fremme!
ISKREM: I 35 varmegrader er det digg med noe kaldt.
Sola begynte å stå lavt på himmelen, ganske rett foran meg. Vinden kom igjen bakfra. Med 30 km igjen ledet computeren meg vekk fra veien og inn på en grusvei. Etter 100 meter ble grusveien mer til en grov kjerrevei med store steiner, fjellknauser som stakk opp gjennom veien, og løs sand. Nå skulle de 28 mm breie Schwalbe Pro One-dekkene mine få sin ilddåp. Jeg merket at jeg begynte å bli sliten. Kanskje mest mentalt. Jeg ble gretten. Tid for en gel.
GRUSING: Stravas ruteplanlegger kan finne på mye rart. Heldigvis takler dagens racersykler grov grus også.
Grusveien gikk i svinger og slynger opp og ned. Vesentlig treigere og hardere enn veien jeg regnet med gikk parallelt. Jeg syklet helt inntil en rekke av runde fjellkoller. Landskapet minnet meg om da jeg kjørte bil gjennom Northern Territories i Australia for mange år siden. 50-100 meter høye runde knauser lagde en vegg mellom sletten jeg var på og starten av Pyreneene litt lenger nord. Rester etter da breene trakk seg tilbake etter siste istid konkluderte jeg, med geologi-timene fra skolen i bakhodet.
MOT SOLNEDGANGEN: Spanske sommerdager er vesentlig kortere enn norske. De runde kollene til høyre ledet meg frem til første overnatting.
Kjerreveien varte i underkant av 10 kilometer. Jeg pustet lettet ut da jeg kom ut på asfaltveien igjen. Ingen punktering. Det var jo også litt moro å terrengsykle litt med raceren. Hva skal man egentlig med dedikert grusracer?
Nå begynte jeg å bli realt utålmodig og kokt. Jeg kom på at jeg ikke hadde stoppe for å spise underveis. Nå fikk det vente til kvelden. Heldigvis gikk de siste 20 kilometerne slakt nedover. En melding fra hotellvertinnen tikket inn på mobilen, og jeg dobbeltsjekket at hotellet faktisk lå der jeg trodde.
Tamarite de Litere var et større sted enn jeg hadde forventet. Hotellet var mindre. Jeg var eneste gjest. Utenfor hadde en koloni av tårnsvaler gravd ut en bosetting i en nærliggende jordvoll. Pipingen deres kom til å holde meg våken det meste av natten. Vertinnen gjorde sitt beste for å få meg til og føle meg velkommen. Trygg sykkelparkering og frokost åtte neste morgen ble avtalt.
Note to self: ta med ørepropper på neste tur.
Med Orwell gjennom Huesca
Dag 2: Tamarite de Litere - Carcastillo/Sadaba
George Orwell er mest kjent for bøkene Animal Farm og akk så aktuelle 1984, men den engelske pessimisten skrev også en fabelaktig bok om den spanske borgerkrigen, «En Hyllest til Katalonia». Jeg valgte denne på lydbok som selskap over slettelandet som utgjør det sentrale nord-Spania. Til min forlystelse og forskrekkelse handlet boken om Orwells krigsinnsats i akkurat det området jeg syklet gjennom. Mens stedsnavnene ble nevnt i boken dukket de opp på skilt rundt meg. Jeg syklet konsentrert, men kunne likevel leve meg inn i Orwells bidrag til en noe mindre kjent del av Europas historie. Å ta en kaffe i Huesca er en greie i boka. Noe Orwell skulle gjøre med et befal fra troppen sin, men som han ikke fikk gjort. Jeg så skiltet til Huesca litt lenger nord og vurderte en omvei bare for å fullføre Orwells ønske. Jeg slo det fra meg, men konstaterte at jeg uansett var i Huesca kommune. Tok jeg en kaffe sånn halvveis på turen ville den telle, tenkte jeg.
HUESCA: Ut av Katalonia, inn i Aragón og Huesca.
Uten å gå i detalj så var den Spanske borgerkrigen en krig mellom Francos fasciststyrker og diverse venstre-orienterte bevegelser som kjempet for en spansk demokratisk republikk. Mot slutten av krigen, som foregikk i årene før 2. verdenskrig, ble venstresiden mer og mer splittet, og krigen endte med at Franco vant og regjerte som diktator i Spania helt frem til sin død i 1975. Da oppnevnte han sin venn Kong Juan Carlos til konge. Juan Carlos lever fortsatt, men har abdisert og overlatt kronen til sin sønn Felipe. Statsleder-makten til kongen ble gjort symbolsk allerede i 1976, takket være den progressive stasministeren Adolfo Suárez som innførte og tviholdt på løsningen med konstitusjonelt monarki, likt det vi har i Norge, til sterk motstand fra fascistiske francoister.
