Temposykler - Proffenes aller råeste sykler

På  temposykkelen er det to ting som gjelder: Lavest mulig luftmotstand og en sittestilling som gjør at du kan produsere mest mulig watt uten at du må endre stilling på hverken rygg, rumpe eller hode. 

Temposyklene er der vi ser de villeste konstruksjonene og de mest ekstreme tilpasningene til hver enkelt syklist. De siste årene har standarddeler på styret måttet vike for 3D-printede titan- og karbonstyrer formet etter hver enkelt syklists underarmer. Alle ambisiøse etappe- og temposyklister har tilbrakt timevis i en vindtunnel eller på en velodrom der hver watt og hver centimeter i styrehøyde slår ut på luftmotstandsmålingene og rundetidene. 

Ut i fra bildene fra den siste-etappen i Tirreno-Adriatico er det ganske lett synlig hvem som har klart å finne seg en god stilling på årets temposykkel, og hvem som fortsatt har en jobb å gjøre. Det kan også virke som om profflagene og deres sykkelsponsorer prioriterer temposykkelens tilpasninger til rytteren forskjellig.

I bildene eksemplifisert av Romain Bardets enkle styreoppsett på sin nye Scott Plasma sammenlignet med de helstøpte styrene til Ganna, Pogacar og Stefan Küng. 

Legg også merke til hvordan van Aert og Ganna har plassert tidtagningssenderen nederst på underrøret i stedet for bak setet. Cervelo har tidligere vist at det å minimere mellomrommet mellom underrør og seterør med en aerodynamisk flaske eller lignende kan spare noen tideler. Pogacar og Küng sykler begge med flaske på en tempoetappe som tar drøye 10 minutter. Du kan være sikker på at det ikke er for å slukke tørsten underveis. 

Over 500 watt i snitt

Tempoetappen i Tirreno-Adriatico var bare 10 kilometer lang og snittfarten for vinneren Wout van Aert var på hele 54,545 km/t. De siste 2,2 kilometerne holdt van Aert 500 watt i snitt og 53,2 i snittfart. Når vi ser at snittfarten for hele etappen var høyere enn for de siste to kilometerne er det helt sannsynlig at van Aert holdt ca 500 watt i snitt hele etappen. At etappen kun varte drøye ti minutter gjør ikke dette usannsynlig. 

At Wout van Aert er en watt-maskin vi sjelden har sett maken til er allerede kjent. Det er minst like interessant å se på sittestillingen hans på temposykkelen. At den unge belgieren, som egentlig er en cyclocross-syklist, nå også er den syklisten i verden med mest effektiv tempostilling på sykkelen er ganske unikt. 

Det er også imponerende å se hvordan van Aert, som ble alvorlig skadet på en tempoetappe i Touren i 2019, har kommet tilbake som verdens råeste temposyklist. Den unge belgieren kjører svingene mer aggressivt enn noen andre og har ikke blitt redd for å satse på temposykkelen. At sittestillingen hans på temposykkelen også gir god kontroll på sykkelen er enda et aspekt ved det å finne den raskest mulige sittestillingen. 

Hendene høyt

Når vi først studerer sittestillingene til van Aert, Ganna, Pogacar og andre, er det spennende å se på sittestillingene til tidligere generasjoners tempohester som Fabian Cancellara, Cadel Evans, Jan Ullrich, Ryder Hesjedal og Bradley Wiggins. 

Det tidligere idealet for tempostilling var å ha hendene så lavt som mulig. Nå virker det som om mange heller vil ha styret høyt. En trend vi så Bradley Wiggins og Taylor Phinney var blant pionerene for. Med styret høyere er det lettere å slappe av i skuldrene. Du kan dermed lettere senke hjelmen og hodet ned mellom skulderbladene og du kan sitter mer avslappet på sykkelen.

Utviklingen er tydelig hvis vi ser på Phinney sin sittestilling i 2012 og hans nye tempostilling i 2013.

Et annet poeng med høyere styre er at vinkelen mellom overkropp og lår blir noe større slik at blodgjennomstrømmingen og bevegelsesfriheten i hoften blir større. Av denne grunnen er det nå også mange temposyklister som sykler med vesentlig kortere krankarmer enn hva som vanlig tidligere. Det er vanskelig å se ut i fra bildene fra Tirreno-Adriatico hvor lange krankarmer de forskjellige har, men armer så korte som 160-165 mm har de siste årene blitt mer vanlig på temposyklene til de mest progressive. 

Reglene om styreposisjon som gjelder i disse dager er at albuestøtten ikke kan vinkles mer enn 15 grader opp eller ned. De kan heller ikke monteres høyere enn 10 centimeter over basestyret. I tillegg kan ikke selve tempobøylen ha høyeste eller laveste punkt mer enn 10 centimeter over eller under albuestøttene, uten polstring.  

Ingen av disse begrensningene forklarer hvorfor dagens temposyklister har albuene høyt over styret, mens Evans og Cancellara hadde albuene og hendene lavt. Her må vi nok heller anta at prøving og feiling uten å være bundet av antagelsen om at lave hender er bedre enn høyere har gjort utslaget. 

Bradley Wiggins og Taylor Phinney var begge pionerer når det kom til høye tempostyrer snarere enn lave. 

Det viktigste, kan det se ut som, er å få hode og rygg på linje, samt albuene tett sammen, samt gjemt bak hendene. Det er også påfallende at dagens temposyklister sitter lengre frem på sykkelen enn Evans og Cancellara gjorde, noe UCI også har åpnet for - både med justering av regelen om at setet må være i tilnærmet vater - nå tillates 9 graders helling, og at dagens seter er kortere i lengde, UCI spesifiserer en minimumslengde på 24 cm. 

Skivebremser

Det er også verdt å merke seg at de raskeste temposyklistene nå sitter på sykler med skivebremser. Sett bort fra Filippo Ganna og Tadej Pogacar, som henholdsvis sykler for Team Ineos og Team UAE og på de tradisjonsrike og tradisjonsbundne italienske luksusmerkene Pinarello og Colnago, domineres også tempoetappene nå av sykler med skivebremser. Gjerne med liten 140 mm stor skive både foran og bak. 

Et siste poeng etter tempoetappen på den italienske Adriaterhavskysten er at også det franske laget Groupama FDJ og deres Lapierre-sykler ser ut til å være konkurransedyktige mot supersyklene fra Cervelo, Specialized, Pinarello og Colnago. 

Hvis resultatet fra temporittet langs stranda i San Benedetto del Tronto markerer en trend for 2021-sesongen, kan vi konstatere at unge Tadej Pogacar er i rute til å forsvare sin sensasjonelle Tour-seier, samtidig som Wout Van Aero kan bli en farlig mann på tempoetapper i alle etapperitt han stiller i, men også for temporittene i årets VM og OL.