Det er bekmørkt, plutselig er jeg alene på veien. Klokka er 05:00, og jeg har syklet i snart to timer. Jeg skimter noe som kan likne konturene av en fjellkjede foran meg. Minutter senere eksploderer himmelen i en silkemyk blanding av purpur, rosa og oransje, en fargerik kontrast til det beige, kalksteindekte landskapet som omkranser veien jeg sykler på. I det fjerne hører jeg bønnerop fra en moske, et sikkert tegn på at dagen, og mitt eventyr i Bikingman Oman er i ferd med å starte.

Veien er lang fra å stå i minus 10 på Gardermoen, til å sette seg på sykkelen i 25 varmegrader en time nord for Muskat et sted. For det første er det februar, og den tiden av året hvor jeg er i dårligst sykkelform. De lengste turene foregår på piggdekk, og begrenser seg avhengig av forfrysningsgrad og neglesprett. Og når jeg sier at veien er lang, så er det ingen underdrivelse, da jeg de neste dagene skal sykle 1050 kilometer i ørkenene i Oman, med en makstid på 120 timer. 

Jeg føler meg mentalt klar, verken distanse, vær eller landskap oppleves som et hinder. Derimot kjennes konkurranseaspektet fjernt fra min ide om eventyrsykling. Formatet foregår på en slik måte at det er felles sykling den første timen, og deretter kjører vi resten av rittet uten hjelp fra andre enn oss selv. Jeg skal innom fire sjekkpunkter rundt om i Oman, og alle deltagerne har egen gps tracker som kan følges via nettsiden til Bikingman. Men jeg er ikke her for å vinne, jeg er her for å oppleve nye veier, samle opplevelser og et ønske om å gjennomføre.