Test av Canyon Grail CF SLX 8.0 Di2

CANYON SIER: «Det handler ikke om navnet, men om mulighetene som åpner seg opp».
VI MENER: Grail er en rask grussykkel, men om du svelger styrets utseende er det likevel en 50/50-sjanse for at styrets form gjør at sykkelen ikke passer deg.
VIL VI ANBEFALE DENNE SYKKELEN? Både ja og nei. Du er helt avhengig av å prøve styret først. Noen av oss satt som støpt der, mens andre unnlot å bruke bukken i det hele tatt. 

PLUSS: Godt priset, gjennomførte detaljer i kjent canyonstil, behagelig setepinne, superstabil, skikkelig morsom nedover, best i høy fart og slake svinger
MINUS: Kan ikke bruke vanlig styre og stem, hele sykkelen er designet rundt styret, vanskelig å få prøvd før kjøp, ikke mulighet for 650b-hjul, vanlig kompaktkrank

…

Canyon har frem til Grail ble lansert hatt modellen Endurace som eneste grussykkel. Selv om Endurace ble en testvinner for to år siden, det er fortsatt en landeveissykkel med gruspotensial.

Grail derimot, er en fullblods eventyrsykkel, klar for all slags underlag.

Dette er Canyons første sykkel i eventyrsegmentet, en undergruppe av landeveissykler, der bransjen fortsatt ikke er enige med seg selv om hva som utgjør en god eventyrsykkel, noen ganger ser det ikke ut til at produsentene er enige med seg selv heller.

La oss først gå gjennom hva denne sykkelen er – og ja, vi tar for oss det ukonvensjonelle styret grundig lenger ned.

DETTE ER GRAIL

Grail er bygget på en helt ny plattform, Canyon har ikke tatt utgangspunkt i noen tidligere modeller da denne ble designet. De ville lage en sykkel med bukkestyre, som gir den samme, fremoverlente og aggressive tråkkposisjonen som en racer gir på vanlige veier, men i dette tilfellet for bruk på grusveier.

I tillegg skal den altså hake av alle mulige bokser som gjør det lett å selge en sykkel, det skal være stabilt, komfortabelt, klatre bra, sykkelen skal være agil, leken, morsom, responsiv, egnet for bikepacking og pendling, tja, noe mer?

Grail kommer i to ulike rammekvaliteter, som resten av Canyons verden omtalt som SL og SLX. SL er rimeligst av de to, med en rammevekt på 1050 gram i størrelse M, mens den dyrere SLX skal veie 830 gram. Dette er i så fall en av de aller letteste, serieproduserte eventyrrammene som er laget.

Testsykkelen vår, toppmodellen, klokker inn på 8250 gram. Dette er meget lett for en sykkel med 42 mm brede knastedekk og felgdybde på 40 mm.

For å få plass til de mer volumiøse dekkene, er akselavstanden øket betraktelig, på denne modellen er den hele 40 mm lenger enn på Canyon Ultimate, merkets allroundracer. Canyon er kjent for å tørre å ha lenger akselavstand enn konkurrentene uten at det går på bekostning av kjøreegenskaper, men 40 mm er en vanvittig økning.

Kjedestagene må selvsagt være lenger for å få plass til de større dekkene, og da må det kompenseres foran også for ikke å gjøre hele sykkelen ubalansert. Men på papiret skremmer disse tallene vannet av de som liker sykler som er kvikke.

Canyon har som på Endurace-modellen paret sykkelen med sin VCLS 2.0 setepinne, en setepinne som flekser bakover mens setet fortsatt holdes i horisontal stilling.

Canyon har virkelig gått i moderne retning hva gjelder hjulene på toppmodellen. Reynolds Assault ATR er tross sin felgdybde på 41 mm et lett hjulsett, og de slangeløse felgene er hele 23 mm innvendig. Det betyr at du kan senke dekktrykket og øke komforten betraktelig, og dette gjør seg særlig gjeldende om du har noe smalere dekk enn maksimalt anvendelig.

Schwalbe G-One Bite i 40 mm bredde er ikke et dekk vi er for godt kjent med, men vi har tidligere god erfaring med slangeløse dekk fra tyskerne. Canyon melder at sykkelen har en maks dekkbredde på 42 mm.