Jeg hørte på hvordan denne blodige krigen utspilte seg for Orwell, mens jeg syklet gjennom landskapet som Orwell kjempet i. Jeg kunne se for meg skyttergravene bak griselåvene som stod der nå. Det ga hele turen en grad av alvor. Stort annet var det ikke å se på. Steppelandskapet her var tidvis innholdsløst og ensformig. Heldigvis gikk det raskt unna i medvind og 34 grader.
Innlands-Spania er flatt og svingene er få. Jeg holdt lett 40 km/t i lange strekninger av gangen. Medvinden var god. Slettene så endeløse at veien gikk rett inn i horisonten både forover og bakover, ofte uten biler i sikte. Jeg blåste bokstavelig talt vestover og delte opp dagen i tre etapper. Vannstopp etter 70 km, lunsj etter 140 og fullføring etter ca 200 km.
RAKA VEIEN: Innlands-Spania er ikke preget av stor trafikk eller skarpe svinger.
Pyreneene lå der hele tiden til høyre for meg. Mens kaniner i grøfta hadde utgjort det mest spennende dyrelivet på den første dagen var det nå storker som stjal oppmerksomheten. Flere steder var det bygget egne tårn for storkene. På denne måten unngikk man reder i kirketårn og på piper. Noen steder langs veien stod gamle høyspentmaster igjen, nå som blokkleiligheter for titalls storker. Høyspentledningen gikk enten mellom nye master, eller var gravd ned i bakken. Ingen hadde hatt hjerte til å utvise storkene fra redene sine så nye master var blitt bygget i stedet.
STORK-BLOKK: Aragons storker bor i kommunale bolig-tårn.
Jeg hadde lagt inn ruta på computeren og dette fungerte prikkfritt, hele veien. Tok jeg feil ut av en rundkjøring peip det raskt fra computeren. Selv da jeg kom utenfor Katalonia og området jeg hadde kart for på Garmin 520-computeren, gikk det greit å følge streken som var min forhåndsplanlagte rute.
POTET: At Norge kalles for potet-land er ikke helt rettferdig overfor Spania. De elsker sine patatas bravas i Spania.
Dagsplanen ble ikke fulgt slavisk denne dagen. Det var 17. mai. Det var varmt og jeg måtte uansett stopp relativt hyppig for å fylle på med drikke. Jeg tok en varm lunsj med patatas bravas rundt halvveis. En halvtime sittende ved et Coca-Cola-bord i plast var verken en kulturell eller kulinarisk opplevelse, men det gjorde nytten. Noen timer senere måtte jeg igjen fylle på med vann. Da var et supermarked det beste jeg fant og en picnic på parkeringsplassen ble improvisert. Drikke-yoghurt, cola, müslibarer og påfyll av vann gikk unna på circa 10 minutter. Jeg var på sett og vis turist og veien var målet, men jeg var mer interessert i å sykle videre enn å fortape meg i skyggeløse landsbyer på det spanske platået.
ENKELT: Ikke alle stopp må by på kultur og nytelse. Noen ganger er det nok å få dekket primærbehovene.
Da jeg passerte gjennom den lille landsbyen Sadaba med 20 km igjen til rutemålet for dag 2, tenkte jeg at det kunne vært et fint sted for en stopp, men at jeg nå kunne vente til jeg var fremme. Sadaba hadde en stor middelalderborg og en fin kirke. Selve landsbyen bestod av tre gater med gamle leilighetsbygg og en bensinstasjon. I medvinden dro jeg videre inn i fylket Navarra og kom i godt driv frem til rutas slutt i veikrysset i landsbyen Carcastillo. Computeren viste 198 km for dagen. Jeg var godt fornøyd. Skuffelsen ble derfor stor da jeg oppdaget at det forhåndsbetalte hotellet faktisk lå i Sadaba - 20 kilometer tilbake i slaaag motbakke og motvind. Akkurat det jeg trengte etter å ha syklet snaue 7 timer, var 45 minutter til på tampen. «Pokker!».
PÅ RETUREN: Sabada er egentlig ikke et sted du kommer tilbake til hvis du ikke må. Den gamle borgen til tross.
