- Neste stopp, Reeperbahn! lyder den skarpe beskjeden til t-banesjåføren i det toget kjører inn på stasjonen. Et øyeblikk senere åpnes dørene til vognene og en haug med mennesker går ombord. Klokken er 6 om morgen denne søndagen. Mens folk er på vei hjem fra fest i Hamburgs syndige strøk, er vi på vei til sykkelritt. Det er turutgaven til Vattenfall Cyclassics som venter på oss denne gangen. På t-banen begynner det å spre seg stanken av alkohol og kald svette, mens det frem til nå luktet kun varmekrem og blomster fra Alpe d’Huez.

- Tour de France er slutt, skråler en beruset tenåring til oss. Folk på t-banen ler. En annen er tydelig rystet i verdensbildet sitt, når han spør oss hvorfor vi drar på sykkelløp på en søndag morgen istedenfor å sove ut. Vi vurderer et øyeblikk om vi skal fortelle ham hele sannheten. Fortelle ham at vi stadig er ut etter grimaser og kramper, at vi jakter på lidelse like mye som mestringsfølelse, men ombestemmer oss til slutt fordi vi omsider har kommet frem.

Annonse

TYSKLANDS STØRSTE

Fra stasjonen triller vi bort til startområdet i Hamburgs kjente handlegate Mönckebergstraße, som ligger kun et steinkast unna hansabyens rådhus. Langs med oppløpet har det blitt satt opp tribuner på begge sider av veien. Selv om det fortsatt er grytidlig, er det allerede godt med tilskuere som kikker ned på oss, vinker og tar bilder. Vi føler oss nesten som proffsyklister, når vi prøver å finne veien gjennom folkemengden og til startpuljen. Enkelte klapper oss på skuldrene og ønsker oss lykke til med rittet. Dette er øyeblikket vi alltid har drømt om. Våre femten minutter i rampelyset. Det eneste som mangler nå, er at vi må stoppe for å skrive autografer, tenker vi.

Den tyske Eurosport kommentatoren, som for anledningen har blitt speaker, leser opp navn til enkelte ryttere der han får øye på startnummeret og forteller sykkelanekdoter. TV-kameraene er slått på. Det filmes. Fra høytalerne drønnerThe Final Countdown. Når vi endelig har kommet frem til puljen vår, er det ikke lenge til start. Vi står rett under målseilet der ikke bare vi, men også proffene skal passere om noen timer. For første gang siden vi har kommet til Hamburg, får vi et inntrykk av hvor stort Vattenfall Cyclassics egentlig er. Det er ikke bare Tysklands største turritt med over 20.000 deltakere hvert år, men det er også det eneste UCI World Tour rittet Tyskland kan varte opp med for tiden. Å arrangere både tur- og proffutgaven på samme dag, kun med få timers mellomrom, må kreve en mesterlig innsats av tusenvis av frivillige og planlegging ned til minste detalj. Men nettopp sistenevnte har tyskerne rykte på seg til å være gode til.

HAMBURG FOR VÅRE FØTTER

De siste minuttene før start tilbringer vi med å fomle på utstyret vårt. Vi retter på trøya og hjelmen, tar av brillene kun for å ta de på igjen rett etterpå. Vi nullstiller GPS’en, tar en slurk av flaska og nullstiller GPS’en en gang til – bare for sikkerhetsskyld. Aldri i verden ville vi innrømme ovenfor hverandre at vi har rittnerver på Cyclassics premieren vår. Andre ryttere har da et mye mer avslappet forhold til rittsykling enn oss, og tar seg heller en siste røyk på sykkelen før de klikker seg inn i pedalene. Så går startskuddet.