Alle modellene leveres utelukkende med Shimano-utstyr, og det er selvsagt benyttet flat mount bremsestandard. Akseldimensjonen er 142*12 bak og 10*100 foran.

Vi er litt overrasket over krankvalget på syklene, her er det vanlig kompaktkrank med 50/34-utveksling som gjelder. Vi er mer interessert i endelt krank på moderne eventyrsykler.

Sykkelen leveres i alle størrelser fra 2XS til 2XL. De to minste størrelsene leveres med hjul i 650b-diameter. Og for ordens skyld, du kan ikke sette 650b-hjul på de større størrelsene. Det vil si, du kan, gitt at dekkene er smale nok.

DET KONTROVERSIELLE STYRET

La oss snakke om elefanten i rommet først som sist, det nye styret.

Se på den kontroversielt utseende «Hover Bar» fra Canyon som en dempegaffel på en terrengsykkel. Si at du sykler i en sving der det har regnet, og det er skikkelig vaskebrettunderlag. Her kan du sykle langt fortere med en dempegaffel enn en stiv gaffel, selv om den er tyngre.

Hjulet er i kontakt med underlaget mens sykkelen oppleves som at den ruller på et flatere underlag enn den faktisk gjør. Du har altså full fart og god kontroll gjennom svingen.

Men landeveis-og eventyrsykler har ikke dempegafler, vi må kompensere med dekkvolum, fleks i gaffelen og andre floskler.

Eller et vibrasjonsdempende styre, ala Canyon.

Først kort om et vanlig landeveisstyre. Disse styrene er stivest oppå flaten, og mykest i bukken. Dette er helt motsatt av hva en rytter faktisk vil ha, men uten å kunne konstruere styrer på en annen måte enn vi gjør i dag aksepterer vi at slik er det.

Men det du vil ha er en pinnestiv bukk for spurter og maksimal kontroll i skarpe svinger, og du vil gjerne at det skal være behagelig når du har hendene på styreflaten.

Det er akkurat dette Canyon hevder å ha fått til med sitt nye styre. Men for å få dette til å fungere, er hele sykkelen designet rundt dette styret. Rammens front er vesentlig lavere enn andre sykler i samme kategori, og styret er hevet.

Altså, horisontalt ut fra toppen av styrerøret går den nedre delen av styret ut til bukken, vi kaller dette den nedre vingen. Det vil si at bukken ikke befinner seg under styreflaten, men nærmest parallelt med denne nedre innfestingen. Styreflaten og hendlene svever således oppå denne konstruksjonen, der den svikter mot underlaget, dette kaller vi den øvre vingen.

Resultatet skal da være et styre som er stivt og urørlig i bukken, og fleksibelt lenger opp.

Du ser selv hvordan det ser ut. Vi vurderer aldri utseende i tester, og understreker at vi ikke lar det snodige dobbeldekkerstyret avgjøre hva vi mener.

HVORDAN OPPLEVES STYRET I PRAKSIS?

Men fungerer det slik Canyon påstår? Vi kan bekrefte at det er en viss fleks når en hviler hendene på styreflaten, men vi opplever ikke at det flekser noe når vi har hendene på hendlene. Bukken oppleves som normalt stiv.

Styret setter raskt fokus på noe interessante ting. Vi har aldri har vi vært i en situasjon, og trolig kommer vi aldri til å komme i den situasjonen heller, der vi ikke kan sykle som tenkt fordi vi ikke har en Hover bar.

For det er ikke voldsomt til vibrasjonsdemping i styret, trolig ikke mer enn en får fra de tjukkeste styretapene eller silikonputer å legge under styretapen, ofte brukt i Paris-Roubaix.

For det andre, det er kun styreflaten som flekser, og når en har behov for vibrasjonsdemping er det ikke når en har hendene på styreflaten. For når har vi egentlig hendene der? Det er enten i lange klatringer, eller når vi jager maks på et flatt, rett strekke. Ingen av delene gjør vi særlig ofte.

Og når det rister som verst på en grusvei, eller når vi er på vei ned en skikkelig rufsete utforkjøring, hvor er det vi føler oss tryggest da? Jo, det er i bukken, eller hendlene, med tilgang til bremsene.

Dette er på ingen måte noe i nærheten av den mest velfungerende demperenheten vi har sett til nå, Future Shock, som vi finner på Specialized Roubaix eller Specialized Diverge.