–Ja, ja - det var ikke annet å gjøre enn å snu og bli ferdig med dagen.
Sadaba hadde verken butikk eller restaurant, men hotellet bød på torske-carpacio og øl. Det fikk holde. Jeg hadde jo faktisk spist et lass med patatas bravas midtveis denne dagen. Det er likevel utrolig hvor lite man faktisk trenger å spise når man sykler middels rolig, men ganske så langt. I 30 graders varme var det viktigere å drikke enn å spise. Jeg rakk 7 liter i løpet av tiden på sykkelen, og et par øl før leggetid, samt en halvliter vann til. Når jeg tenker meg om slukte jeg et par bensinstasjon-doughnuts på senga før tannpussen også.
NORSK TORSK: Spanjolene elsker langreist norsk torsk, også delvis rå. 17. mai-middagen var det nærmeste jeg kom noen feiring og moderlandet.
Note to self: Sjekk hotellbestillingen litt før ruteslutt.
Baskerlands grønne skoger og fjell.
Dag 3: Sadaba til San Sebastian
Værmeldingen for sjarmøretappen inn i Baskerland hadde vært den samme i flere dager. Regn med ganske så stor sikkerhet. Jeg håpet likevel på at det ikke skulle bli noe av, men forberedte meg mentalt da jeg krøp til køys. Regnet kom før jeg sovnet. Kanskje ville det gå over før neste dag? Det blir ofte meldt regn i Barcelona, men det blir sjelden noe av. Men denne kanten av Spania er kjent for nedbør og det bøtta ned sist gang jeg var på denne kanten for å teste terrengsykler. Det kom til å bøtte ned nå også.
RAIN IN SPAIN: På forhåndsbooket flerdagstur gjennom delvis øde landskap må man ta det været man får.
Det regnet fortsatt lett da jeg våknet, men ikke ille. Jeg pakket om setevesken slik at tørt skift var lett tilgjengelig og resten av klærne lå trygt i små plastposer. Jeg tenkte nå at ull-t-skjortene jeg hadde med som kveldsantrekk kunne fungere som ekstralag hvis det ble kaldt. En smart tanke jeg egentlig ikke hadde planlagt for.
Ull underst, sykkeltrøye og regnjakke ytterst utgjorde uansett dagsanttrekket. I tillegg dro jeg på meg løse beinvarmere og et par tynne ullsokker jeg hadde spart til anledningen. Sykkelbuksa, ullundertrøya og sykkeltrøya var de samme som de to foregående dagene. Vasket i dusjen og tørket i taklampa.
189 kilometer lå mellom Sadaba og stranda i San Sebastian. Etter en typisk spansk frokost med brød med tomat og spekeskinke, krummet jeg nakken og pekte nesa vestover. De første 20 kilometerne for dagen kjente jeg godt igjen fra bomsyklingen dagen før. Regnet var lett og det var fortsatt litt medvind å hente.
I Carcastillo svingte jeg til venstre og var igjen i ukjent lende. Nå fikk jeg vinden fra siden og regnet begynte å piske mer. Veien var likevel fin og trafikken minimal. Jeg har ikke syklet i regn mer enn 3-4 ganger de siste 3 årene, og ble nesten litt overrasket over hvor greit det føltes. Farten var passe høy og kroppsvarmen god.
Helt til...
Landsbyen Olite kom etter 45 kilometer. Samtidig kom skybruddet og en endring i vindretning. Nå blåste det kraftig rett i mot og vannet rant i gatene. Olite hadde en tog-stasjon så jeg.
–Kunne det være noe?
Nei, ingen tog stoppet der. Og de som passerte forbi hadde uansett ikke plass til sykkel. Men et hyggelig bakeri var åpent i Olite. Jeg søkte tilflukt. Kanskje gikk uværet over?
Kakao, krembolle og google-maps ble selskap på kafeen. Den varme sjokoladedrikken og den fete bolla fungerte som ønsket. Humøret steg. Google derimot kunne ikke hjelpe meg. Det fantes ingen forbindelser mellom denne lille landsbyen og San Sebastian. I hvert fall ikke for en våt syklist med tilhørende sykkel. Jeg ristet meg som en hund, dro hanskene godt oppover håndleddene og stupte ut i regnværet og kulingen. Jeg klarte ikke å holde mer enn 20 km/t, men jeg ville jo komme fram i den farten også.
