Du har kanskje sett en gammel racer i en bod eller garasje med tåreimer. Du satte foten inn, og stroppet deg fast. Bom fast.
Men heldigvis, 80-tallet var en tid med rivende utvikling.
I 1986 hadde vi superlaget La Vie Claire, det nærmeste vi kommer dagens Ineos.
La Vie Claire hadde Bernard Hinault og Greg Lemond på samme lag og en milliardær som lagsjef. La Vie Claire var superlaget som virkelig omfavnet ny teknologi. I ledtog med den franske skibindingprodusenten Look, utviklet og testet de ut de første pedalene uten tåklyper.
De første klikkpedalene.
GANSKE LIKE: Landeveispedaler har ikke akkurat hatt en ruvende utvikling siden 1986. Teknologi og utseende er nærmest identisk. Foto: Henrik Alpers.
Laget fikk de en stor fordel med de nye pedalene. Mens resten av feltet låste skoene fast i pedalene ved hjelp av metall-tåklyper, skinnstropper og såkalte spurtklosser, klikket La Vie Claires' herremenn inn i Looks automatiske sykkelpedal med en egen kloss under skoen som passet inn i spor i pedalen. Lær om hvordan du bytter og plasserer disse klossene her.
Å slippe tåklypene betød ikke så mye for selve tråkket og kontakten med pedalen. Den største fordelen med klikkpedaler i forhold til tåklypene var at du kunne ha full blodtilførsel til tærne under hele rittet.
Med tåklyper strammet du så hardt at tærne ble blå for virkelig å sitte fast når det dro seg til mot spurt. Spurtklossene under skoene sørget for at du heller ikke kunne dra deg ut av tåremmene bakover.
Den røde eller svarte spurtklossen var skrudd inn i tresålen med treskruer eller nagler, og en slisse i klossen ble tredd nedover den tynne rammen på pedalen.
Skulle du ut av pedalen måtte stroppene løsnes, og først da kunne du løfte skoen for så å trekke den bakover.
Siden dette ikke kunne skje fort var du dømt til å velge med foten i pedalen.
Men som med alt annet i landeveissykkelsporten så var ikke alle enige om at klikkpedaler var en revolusjon. Mange tviholdt på tåklypene like hardt som de tviholdt på føttene deres.
På bilder fra begynnelsen av nittitallet kan vi fortsatt se spurtoppgjør med innslag av sønderklemte føtter og metallklyper på pedalene.
70- og 80-tallets favorittsko fra Duegi fikk med lanseringen av Look-pedalen knallhard konkurranse.
De stive sålene laget av nøye utvalgt treverk ble erstattet med såler av nylon, glassfiber og plast. Det håndsydde overlæret ble erstattet av kunstlær og nettingstoff. I tillegg ble lisser erstattet med barnslige borrelåser og spenner som lot seg justere i fart.
De nye pedalene markerte begynnelsen på en lang periode med fargerike sko. Sko med spenner og magneter. Sko med borrelåser og glidelås. Sko i gult og grønt, og sko i gull og hvitt, eller hva med slangeskinn?
Svarte sko ble ansett som gammeldags, akkurat som på fotballbanen. Sykkelsko kom i alle farger og med et utall forskjellige lukkemekanismer, ingen hadde lisser.
Inntil nå. I en periode da sykkelsporten er ivrig på å kvitte seg med en god del av historien, er mange også på søken etter det autentiske og det klassiske.
Nå får vi igjen klassiske sykkelsko med lisser. I svart lær og med en passform som blir bedre desto mer vi bruker skoene. Skoene har også blitt lettere og lettere, og luftigere enn noen gang.
Tåklypene er et kapittel vi ikke ønsker å lese om igjen, men de klassiske skoene er tilbake. Forbildet er skoene fra den italienske produsenten Duegi.