Og der vi bak har en setepinne som fungerer perfekt til formålet, presis, nyttig og god demping, er styret bare en voldsom greie som såvidt gjør det den skal, på en ikke spesielt god måte.

Oppsummeringen vår blir derfor enkel:

Dette styret tilfører sykkelen liten merverdi, og prisen for å bruke styret kan for mange være høy.

Vi er ærlig talt usikre på om vi ville registrert at bukken faktisk er stivere i en blindtest (vi betviler ikke Canyons resultater altså), for har du prøvd et banestyre, vet du at de kan være mer enn stive nok. Og ulempene vil for noen være for mange.

Den nedre vingen som ender midt på bukken er simpelthen i veien for der vi pleier å ha tomlene. Vi er mange som har prøvd å gjøre av henda våre i bukken, og reaksjonene har vært fra at «det går greit» til «dette er i veien». Men ingen har opplevet styret som så revolusjonerende at vi ville ofret muligheten til å ligge i bukken.

Undertegnede satt konsekvent ikke i bukken, for den nedre vingen var bare i veien. Festet jeg tommelen over vingen var det ubehagelig, holdt jeg i nedre del av styret hadde jeg ikke plass til hendene.

På den annen side, enkelte som holdt i styret tenkte umiddelbart «jøss, tommelgrep! Jeg føler meg trygg i bukken, og sitter godt».
Men når produktegenskapene ved styret ikke er av vesens art, hva skal vi da med det?

Var det ikke sånn at vi ikke vurderer sykler ut fra utseende? Jo det er riktig, og det gjør vi heller ikke nå. Problemet er bare at halve sykkelen er designet ut fra nettopp det styret.

Hele frontens design hviler faktisk på styret. Fronten er lav fordi styret er høyt, og da sier det seg at dette er superproprietært. Du har ingen andre styremuligheter, og selv om en eller annen Reodor Felgen kanskje hadde fått på et vanlig styre og stem, ville dette da bli ekstremt lavtsittende.

Var det ingen hos Canyon som på noe som helst tidspunkt tenkte at dette kanskje var en dårlig idé?

STABILITETEN SELV

La oss ta en titt på resten av sykkelen, og hvordan den oppleves ute i skogen.

Nordmarkas grusveier er som et testeldorado for slike sykler, og alle mulige bakgårdsstier Oslo har å by på likeså.

Canyon har flere testvinnere i vår historie, også hos vårt søstermagasin Terrengsykkel.

Vi har selvsagt høye forventninger også i denne kategorien, men siden kategorien fortsatt er litt åpen, hva skal vi forvente?

Om vi sammenligner med eksempelvis 3T Exploro, som er en superkompakt og leken eventyrsykkel, er Grail litt mer i andre enden. Her sitter vi på en sykkel som oppleves langt mer fartsstabil, og såles tryggere i de store svingene når det går fort.

Selv på skikkelig rufsete kjerreveier er dette stabilt og godt i svingene. Vi kan ikke gi styret skylden for dette alene, det er summen av geometri, dekkvolum og styre som gjør dette. Der vi tidligere har hatt Ridley X-Trail som en favoritt i utforkjøringer på grus, er vi helt sikre på at denne sykkelen ville gitt den god kamp, kanskje vært bedre også.

Vi liker også det responsive skyvet vi får i klatringer på denne sykkelen, også i tilfellene der det er mye løsgrus på underlaget. Det oppleves som at vi har en veldig god kontakt med underlaget, også når vi står og letter vekten fra bakhjulet.

Responsen er som forventet på lette sykler med bukkestyre, grepet over forventning. Men gang på gang, det er nedover vi føler oss mest hjemme. Der finner vi den kanskje tydeligste x-faktoren, og nå skulle vi virkelig ønske at den nedre vingen ikke var så i veien for godt grep i bukken.

Sykkelen har en geometri til forveksling lik Endurace-modellen, det vil altså si at du fortsatt sitter godt fremoverlent og aggressivt. I størrelse Large, med setehøyde på 82 cm, har vi en dropp til styreflaten på 10 cm. Dette er altså langt fra et oppreist touring-oppsett, der droppet gjerne er ned mot 0 centimeter.

