Amir Goreshi syklet over 196000 høydemeter i august

Da han startet opplastingen av turene sine omtrent midt i august, hadde han registrert et titalls 20-milsturer i Grefsenkollen. Mange på over 6000 høydemeter.

En bragd for svært godt trente utøvere, uoppnåelig for mange. Amir syklet dem hver dag, time etter time, utrettelig.

– Hvor langt og høyt har du syklet, nå som det hele er over?

– Det er mange som har kommet med statistikken fra Strava til meg, men jeg har aldri sjekket den selv. Jeg vet helt ærlig talt ikke.

– Du må jo ha sjekket noe?

– Believe it or not, men det har aldri vært min greie. Grunnen til at jeg kan gjøre det noen kaller stunt men som for meg bare er min sommerferie, grunnen til det er at jeg ikke sjekker. Om du kommer hit og skal telle og sjekke hver dag, da tror jeg ikke du får det til. Jeg mener at det ikke er mulig, for nå har jeg faktisk gjort dette tre ganger. Ikke det at jeg er noe, men jeg har erfaring nok til å si hvordan det må gjøres.

La oss gå gjennom noen tall før vi fortsetter.

2020 er tredje året på rad der Amir bruker en hel måned på å sykle opp og ned samme bakke, så mange ganger som det er teknisk gjennomførbart.

I 2018 syklet han Tryvann over 350 ganger i løpet av en måned, mens i fjor syklet han 363 ganger opp Trollstigen.

Da august ble til september hadde han syklet 6126 kilometer fordelt på 304 timer, og klatret 196482 høydemeter.

Han klatret altså Grefsenkollen over 1600 ganger. Ett tusen seks hundre ganger. På en måned.

Samtlige klatringer ble gjort med et smil om munnen. Beklager klisjéen, det blir forklart løpende.

Mens han fikk en slags kultstatus da han var i Tryvann for to år siden, gikk hele prosjektet litt mer under radaren i fjor, selv om TV2 dukket opp med et kamera.

Det er simpelthen færre syklister å møte i Trollstigen, internrapporteringen ble mindre.

Tilbake i Oslo valgte han Grefsenkollen som årets bakke. Hver eneste dag i august.

Vi møter han i bakken for å få en slags oppsummering. Han er opptatt med å rydde litt i grøften, han har på seg en plasthanske og bærer på en svart søplesekk.

– Har du rotet så mye i august at du må rydde opp?

– Folk leverer unger på Trollvann og kaster en pose fra Bislett Kebab ut vinduet på vei ned. Likevel er det jeg som er han gærne, sier han.

Antagelsen om at han ryddet opp i sitt eget depot var helt feil. Det er andres rot han rydder opp i.

Plukkingen går langsomt, praten går fort. Amir prater mye, og han prater med mange. I asfalten står det skrevet «smil», et av de første tegnene på at Amir har hatt betydning for dagliglivet i Grefsenkollen. En nabo kommer gående med fuglehunden, og de slår av en prat.

– Hvordan kjennes beina dine ut nå? spør hun

– De er bra! Jeg har det bra jeg nå ass, svarer Amir.

Med et smil om munnen, og så smiler naboen, og så fortsetter de praten fra der hvor de var for noen dager siden.

Amir er mange kilo lettere enn da vi møtte ham i 2018, angivelig er han fem kilo lettere i dag enn da han startet sommerens prosjekt. Han ser ut som en hvilken som helst Løkka-gutt eller Blindern-student om du vil. Ulastelig og sensommerlig antrukket, med det lange håret knyttet opp i en man bun.

Litt mer ryddig enn sist kanskje, men fortsatt anonym om en ser til stereotypen av stramme syklister.

– Det er jeg som har skrevet «smil» mange steder. Vi må smile mer og ha det bra. Vi i Norge er de heldigste menneskene i verden. Hvis ikke vi utfordrer det å være et menneske, hvem skal gjøre det da? Ali Baba på en asylcamp et sted? Jeg tror kanskje det er derfor jeg gjør det, forteller han.

Han forteller om hvordan han har skrevet hilsener i hele bakken. I Tour de France skriver fansen gester til rytterne - her er det omvendt.

En annen nabo med barnevogn kommer trillende med et stort smil om munnen, hun sier «takk» og går videre.

Sindre Haugsvær og Asbjørn Slagtern Fjellvåg kommer syklende midt i et hardt drag, de smiler de også.

– Jeg er skikkelig tilfreds. Jeg er ikke glad, jeg er tilfreds, svarer Amir når elitesyklistene lurer på hvordan han har det den første dagen etter måneden.  

I Grefsenkollen kjennes det ut som noe stort er over, litt som følelsen en scenearbeider kanskje har når en verdensturné er over. Og der går selve årsaken til vakuumet og plukker søppel. Etter andre. Og smiler, slik han har gjort i en hel måned, til alle han har møtt på sykkel.

Historiene er selvsagt mange etter å ha befunnet seg like mange timer i en bakke i Oslo, som naboene befinner seg i sitt eget hjem i løpet av et døgn.

Han har bygget opp en solid fanskare, syklet med Edvald Boasson Hagen og Carl Fredrik Hagen, samt hundrevis av fans. Han har syklet hver eneste høydemeter uten å ligge i dragsuget til noen, og smilt til hver eneste en.

