Det er her jeg er igjen nå, ved foten av klatringen opp til Lai da Vons. I 2009 klatret vi grus med bukkestyre lenge før det var et konsept, vi bare gjorde det fordi det ante oss at bakken var kul. Jeg kom ned på den andre siden av dalen, ned fra Splügenpass, en grenseovergang mellom Italia og Sveits. Jeg hadde for datiden superbrede 25 mm dekk, og folk mente jeg hadde samme iq som dekkbredden. Selv om vi syklet grus - jeg må ha vært tidlig dum. Men raceren tok seg omtrent like bra opp den gruslagte klatringen som blandeveissykkelen jeg har i dag gjør.

Les også: Skiltspurter i Vesterålen

Oppover den nordlige dalsiden der Hinterrhein har laget dype spor i bunnen, går klatringen med det syngende navnet, Lai da Vons. Den trekker seg oppover mellom jorder der buskapen aldri står i vater, og fortsetter gjennom en skogside så bratt at ingen av trærne trenger kjempe om lyset. Etter over ti år med sykkelreising slår det meg: Det er få andre land i verden som har det samme grusveinettverket vi har i Norge.