PÅKLEDD: Med regnjakke utenpå sykkeltrøya og kameraet holdt jeg varmen i regnet. Buff og hansker varmet også.
Mobilen måtte pakkes i pose, så jeg våget ikke å høre på lydbok i regnet. De negative tankene om å finne en utvei ble en stund eneste selskap.
Jeg prøvde febrilsk å erstatte dem med tanker om mindre enn 150 km igjen og om godt øl og bugnende bardisker med pinchos i San Sebastian.
– Ta en time av gangen, sa jeg høyt til meg selv.
– Du har god tid.
Jeg hadde ikke stoppet eller spist stort de to foregående dagene, så dette fikk bli dagen da jeg smakte litt på de lokale varene.
På trass kom jeg meg til Zizur Mayor nesten halvveis. Nå kom en ny syndflod-skur og jeg svingte inn på den første baren jeg møtte.
– Vil du ha mat, spurte de meg der inne.
– I så fall sett deg inn i restauranten.
Den rustikke baren skjulte en større restaurant rett innenfor. En åpen peis brant liflig bak bardisken. Jeg stilte meg i åpningen og strakk hendene mot flammene. Sykkelen fikk jeg parkere i garasjen før jeg satte meg til bords. Dryppende våt. Biff, poteter, creme brulee, cola, kullsyrevann og kaffe. Det smakte supert, selv om jeg skalv som en bikkje under hele måltidet. Vannet rant fra sykkelbuksa og ned på gulvet. Jeg ble sittende lenge - over en time, men veien kalte igjen. Jeg kom meg ikke til San Sebastian ved å sitte på ræva, i hvert fall ikke på en restaurantstol.
Det er her jeg prøvde å sette meg på en buss til Pamplona. I et øyeblikks svakhet forsøkte jeg å avbryte turen, som tross alt var selve målet.
Veien etter Pamplona og avslutningen inn til San Sebastian, og ikke minst følelsen av å ha klart oppdraget da jeg kom frem, ville aldri blitt de samme hadde jeg fått lov til å sette meg på den bussen.
LADING: Rett før Baskerland var batteriet tomt på Garminen. En stopp for lading kom godt med.
NØDHJELP: GPS-computere har gjort langtursykling vesentlig lettere, men de må lades relativt hyppig i kaldt vær med navigasjonsfunksjonen på.
Jeg holdt meg likevel til planen om hyppige stopp. I Lekunberri etter ca 120 km stoppet jeg for å lade GPSen. Jeg hadde med en sånn batteripinne, som nå måtte til pers. Jeg ville nødig sykle meg bort på de siste milene. I Lekunberri heiv jeg innpå baguett med potetomelett, cola og kakao. Menyen og den alpelignende utformingen på bebyggelsen fortalte meg at jeg var nær Baskerland. Hyppigheten av Z-er og X-er på menyen gjorde den uforståelig. Baskisk hadde tydeligvis lekket over selve fylkesgrensa. Giro d'Italia gikk på storskjerm. Jeg gikk på do og tok på den tørre ull t-skjorte jeg hadde brukt kvelden før. Nå med to lag ull innerst var jeg på nytt sterk i viljen. Ut på sykkelen igjen.
Baskerland er dekket av tett skog. De bratte åsene og trange dalene på denne kanten av Spania stod i sterk kontrast til flatlandet jeg hadde passert gjennom dagen før. Nå fikk jeg gleden av å få varmen i klatringer og følelsen av å ikke ha bremser i utforkjøringene. Karbonhjul og felgbremser er ikke laget for regnvær. Men med litt planlegging så klarte jeg å bremse ned farten når jeg måtte.
Fra Azpirotz-passet på drøye 600 meter så jeg langt innover i en gang så krigerske Baskerland. Fjell, trær og regn så langt øyet kunne se. Det var 6 mil igjen til kysten. Nå gikk det for det meste nedover. I tillegg hadde regnet roet seg, noe. Humøret nådde nye høyder. Nå skulle jeg nyte avslutningen.
PASS-ERING: Grensa til Baskerland lå rett forbi toppen. Nedover til kysten.