Samt skrevet i asfalten at en må smile selv.

– Calle var kul, han kom opp til meg og sa «fy fader så bra», han er en god gutt. Da Edvald kom syklet han veldig fort, og jeg sa «kom igjen, det blir KOM, det blir KOM!». Men jeg visste ikke at det var det som var Edvald, det hørte jeg først etterpå.

Historien han prater mest om er en helt annen.

– En av dagene, jeg husker ikke hvilken, møtte jeg samme syklist mange ganger. Jeg smilte og smilte, men han smilte ikke tilbake, og jeg skjønte ikke hvorfor. Men så møtte jeg han på toppen og vi snakket litt sammen, og da fortalte han at han hadde veldig dårlig syn. Jeg får dårlig samvittighet når jeg tenker på hva jeg trodde om ham uten å vite noen ting, forteller han.

Han gråter nesten når han snakker med en nabo om episoden. Så smiler han igjen.

GJENNOMFØRINGEN

Om du har everestet, eller kanskje kjenner noen som har everestet, vet du godt hva det innebærer. Å sykle 8848 høydemeter er en ting, logistikken som følger noe helt annet. Mat. Drikke. Klær. Mer mat, mer klær, og kaoset som råder der hvor mat og klær befinner seg.

De aller fleste trener en del også. Men bare tenk å skulle gjennomføre akkurat litt mindre enn en everesting hver eneste dag i en hel måned.

Amir begynte treningen til prosjektet i juni - opplegget i Grefsenkollen var mildest talt spartansk.

– Jeg bare satte i gang og så hvordan det gikk med rompa.

– Og.. det gikk bra med den?

– Ja, det gikk bra med den. Også hadde jeg litt mat i grøfta og sa til folk at de fikk bare ta om de trengte, og det var en del som gjorde det. Det synes jeg er kult.

Etter hver dag satte Amir seg i en sliten Audi og kjørte hjem til mor og far på Fornebu, til daglig bor han på Grünerløkka. Der ventet middag, klesvask og en seng å sove i, samt garantert parkeringsplass.  

Overnattingen hos foreldrene, samt noen bananer i grøfta, var omtrent det som ble gjennomført av logistikk for norsk syklings svar på Forrest Gump.

Siden vi akkurat snakket om klesvask, noe stilprosjekt var det definitivt ikke, for Amir har på ingen måte barbert bena og han har syklet i den samme trøya hver dag, en trøye han fikk fra da han deltok i Trondheim-Oslo.

Vi skulle selvfølgelig tatt bilde av ham i den, men da vi ringte ham i går var han opptatt med siste tur, og tenkte at det var viktigere å smile ferdig enn å snakke med pressen.

Sykkelen til Amir har harket gjennom to sett med dekk, to pedaler har gått fløyten og et kranklager har blitt slitt ut. De tekniske utfordringene har blitt løst med et minimum av interesse, så lenge det har fungert og han har kunnet smile har det blitt sykling.

Hva som er den faktiske årsaken til gjennomføringen har ikke kommet helt frem i klartekst, annet enn en smilende tolkning av tilværelsens uutholdelige letthet.

– Hadde jeg skullet få oppmerksomhet hadde jeg vært med på Paradise Hotel, samt ringt Aftenposten eller NRK. Jeg kunne gjort det for å samle inn penger til å få slutt på angst eller depresjon eller hva som helst. Men du finner ikke ett bilde av at jeg har syklet til Tryvann på instagram, og på facebook har jeg lagt ut ett bilde de siste tre åra. Det er bare min tur.

– Du sykler altså bare for å smile?

– Jeg gjør det for å få oppmerksomhet rundt budskapet mitt. Det er jo egentlig at vi bare skal smile. Universet skylder ikke meg en dritt fordi jeg er født, og jeg stiller ikke noe krav til noe. Alle mennesker, uansett om de sykler som meg eller har 70 kilo medaljer fra mesterskap, har noen grunnleggende elementer i livene sine som død, lykke, kjærlighet, rikdom, sykdom eller visdom, alt det der er bare noe som er en del av et menneske. Så er det noen standpunkter en er nødt å ta underveis for å ha et bedre liv, og noen velger å ikke ta de standpunktene. Jeg føler at jeg på en eller annen rar måte har klart å ta et standpunkt. Det er viktig å finne noe som gjør det tilfreds, og akseptere ting ellers for det de er. Jeg vil ikke ha noe mer enn det. Hadde jeg blitt påkjørt i morgen, hadde jeg tenkt at jeg hadde levd et perfekt liv, med en frihet som millioner av mennesker ikke får lov til å ha.

– Hvordan da?

– Bare det å kunne skrive det du vil på Strava etter en langtur kan en bli henrettet for i andre land. Min generasjon i Norge er bortskjemte, og generasjonen etter meg vet ingenting, annet enn at de vil ha silikon i rompa.

Amir fortsetter oppover mot Grefsenkollen restaurant. Alene, mens biler med daglige leveranser til restauranten hilser, mens syklister og rulleskiløpere smiler til syklisten som i dag tar bena fatt til toppen.

– Ser du hun der? Hun på rulleski? Hun staker til toppen hver dag. Hun er flink.

Så fortsetter han til toppen. En siste tur i Grefsenkollen, Oslos treningsbakke nummer en.

Med et stort smil om munnen.