Vi ruller rolig ut av sentrum og gjennom Hamburgs historiske Speicherstadt, en bydel med store lagerhus som minner om hansabyens stolte handelstradisjoner gjennom århundrene. På brede gater sykler vi sørover og krysser snart Köhlbrandbrücke, et av Hamburgs kjennemerker. Det er et fantastisk øyeblikk når vi sykler det slake partiet opp til broens høyeste punkt. For våre føtter ligger Hamburgs havneområde med de karakteriske lastekranene i et gyllent morgenlys. Sceneriet gir oss gåsehud og bekreftelsen på at sykling handler om så mye mer enn bare idrett.

Ved bygrensen venter noen kortere brosteinspartier på oss, der de første punkteringer fører til bråstopp i feltet. Enkelte tyske skjellsord lar ikke vente på seg, men vi fortsetter likevel med et smil om munnen, vel vitende om at vi nettopp har utvidet vårt tyske vokabular.

PADDEFLAT: Vattenfall Cyclassics byr på få høydemetere. Foto: Vattenfall Cyclassics.

 

SAFER CYCLING

Til tross for noe nervøs kjøring i startfasen, føler vi oss aldri utrygge under rittet. Dette skyldes ikke bare at løypa er sperret for all biltrafikk i hele dag, men også en arrangøren som tenker sikkerhet i puljene. Opp gjennom årene har de offisielle bak Vattenfall Cyclassics etablert en kampanje som de kaller for Safer Cycling, og som har fokus på turrytternes sikkerhet. Filosofien bak dette konseptet er å påvirke kjørestilen i de enkelte puljene gjennom å plassere tre til fire Safer Cyclists i hver av dem. Dette er utelukkende erfarne syklister som har en naturlig autoritet blant mosjonistene og som viser hvordan man skal oppføre seg på sykkelen. Samtidig skal de offisielle rytterne sanksjonere grisekjøring der det måtte være tilfelle. Vi synes at dette er et bra initiativ som vi gjerne hadde sett i de største sykkelrittene i Norge også.

Traseen går så sørover og forbi små landsbyer, til vi kommer til den første kategoriserte stigningen ved Langenrehm. Bakken, med sine 140 høydemeter, er hverken bratt eller lang, så vi sykler på storskiva over toppen. Selv om stigningen er slak slår den likevel sprekker i feltet. Istedenfor å øke tempoet og støte oss opp til grupper lengre frem i løypa, bestemmer vi oss heller for å holde følge med de rutinerte syklistene fra Safer Cycling for å spare krefter. Det viser seg fort å være den rette avgjørelsen, da de neste kilometerne byr på mye motvind. Vi spør gjentatte ganger om ikke andre ryttere i puljen vår kan tenke seg til å bidra i en rulle, men spørsmålet vårt blir enten kvittert med mild latter eller tomme blikk.

SAMBA

Skuffelsen over den manglende godviljen blir fort glemt, da vi ved løypas sørlige vendepunkt blir møtt av hundrevis av entusiastiske tilskuere som står med svære trommer og som lager fantastisk stemning. Også barn står langs veibanen og rekker hendene sine i været for å ta high five med oss i det vi freser forbi. Aldri før har vi opplevd maken til begeistring under et turritt. Med sydamerikanske sambarytmer i ørene og masse godfølelse danser vi tilbake mot Hamburg.

Etter drøye ti mil passerer vi målområdet for å ta fatt på rittets siste del. Nå gjelder det å være konsentrert for ikke å svinge av til oppløpet på Mönckebergstraße. Det er kun deltakerne på 10-mils-distansen som skal gå i mål allerede nå. Takket være flere titalls politimenn, som for anledningen fungerer som løypevakter, er det likevel enkelt å finne riktig kjørefelt for å kunne fortsette på eventyret.

