Power Pedals fra Sandefjord ble aldri en suksess

Du finner dem fortsatt på e-bay, som kuriosa for samlere. Heller ikke nå er de billige, de selges ofte for summer over 300 Euro, gitt at pedalene er komplett med esker og historiske bruksanvisninger.

Vi må over 30 år tilbake tid for å lære mer om pedalene og utstyret det konkurrerte med.

Det var i 1991 at Rune Angeltun hadde en banebrytende idé. Den sykkelinteresserte oppfinneren fra Sandefjord hadde lenge forsket på fremdriftsmekanismer, og var lidenskapelig opptatt av akselerasjon og rundtråkk som grunnleggende prinsipp i sykkelsporten.

Han ville ikke innfinne seg med tanken på at de nye klikkpedalene, som hadde kommet på markedet på midten av 1980-tallet, ikke kunne utvikles ytterligere.

Der vanlige klikkpedaler kun ga en effekt i nedtråkksfasen, var Angeltun overbevist om at det måtte være mulig å utvikle en pedal som kunne skape fremdriftsenergi i opptrekksfasen også. Med hjelp av et frinav, som ellers bare var kjent fra bruken på rulleski, låste han pedalene slik at det kun var mulig å rotere dem frem-, men ikke bakover.

I grunn et konsept helt likt det vi finner i bakhjulet.

Ideen var revolusjonerende og skilte seg grunnleggende fra konkurrentenes produkter. I det han låste pedalen og dermed syklistens fot i en horisontal stilling i forhold til krankarmen, ville han tvinge syklisten til å bruke hælen for å fullføre tråkket i opptrekksfasen, og slik følge krankens akselerasjon hele veien rundt.

Kraften som ble produsert under et pedaltråkk var plutselig ikke bare lenger et resultat av krankarmens lengde, men bestod nå av lengden til både pedalarmen og rytterens sykkelsko som en naturlig krankforlenger.

Syklisten hadde med det dobbelt så mye kraft i akselerasjonsmomentet kontra når han benyttet en vanlig pedal som ikke låste bakover.

Angeltuns pedaler produserte så mye kraft, at det var nærliggende å kalle dem for «Power pedals». Dette var altså et teoretisk maks utnyttet potensiale.

For foten måtte jo uansett løftes i tråkket, og det var jo like greit å bruke noe av energien til fremdrift også.

Tidligere amatør og sykkelgrossist Ole Aspaas var fascinert av ideen til oppfinneren, og tok en prototype av pedalene med på forretningsreiser til USA, Australia og Europa.

Her kom Aspaas blant annet i kontakt med den detaljfokuserte proffsyklisten Bjarne Riis, som fikk testet pedalene på en ergometersykkel. Testresultatene var uvirkelige.

Ved en normal tråkkefrekvens på mellom 80 og 90 tråkk per minutt ga pedalene lite effekt, men så snart Riis senket frekvensen til mellom 60 til 70 tråkk per minutt, økte wattverdiene markant, samtidig som pulsen hans var flere slag lavere enn når han brukte vanlige pedaler. Flere andre ryttere rapporterte om merkbare fordeler under bakkesykling eller økter i sterk motvind, der de brukte store utvekslinger og lav frekvens.

Den svenske amatørsyklisten og tempospesialisten Jan Karlsson slo proffrytterne i Chrono des Herbiers-Vendée i 1995 med over to minutter, etter han hadde brukt pedalene under rittet. Han mente at han gjennom den låste pedalstillingen fikk bedre kontroll og kontakt med sykkelen sin, selv under vanskelige værforhold.

Hjemme i Norge var det syklister som Dag Erik Pedersen, Dag Otto Lauritzen og Monica Valen som testet ut pedalene til Angeltun. Resultatene var alltid de samme. Effekten var fremragende under lav tråkkefrekvens, mens den under høyere frekvens nærmest ble borte.

Over halvkiloen per par

Enkelte ryttere begynte å bli skeptiske til overlegenheten til Angeltuns pedaler, spesielt når moderne treningslære fokuserte på et arbeidsøkonomisk tråkk gjennom høye girutvekslinger og tilsvarende høy frekvens.

Angeltun derimot forsket uanfektet videre og prøvde å gjøre pedalene stadig bedre. Bedre betydde i denne sammenheng først og fremst å gjøre dem lettere. I samarbeid med magnesiumsavdelingen i Norsk Hydro forsøkte oppfinneren å redusere vekten til pedalene.

Pedalene veide 275 gram per pedal. Speedplay Zero veier i dag 110 gram per pedal, til sammenligning.

De veide nesten dobbelt så mye som de letteste konkurransepedalene som fantes på markedet på den tiden. Det ble produsert forsøksserier i magnesium, men låsemekanismen var tungt i seg selv.

Pedalene gikk aldri i serieproduksjon, og med det ble kostnadene for dem også høye. Når pedalene var like dyre som en liten bruktbil, hadde de fleste utøvere rett og slett ikke råd til å betale for teknologien.

Dette likte det internasjonale sykkelforbundet dårlig. Ifølge UCI-reglementet skulle alt utstyr ikke bare være utprøvd, men også allment tilgjengelig for alle ryttere. Når flere ryttere i tillegg mente at ekstrakraften de fikk av pedalen ikke kompenserte godt nok for at de måtte venne seg til en ny tråkketeknikk, var «Power pedalene» dømt til å forbli ukjente for et stort publikum.

Patentpapirene og produksjonsskissene havnet nederst i en skuff og ble aldri hentet frem.

«Power pedalene» var kun et rundtråkk unna å revolusjonere sykkelverdenen, men ble isteden et kuriøst minne i syklingens utstyrshistorikk.