Så mye taper du på ekstra vekt

Syklister er helt gærne etter å kjøpe sykler som veier lite. Om sykkelen er så lett at den knekker spiller liten rolle for mange, om vi setter det på spissen.

Egen helse er sekundært for mange, tanken om at penger kan kompensere for form står langt fremme i pannebrasken på de fleste.

Tilbake til dagens forsøk.

– Vi stikker opp til Rimibutikken ved Besserud, så sykler vi til Tryvann. Jeg bruker ca et kvarter på den bakken når jeg sykler sånn passe hardt for meg selv, sier jeg til LilleHenrik.

– Vi legger nåla på 270 watt. Det er sånn passe hardt for meg når jeg gjør det fire ganger, svarer han.

Vi skal altså opp en bakke på 4,2 kilometer, med en gjennomsnittlig stigningsprosent på syv, fire ganger.

LilleHenrik utgjør den konstante enheten, mens jeg er en variabel. Første gang skal vi begge kjøre på 270 watt og se hva tidsdifferansen blir. Andre gang legger jeg på fem kilo, og tredje runde legger jeg på fem kilo til. De tre første dragene kjører vi begge på 270 watt. Hvor mye tid kommer jeg til å tape?

Den siste runden skal LilleHenrik kjøre på 270 watt igjen, og jeg rett og slett ligge ved siden av, med min vanlige vekt. Hvor mye watt trenger jeg for å kjøre like fort, med mine 11 kg mer på kroppen?

– Da sees vi på toppen! sier LilleHenrik. Til å begynne med tenker jeg at de 11 kiloene jeg har ekstra fra naturens side ikke kan spille så stor rolle. Men når det allerede etter 200 meter er blitt en solid luke til LilleHenrik får jeg meg en skikkelig kalddusj.

– Jeg har ikke en gang begynt å legge vekter i sekken, er det første jeg tenker. Det er bratt i starten, så han får raskt mange meter. Etter en kilometer har jeg faktisk fått 20 sekunder i sekken. Bakken flater noe ut, og jeg taper mindre tid den neste kilometeren. Men når vi nærmer oss Frognerseteren kommer en ny liten kneik, før det den siste halvannen kilometeren er to bratte seksjoner. Nå ser jeg så vidt LilleHenrik foran meg. Det er fristende å ta han igjen, men jeg holder watten.

Den siste kneika til toppen av Tryvann må jeg roe veldig ned for å holde watten på 270. Det er fort gjort at ryttere som veier 81 kg på strømpelesten øker til 350 watt på en slik strekning. På toppen av bakken er han hele 49 sekunder foran meg.

– Vi får trille ned og gjøre deg fem kilo tyngre, sier LilleHenrik.

Vi trår til fra butikken ved Besserud igjen. Jeg er i dag omtrent akkurat fem kilo tyngre enn da jeg ikke hadde jobb og syklet aktivt. Nå skal jeg virkelig få smake hva fem kilo gjør med farten oppover. Fem kilo på tre år er vanskelig å merke, men fra drag til drag på samme dag må det vel kjennes?

Å gjett om! Jeg kan si med en gang at det er stor forskjell.

Kjempestor.

– Aldri mer sjokolade. Aldri mer godteri, poløl, kake eller cola, tenker jeg mens luken til LilleHenrik øker vesentlig fortere enn i sted. Allerede etter halvannen kilometer, forbi Holmenkollbakken, nærmer avstanden seg ett minutt. Det er definitivt i de bratte strekningene det er best å være lett. LilleHenrik forsvinner som en prikk i det fjerne.

– Lenge leve forskningen, sier jeg i det en syklist jeg vet er dårligere enn meg passerer. Det er mentalt krevende å holde seg på 270 watt. Jeg vet jeg har mer! Samma det. Opp den siste kneika merker jeg nå virkelig hvor mye de fem ekstra kiloene har å si. På toppen er jeg to minutter og 25 sekunder bak LilleHenrik. Tiden min ble 18.09.

– Vi får trille ned, nå skal jeg opp fem kilo til! sier jeg.

Og med ti kilo i sekken, i tillegg til de 11 jeg har fra naturens side mer enn LilleHenrik fra før, blir forskjellen desto mer åpenbar enn i sted. Begge holder 270 watt. Han raser fra. Jeg kjører med anker. Etter én kilometer, der jeg har målt de første dragene, er jeg ikke i nærheten av å se han en gang. Han hadde faktisk over ti sekunder allerede etter 200 meter. Herfra og inn er det bare snakk om å pine seg opp på 270 watt.