AUTOBAHN

Feltet blir fort mye mer oversiktlig etter at en stor del av turrytterne har svingt av til oppløpet. Vi forlater Hamburg i vestlig retning og kommer oss smått om senn i landlige regioner igjen. Traseen er fremdeles paddeflat og inviterer til å svi av kruttet som er igjen i beina. Endelig får vi nytt noe av den tyske fartsfølelsen som elektropionerene fra Kraftwerk har omtalt i låten Autobahn. På en stor og snorrett firefeltsvei girer vi ned til vår tyngste rittutveksling som vi ellers aldri får brukt i norske løyper og tråkker ordentlig til. Kilometerne går unna så det suser. Vi ligger i bukken og kryper enda nærmere styret for å minimere luftmotstanden, samtidig som vi prøver og unngå å bli tatt av vinden som blåser rett fra siden. Det er kanskje her på akkurat denne strekningen proffene vil prøve seg på en vifteformasjon om noen timer for å riste av seg deler av feltet, tenker vi.

Vi vender mot sør og med dette mot byen igjen. Frem til nå har vi fulgt nøyaktig samme løype som også proffene skal sykle senere i dag. Mens Kristoff og Co. imidlertid skal forsere knekkeren Waseberg med en maksimal stigning på 16 prosent, skal vi ta oss en liten omvei via mindre fryktinngytende Kösterberg. Bakken er en smule brattere enn den første kategoriserte stigningen i Langenrehm, men svir adskillig mer i lårene etter den distansen som vi har tilbakelagt til nå. Samtidig rister det kraftig i sykkelen i det vi kjører over brosteinspartier opp til toppen. Dette suger krefter, men ikke godfølelsen vår.

KJENNEMERKE: Løypa til Vattenfall Cyclassics går blant annet over Köhlbrandbrücke. Foto: COR VOS.

 

LANGS MED PROMENADEN

Det vi ikke vet når vi tar bakkespurten, er at belønningen for alle anstrengelser er kun få momenter unna. Etter en slak utforkjøring åpner det seg et fantastisk syn over Elbe som vi skal sykle langs med de etterfølgende kilometerne. Gjennom trærne på promenaden Elbchausee skimtes det sandstrender og store cruiseskip som ligger for anker. Ikke uten grunn kalles Hamburg for porten til verden.

Med raske tråkk nærmer vi oss sentrum og oppløpet. Det er de rød lysende reklameskiltene på Reeperbahn som viser veien til mål. Etter en lang venstresving er vi tilbake på Mönckebergstraße. Vi blir overveldet av folkemengden som står langs med veisperringene og heier på oss. I takt med meterne som forsvinner, øker begeistringen for Vattenfall Cyclassics som arrangement. Bergtatt krysser vi mållinjen. Dette var ekte sykkelglede hele veien fra start til mål som har gitt oss mersmak. Når vi noen timer senere får oppleve at Alexander Kristoff tar Norges andre seier i proffutgaven, er vi fort enige om at helgeturen til Hamburg ikke kunne ha blitt bedre. Neste år skal vi komme tilbake til Vattenfall Cyclassics og ta med oss noen venner som vi skal dele opplevelsen med!

...

FAKTA OM VATTENFALL CYCLASSICS

Vattenfall Cyclassics er både et turritt for mosjonister og et endagsritt for proffsyklister som arrangeres i august hvert år. Det er om lag 20.000 deltakere som årlig stiller til start på turutgaven. Mens sykkelproffene skal ut på en 250 km lang rundløype, kan turrytterne velge mellom tre ulike distanser på henholdsvis 55, 100 og 155 km. 155 km rittet starter i Hamburg sentrum og går sørover forbi Langenrehm (kategorisert stigning) og Jesteburg tilbake til Hamburg sentrum, før syklistene går på en avsluttende runde i hansabyens vestlige strøk. Mens proffene forserer Waseberg, skal alle amatører klatre opp Kösterberg (kategorisert stigning) før de omsider går i mål på Mönckebergstraße. Et eget pastaparty for mosjonistene arrangeres kvelden før rittet samtidig som det blir avholdt en sykkelmesse gjennom sykkelhelgen.

Distanser: 55, 100, 155 km

Kategoriserte stigninger: Langenrehm, Kösterberg

Stigning: ca. 750 høydemeter (for 155 km distansen)

Terreng: flatt

Matstasjoner: Jesteburg, Holstenkamp, Wedel