Det var mye som gikk over styr med superlaget La Vie Claire, eid av den slue forretningsmannen Bernhard Tapie. Men pedalene laget syklet på, der hadde de kontroll.
Bernhard Tapie var åttitallets svar på Oleg Tinkov, eller en annen av sykkelsportens rike onkler. Den utspekulerte franskmannen hadde tjent seg søkkrik på oppkjøp av firmaer i trøbbel, for så å redde dem og selge dem igjen for en større sum.
Mot midten av 80-tallet hadde Tapie lagt pengene sine i helsekostkjeden La Vie Claire, og skibinding-produsenten Look.
Begge stolte franske merkevarer. Tapie valgte å satse på sykkel som en del av oppskriften for å blåse opp verdien i begge de to selskapene. Dette skulle komme lommebøkene til både den firedoble tour-vinneren Bernard Hinault, og den ferske amerikaneren Greg LeMond, til gode.
Tapie startet La Vie Claire-laget på oppfordring fra Hinault i 1984, men Hinault måtte stå over Tour de France med kneskade det året. Den femte tour-seieren for «grevlingen fra Normandie» satt langt inne. «Professoren», Laurent Fignon, som Hinault hadde kommet på kant med da de var lagkamerater i Elf-Peugeot helt frem til 84-sesongen, var det nye franske håpet.
Da Hinault ikke ble lovet kapteinsrollen i Elf-Peugeot fremfor Fignon, tok han temperamentet sitt og stakk til Tapie. Tapie og Hinault hadde ikke bare samme innstilling til det å vinne og til konkurranser, de lignet også på hverandre rent utseendemessig.
Sammen skulle de fronte La Vie Claire og Looks sykkelsatsing.
Look lanserte sine revolusjonerende «pédales automatiques» allerede i 1984. Men Touren i 84 forløp likevel med tåklyper strammet til blodtilførselen til tærne stoppet, og ikke klarte Bernard Hinault å vinne heller. I stedet tok erkefienden Fignon sin andre seier på rad.
Det ble med de to.
Unge Greg Lemond tok tredjeplassen bak Hinault, og var med det enda en trussel mot Hinaults kamp for å vinne fem Tourer. Bare Anquetil og Merckx hadde klart det før ham.
I 1985 kom Bernard Hinault til Touren, mer sinna enn noen gang, og nå med «pédales automatiques» – det vi i dag kjenner som klikkpedaler. For sikkerhets skyld hadde Tapie og Hinault også hyret inn LeMond som super-hjelperytter.
Det var selvsagt aller mest for å sikre at den unge amerikaneren ikke skulle slå Hinault, men også for å ha en klatregeit i fjellene.
Hinault lovet LeMond at han ville hjelpe ham året etter, hvis LeMond var så grei å ikke vinne over ham det året. LeMond var grei. Hinault vant, LeMond tok andreplassen.
Look-pedalene og Tapie var også store vinnere etter det heldige utfallet. Med monopol på klikkpedaler som hadde bevist sin funksjon i verdens største sykkelritt, lå sykkelverdenen åpen for den franske produsenten. 30 år senere er Look fremdeles markedsleder for klikkpedaler på landeveissykler.
Tilbake til Tour de France. Året etter Hinault vant og LeMond ble nummer to, var verden vitne til en Tour de France vi ikke hadde sett maken til før Wiggins og Froome kranglet om seieren i 2012.
Hinault gikk tilsynelatende all-in på å knuse sin unge amerikanske lagkamerat.
Det gikk så langt at LeMond måtte kjøre inn Hinault alene opp Alpe d'Huez. De to gikk sammen over mål, hånd i hånd, men stemningen var alt annet enn vennlig. Hinault sa etter etappen at han ville kjempe om seieren hele veien til den siste avgjørende tempoetappen.
Til slutt fikk LeMond både viljen sin og seieren, og Hinault tok andreplassen. Igjen var det totaldominans fra La Vie Claire og Look-pedalene. LeMond syklet også på en ny karbonramme fra Look. Nok et produkt langt forut for sin tid fra det franske firmaet.
Pedalens funksjon er den samme, over 35 år etter at Bernhard Tapie lo hele veien til banken og forlot sykkelsporten til fordel for fotball og fransk topp-politikk.