Ruta jeg hadde lagt opp på Strava var langt fra den korteste, men den var fin, superfin. En trang dal med en elv i bunnen føltes som en bobbane der jeg lydløst suste nedover med vannspruten fra forhjulet rett på brillene. Regnet hadde blitt til lett yr, men veien var fortsatt søkkvåte. Temperaturen var igjen tosifret og vinden hadde forsvunnet et sted mellom de grønne åsene. Trafikken økte, men til gjengjeld dukket det opp strekker med egne sykkelfelt her og der. Baskerland er kanskje det fylket i Spania som er mest sykkelbegeistret, noe profflaget Euskatel-Euskadi bekreftet i så mange år. Laget ble finansiert delvis gjennom kronerulling og andelssalg blant vanlige folk i Baskerland. Alle rytterne på laget måtte komme fra området, eller ha foreldre herfra.
TRANGE DALER: Baskerland er kupert og grønt, og ofte vått.
Jeg følte meg sterk i bakkene og trygg i utforkjøringene. Jeg kom til å fullføre med stil.
Tre reale stopp hadde sikret at jeg hadde masse energi til å holde stilen helt inn. De siste kilometerne raste avgårde og selv kaoset gjennom San Sebastians forsteder gikk problemfritt og uten ønsker om å stoppe. En rundkjøring, en smal villa-gate og en bratt utforkjøring ledet meg rett ned til San Sebastians lekre sentrum. Jeg passerte sykkelklesfabrikken Etxeondo i Gipuzkoa, en av forstedene. Det tradisjonsrike sykkelmerket Orbea har også sine røtter her i fjellene rett innenfor Biscaya-bukta. Det regnet igjen, tror jeg, men jeg brydde meg ikke lenger.
Det jeg brydde meg om var å finne kontoret for henting av nøkler til leiligheten jeg hadde booket. Mobilen viste vei, langs den flotte bystranda, forbi kasinoet, og til høyre. Lett som en plett. Kontoret holdt åpent i 15 minutter til. Ingen skjær i sjøen, alt klaffet. Å stå på gjennom regnet hadde gitt meg god karma virket det som. Leiligheten lå bare to kvartal unna. Jeg var i mål!
BYSTRANDA: San Sebastian har kanskje verdens fineste bystrand midt i sentrum. Ofte er det bra surf også.
Jeg dusjet, fikk varmen, tok på meg de klærne som fortsatt var tørre, tok en blund før jeg gikk for å møte kjæresten på togstasjonen, en kort gåtur unna. På veien rakk jeg en vermut på en lokal bar. Helgen kunne begynne, men målet med turen var forlengst nådd.
PINCHOS: Den originale tapasen - tapa betyr lokk - kan plasseres oppå ølglasset for å holde fluer unna. Variasjonene er utallige.
Note to self: flerbruks-t-skjorter i ull er gull.
Etter tre dager med grov pinchos-spising på et titalls barer i San Sebastian tok vi hurtigtoget tilbake til Barcelona. Kjæresten hadde tatt med sykkelkofferten min på toget fra Barcelona, slik at jeg fikk med sykkelen hjem igjen. Akkurat det ville ha vært en krevende affære ellers.
Togforbindelsen mellom San Sebastian og Barcelona er veldig god, men hurtigtogene krever innpakket sykkel. Har du ikke egen sykkelkoffertkurer, kan en avtale med en lokal sykkelbutikk om en pappeske gjøre samme nytten.
Å sykle på tvers av Spania fra Middelhavet til Biscaya hadde vært enklere enn fryktet, tross dårlig vær den siste dagen. Hovedutfordringene vil ligge i logistikk med sykkel og en tilvenning til lange dager på sykkelen. Flyr du til Barcelona kan du leie bil i San Sebastian og kjøre tilbake, men det å ta toget er mye mer avslappende etter lange dager på sykkelen.
Sykkeloppsettet:
STANDARD UTSTYR: Vanlig landeveissykkel med stor seteveske er alt du trenger for flerdagerstur fra hotell til hotell.
Jeg endret ikke noe på sykkeloppsettet i forhold til vanlig, men monterte 28mm Schwalbe Pro One-dekk slangeløst noen dager før turen. Forøvrig var sykkelen satt opp i helt vanlig ritt/treningsmodus med karbonhjul, karbonsetepinne, karbonstyre, kompaktkrank med kraftmåler, 11-28-kassett, 155mm bredt Specialized Toupe karbon-sete og 120mm Syntace-stem. Setet ble vinklet ørlite grann ned da sadelvesken bøyer setepinnen litt bakover.
Pakkeliste tre dagers Fastpacking-tur gjennom Spania.
MYE STÆSJ: Mange ting lar seg stappe ned i en stor seteveske. Pakk smart og legg de tyngste tingene innerst.