Å ta sykler med bukkestyre ut på humpete stier er noe vi gjør fordi vi kan, eller fordi det er en sti som ligger mellom nåværende og neste vei – det er ikke noe vi gjør fordi bukkestyre er spesielt bra på stier.

Det fungerer greit på Grail også, men det er vanskelig å sammenligne den med tidligere erfaringer, utover at det er gjennomførbart.

Og her kan vi kanskje begynne å snakke om et lite savn.

Vi mener at sykler i denne kategorien bør kunne settes opp med 650b-hjul, for de gangene du skal på eventyrsykling med vesker og overnatting. Vi har også noen skikkelig fine 45 mm brede dekk fra Compass i boden, du verden og vi har lyst å sette opp denne sykkelen med dem, dog er de for brede.   

Men så er spørsmålet, ville sykkelen vært like god om det hadde vært plass til enda grovere dekk? Tja, vi tør ikke svar verken ja eller nei, men konkluderer med at de har gjort det godt innenfor selvpålagte rammer, men i dagens eventyrsykkellandskap kunne de fått til mer.

Canyon har altså laget en god sykkel for skikkelig grusbanking, men setter strek for bruksområde ved de groveste kjerreveiene.

En vurdering Canyon har tatt som vi ikke er enige i, er bruken av vanlig kompaktkrank. På en slik sykkel mener vi enkeltkrank kombinert med kassett med stor utveksling er et bedre valg. Mindre å tenke på, mindre som går i stykker, mindre justering, mindre lyd.

Enkelte syklister har pekt på at du ikke har mulighet til å sette på bagasjebærere foran eller bak på sykkelen. Vi nevner at du har muligheten til å kjøpe et proprietært skjermsett fra Canyon, det er altså skruefester i ramme og gaffel for dette, et stort pluss.

Men en sykkel på mellom 8,2 og 9,5 kg (avhengig av pris og modell) er fortsatt en superlett eventyrsykkel, og skal du sykle med så mye bagasje at du trenger bagasjefester – velg en helt annen type sykkel. Dette er fortsatt i racing-eventyr-light-kategorien.

Tilbake på plussiden igjen, å feste ramme-og styrevesker på sykkelen er selvsagt enkelt. Styrevesker sitter på det todelte styret langt bedre enn på et vanlig styre, så her blir det pluss i margen.

Sykkelegenskaper grovt oppsummert? Dette er en lett og rask sykkel, veldig stabilt, godt egnet til eventyrsykling med lett oppsett. Vi tror dog at sykkelen hadde vært like god med litt større dekklaring, og mulighet for 650b-hjul.

Men sykkelen hadde vært en bedre sykkel med et vanlig styre.

OPPSUMMERT

Canyon innfører definitivt noe nyskapende blant eventyrsyklister, men de leverer ikke den hellige gral: Noe vi ikke visste vi ville ha.

Hover-styret fungerer som beskrevet på salgsplakaten, men styret er likevel et så stort minus for mange at sykkelen ikke er aktuell for kjøp. Dette er en sykkel vi gjerne hadde kjøpt hadde den vært utstyrt med normalt styre og stem. Men så har vi også den delen av syklister som finner styret superbra, og faktisk bruker den nedre vingen til å få enda bedre grep. Og om disse syklistene vil ha en rask grusracer, vil de trolig like Grail.

Selv om Canyon Grail har et par mangler vi har pekt på i teksten, er kjørefølelsen rask. Dette minner om å ta en fullblods kampracer fra Tour de France, si til mekanikeren at vi har lyst å bruke den hardt i skogen og på fjellet, og så får vi dagen etter utlevert en grovspekket sykkel - en Canyon Grail.

Dette vil være en super sykkel til den nye bukkestyreklassen i Nordsjørittet. Det er en trygg, stabil, komfortabel og rask grussykkel, men ikke i den lekne enden av kategorien.

Kjøp om du vil være rask på grus og har hender som passer til akkurat dette  styret – sabla synd at Canyon er en nettbutikk. Dette er faktisk første gang vi ikke kommer med en soleklar anbefaling til en sykkel fra tyskerne.

Det skal dog nevnes at det kommer en aluminiumsmodell av Grail senere i 2018, som vil bruke vanlig styre/stem. Det er sjelden vi gleder oss til den rimeligere aluminiumsutgaven av en toppsykkel kommer, og dette er altså en av dem.