Smal som en sti og et mareritt for rytterne

Det er først og fremst sykkelentusiaster som har et forhold til Gavia. Lance Armstrong har selv sagt at Mortirolo er den verste bakken han noen gang har syklet. Kanskje er det derfor amerikaneren har valgt å styre unna Giro d'Italia de fleste årene han konkurrerte?

Mortirolo er en beskjeden bakke. I den betydning at den ikke roper om oppmerksomhet. Den er vanskelig å finne på noe kart og den er umulig å se fra hovedveien mellom Sondrio og Bormio.

Ønsker du å sykle opp Mortirolo, går det an å sykle den flere veier og fra to sider. I Giro d'Italia 2024 sykler man opp fra østsiden, via Edolo og Monno, og en ganske "snill" klatring, 12,6 kilometer med 7,6 prosent i snitt.

Ønsker du å sykle det ekte Mortirolo trenger du å vite at den starter i Mazzo Di Valtellina. En bitteliten landsby et par mil syd for Bormio og en mil nord for Tirano.

Inn mellom to hus, en 90 graders sving til høyre, gjennom et trangt smug, Mortirolo er så godt gjemt at du ikke skjønner at du er i gang med bakken før melkesyra tar deg. Det som først slår meg i det jeg tråkker i vei inn i bakken, uvitende om hvor langt det er til toppen, er hvor smal veien er.

Er dette virkelig en bilvei, eller er det bare en sykkelsti oppover lia?

Mortirolo er bratt, fryktelig bratt. Fra den smeller til nede i Mazzo til du topper ut nærmere 1300 høydemeter senere på drøye 1800 meter over havet, tipper det sjelden under ti prosent. Alt slakere enn ti prosent oppfattes som utflating og det er lett å bli lurt til å forsere og gire opp.

Det er på den trange, mørke veien oppover her at jeg får forståelse for hva Marco Pantani mente da han kritiserte Tour De France for å ikke ha skikkelige bakker.

Den bitte-lille italienske klatrekongen fikk sitt gjennombrudd opp denne smale stripen med asfalt. Det var her i skogen den unge Pantani viste konkurrentene Carrera-buksebaken for første gang. I liksom-jeans og bomullslue skrev piraten seg inn i sykkelhistorien.

Nær toppen av Mortirolo har Marco Pantani fått sitt eget monument. Den italienske heltens mytiske status vil leve lenge i denne bakken.

Jeg havner ikke i noen historiebøker denne dagen. Dønn alene klatrer jeg oppover i en tunnel av skog.

Asfalten slynger seg opp åssiden. Solen slipper inn mellom bladene og på noen åpne enger tar den virkelig tak. Over et gjorde viser computeren 18 prosent stigning. Jeg tar meg sammen og reiser meg opp. Proffene tråkker opp her i 39/25. Jeg er glad jeg har kompaktkrank. Jeg kunne likevel tenkt meg lettere, gir 34/25 holder bare akkurat.

Lufta er fuktig og varm, svingene så krappe og bratte at asfalten i innersvingene har dype spor av bunnpanner som har slått nedi. Når toppen endelig nåes er det til lyden av kubjeller, men uten jublende tilskuere. Kuene bære bjellene selv.

På toppen har en god utsikt over Valtellina-dalen. Fjellsidene er dekket av skog, og det er gjennom denne skogen veien slynger seg. Mot nord og øst kan en skimte høye topper, og bakker som Stelvio og Gavia er like i nærheten.

På toppen av Mortirolo er det så godt som ingenting. Det er absolutt ingenting som sier at dette er en historisk bakke som for rytterne i Giro d'Italia uansett når den kommer i rittet, vil være et mareritt.

Bare en oppslagstavle som sier Passo del Foppa med Mortirolo satt i parantes betyr at vi er på riktig sted.

Mortirolo er like godt gjemt, bratt og beinhard. Det er bare å sette den på ønskelisten.