Katrine Aalerud venter på ardennerklassikerne

Vi spurte Aalerud.

– Jeg føler alle ritt er harde, men det er mange som spisser formen mot klassikerne. Klassikerne er harde ved at en aldri vet om det er helt ræva vær eller om det er bra vær, men ja, det er korte og harde bakker, det er lange bakker der alle tar i overalt og du må posisjonere seg hele tiden for alle vil være først. Jeg må si meg enig i at det er hardere enn normalt.

– Du ble nummer ni i Liège i fjor. Vinner du Liège?

– Ja det vinner jeg. 

– Gjør du? 

– Jeg har bestemt meg for å vinne det rittet, men jeg har ikke tenkt å sette meg et år for seieren. Jeg er glad i Liège fordi rittet har litt lenger bakker og tja, jeg vet ikke, men det er der jeg har prestert best. 

–  Hvordan skiller ardennerklassikerne seg fra brosteinsklassikerne?

– Det er ikke den samme posisjonskampen i Ardennene som det er i brosteinsrittene. Men det er en konstant kamp i de små bakkene, og de er det mange av. Lagene kjører på toppen av de små bakkene, og havner du bakpå der havner du bakpå når de lange bakkene starter. 

– Har du en favorittbakke i Liège?

– Hehe, jeg er litt dårlig med navn, men den lengste bratteste der du kommer gjennom en trang by og så sykler rett opp en vegg.  

– Houffalize?

– Ja, den! Den er to kilometer og du må jobbe sinnsykt hardt. Jeg skulle gjerne hatt en sånn bakke litt nærmere mål. 

– Rent bortsett fra at du er god til å klatre, hva gjør deg til en god rytter i ardennerklassikerne?

– Jeg tenker kanskje ikke så mye. Liège er det lengste og hardeste rittet, og jo lenger og hardere jo bedre er jeg når de andre blir slitne.