Det går tregt når det er bratt, og vanskelig å holde igjen.

Den siste rettstrekningen er for spurt å regne med normalvekt. I bånn av denne kneika virker det ikke som de siste fem kiloene har for mye å si. På toppen får jeg svaret. Nye 50 sekunder i banken. LilleHenrik har kjørt på akkurat samme tid som forrige drag, 15,54, jeg på 19,09.

På det siste draget gjør vi det enkelt og greit, nå skal vi sykle side om side. LilleHenrik skal fortsatt ha 270 watt, jeg skal bare holde følge. Men hvor mye mer watt enn han må jeg trå? Vi spretter oppover. Pulsen min er ganske mye høyere nå. Nesten litt som ritt.

LilleHenrik og jeg kjører nok på en ganske lik opplevd intensitet, jeg har jo tross alt større muskler med mer watt. Men øker han farten vil jeg dette av. Særlig der hvor det er bratt.

– Hva er watten din? spør LilleHenrik.
– Den er rett under 300, og din?
– Min er på 270. Det er ca 30 watt mindre. Du henter ikke 30 watt sånn helt uten videre i løpet av en treningsvinter, sier han.

Watten min øker veldig når det er bratt og faller når det er slakere. På toppen har jeg en snittwatt på 301, og LilleHenrik en snittwatt på 276. Snitteffekten min er 25 watt høyere for å holde følge. 

Dette kom vi frem til

Det påstås at i en bakke med en snittstigning på 10%, koster det 3 watt mer per kilo kroppsvekt. Vår bakke hadde en snittstigning på syv prosent, og StoreHenrik brukte altså 25 watt mer i snitt da de to Henrikene kjørte ved siden av hverandre. Dette stemmer relativt godt overens med den uskrevne regelen, selv om anslaget må beskrives som grovt.

Når det gjelder tid, kan det se ut som at i en bakke med en gjennomsnittlig stigningsprosent på syv prosent, koster ca 15 sekunder per kilo per kilometer.

Allikevel, vi tillater oss å komme med en bombastisk konklusjon. Aldri før har vi testet to ryttere med ulik kroppsvekt, på samme watt opp en bakke. Å se med egne øyne hvor fort og brutalt vi seg fra hverandre umiddelbart var brutalt. Skulle vi syklet Dalsnibba, en bakke med ca ca 6,5 i gjennomsnittlig stigningsprosent og 21 kilometers lengde, måtte LilleHenrik ventet hele 22 minutter på toppen, gitt samme watt på 270!

På den tiden rekker du både en dusj, seiersintervju og kyss fra podiepikene. 22 minutter er akseptabelt venner i mellom, men i sammendraget i Tour de France er det enormt mye.

Lav vekt, et nødvendig onde?

I sykkelsporten, i likhet med mange andre kondisjonsidretter, kan lav vekt være et konkurransefortrinn. Sykkelsporten er sammenlignet med mange andre idretter ganske divers, og forutsetningene er ikke like viktige for oss som for mange andre.

Med en moderne trenings-og kostholdstilnærming vet vi at sunn, normal kroppsvekt enkelt kompenserer for usunn, lav kroppsvekt. Flere av dagens klatrere er tyngre enn de var i sportens mørke år, da EPO, hormoner og blodoverføringer erstattet trening og kosthold.

I tillegg består sykkelsporten av ritt i ulikt format, der lav vekt ikke er en forutsetning, heller en ulempe. Vårklassikerne er et typisk eksempel på ritt der ryttere med en annen kroppsfasong trives bedre enn de fjærlette klatrerne.

Feilmarginer i testen

Resultatene på denne testen er høyst relevante, selv om testen ikke ville blitt godkjent som forskning. Det var litt ulike vindforhold på dragene, og vinden tiltok litt i styrke på de to siste dragene. Det kan også være variable målinger de to wattmålerne seg i mellom. Denne testen tar heller ikke hensyn til aerodynamikk.

Tidsforskjellen vil også være ulik ved ulik watt. Jo høyere watt, jo høyere fart, og aerodynamikk vil redusere den prosentvise tidsdifferansen. StoreHenrik har større frontareal enn LilleHenrik, og dette vil bidra til å øke tidsdifferansen noe. Dog er farten såpass lav at dette ikke utgjør de største differansene.