Jeg ønsket å ha med så lite som mulig på turen, men nok til at jeg skulle kunne takle forskjellige forhold og uforutsette utfordringer. Likevel tok jeg noen sjanser med tanke på at utstyret skulle holde, og at det ikke kom til å bli alt for kaldt.
Siden jeg bare skulle en vei, og ble møtt av kjæresten i San Sebastian med påfyll av klær, slapp jeg å tenke på klær til en langtur på toget hjem igjen. Kveldsantrekket jeg hadde med hadde uansett fungert her også.
Jeg brukte en Apidura Medium seteveske.
Denne har veldig lav egenvekt, men er ikke helt vanntett. I tillegg vagger den noe ved stående sykling. Ved sittende sykling merker man ikke at den er der.
Jeg valgte å klare meg med ett grunnleggende sykkelskift og vasket dette i hotellvasken etter hver tur og tørket det ut av vinduet og inne på rommet natten over.
I tillegg valgte jeg å ha med to tynne t-skjorter i ull som kveldsantrekk, og en langermet ullsykkeltrøye fra Rapha, også som antrekk av sykkelen. Alt dette kunne fungere som påfyll til sykkelantrekket ved akutt behov.
En vid terrengsykkelshorts, flipflops, samt to underbukser, og to par sokker utgjorde kveldsantrekkene forøvrig.
I tillegg hadde jeg med ekstrautstyr til sykkelantrekket i form av løse bein, løse ermer, superlett 7mesh regnjakke, tynn ull-lue, Buff, DeFeet ullvanter, og et par ull/silke-sokker fra Castelli.
Basissykkelantrekket bestod av ermeløs undertrøye i tynn ull, kortermet Landevei-sykkeltrøye, Assos-sykkelbukse med seler, Landevei-vindvest, tynne sykkelsokker, sykkelbriller og Landevei-sykkel-caps. Dette hadde jeg på meg fra start. Vesten festet jeg i strikker utenpå setevesken.
Klær i veska:
Løse bein - La Passione
Løse ermer - Void
to ull-t-skjorter - Rapha
En tjukk, langermet ull-trøye - Rapha
Regnjakke - 7Mesh
2 underbukser - HM
2 par sokker
Flip flops -
Lue - Rapha Ull
Buff
Ull-hansker - DeFeet
Klær på kroppen:
Undertrøye, uten ermer, i tynn ull, Starwool/Rapha
Kortermet sykkeltrøye, med glidelåslommer - 7Mesh
Sykkelbukse med seler - Assos Equipe
Sykkelsokker - Void/Castelli Ull/silke
Sykkelcaps - Landevei
Sykkelsko - Specialized S-Works
Sykkelbriller - Oakley Radar EV
I MÅL: San Sebastian er en super by for en helgetur. Enda bedre er den hvis man ankommer med sykkel.
Utstyr forøvrig:
Mobillader
GPS-lader
Powerbank
Tannbørste
Tannkrem
Allergipiller
Deodorant
Solkrem - Faktor 15
Solkremstift faktor 50
4 store plaster
5 Ibux-piller
Miniverktøy med kjedekutter
To reserveslanger
To dekkspaker, en ekstra lang
Minipumpe (på sykkelen)
2 gasspatroner
Girøre
El-teip
Bilventil-adapter
Tubelessplugger
Selvklebende lappesaker
Ekstra kjedelink (festet på bremsevaieren)
Førerkort
Kredittkort
5-6 Strips
9 energigeler
Et rør med sportsdrikktabletter
Vanntette øretelefoner
Rødblinkelys
Refleks-stropp
Jeg pakket alt ned i mindre zip-lock poser for å kunne trykke ut luft og for å ha bedre orden i veska. En pose med ladere. En pose med verktøy og slanger, en pose med toalettsaker, en pose med undertøy og sokker, pose på shortsen, og pose på ull-t-skjortene samt de løse beina og ermene.
Totalt veide setevesken med innhold 3,7 kilo
Jeg syklet med lommebok, mobil og kamera, samt tre gels og en brødblings i lommene på sykkeltrøya. To 0,7 flasker ble brukt underveis. Minipumpe med noen runder gaffa-teip var festet i en holder på ramma.
BESTILL ABONNEMENT: Det beste LANDEVEI-innholdet hjem i postkassen.
Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel:
Terrengsykkel: Test av elsykkel for sti
Klatring: Slik velger du klatresko
Landevei: Test robuste grussykler med bukkestyre
Fri Flyt: Test av allsidige topptursekker
