På vei til Andersnatten, et vakkert, norsk fjell foreviget i eventyr og malerier i nasjonalromantikkens tid, skjer det. Vi blir stående i i en grøft i Eggedal. Mekk og drekk
Først komm det et metallisk smell. Deretter, en krønsjelyd. Jeg snudde meg og fryktet jeg det verste.
Tore trillet fortsatt på sykkelen, men så ned på drivverket sitt. Det gikk ikke rundt. Drevboltene hadde løsna, og det jeg hørte var den ene bolten som røyk samtidig som Tore tråkket.
Så nå står vi her i grøftekanten i Eggedal med et ovalisert krankdrev og et miniverktøy. Vi er på vei for å se på oljemaleri, men nå er det olje på fingra som gjelder. Jeg mener vi bare bør skru av drevet og at Tore får klare seg uten lilleskiva resten av turen.
Tore vil annerledes.
I blant er alt man vil å sykle en fin tur med en god venn. Men så klarer man ikke å unngå å sykle rett inn i en pågående debatt – og i tillegg stå der med en havarert sykkel.
Ekstra rart var det at det ble slik denne gangen, siden turen egentlig var planlagt som en historisk, smått nasjonalromantisk rundreise: «Kunstnerdalen» høres kanskje ut som et litt slapt reiselivskonsept, men faktum er at flere av våre mest kjente kunstnere bodde og virket i dalførene rundt Norefjell. Her har Asbjørnsen & Moe & Theodor Kittelsen samlet og illustrert folkeeventyrene våre. Dette landskapet var inspirasjonen til mange av nasjonalromantikkens store oljemalerier som endte opp i europeiske gallerier og museer.
INFLUENCING: Andersnatten er et fotogent motiv. Sykler du denne turen, vil den ruvende veggen prege utsikten din lenge.
Var dette også et godt utgangspunkt for et eventyr på to hjul?
Vi la opp en rute på 15 mil fra Vikersund.
Vi har begynt dagen med å sette fra oss bilen i Vikersund ved utløpet av Tyrifjorden, og tatt oss nedover Drammenselva og svingt forbi Blaafarveværket mot Eggedal. Det var i disse dalførene at Theodor Kittelsen bodde i mange år, og første stopp var innom hans atelier og hjem Lauvlia.
En skulle tro Tores rolle som guide var forberedt i dagevis, for på Lauvlia skled vi rett inn i en guidet omvisning. 45 minutter var akkurat passe pause på turen for et innblikk i livet til en av landets store kunstnere. Med en kaffe med utsikt mot det karakteristiske fjellet Andersnatten, begynner rundturen i det gamle bygget, og gjennom Kittelsens liv.
I fjor havnet Andersnatten i nyhetene flere ganger. Noen måneder etter vår tur ble Kittelsens maleri av fjellet solgt for friske 14 millioner kroner.
OLJE OG FARGE: Tar du turen innom Blaafarveværket får du både en pause og et kunstnerisk avbrekk. Mekanisk avbrekk anbefales ikke når det kun er multiverktøy du har med på lomma. Vi måtte ty til litt primitive metoder for å komme oss videre.
«Under kraftgater og gjennom skog stiger veien akkurat så bratt at jeg ikke får hammeren.»
Da hadde allerede debatten om via ferrataen som er planlagt i den sør-østre delen av veggen rast i flere måneder. På norsk-klatring.no finner du hele debatten – med bidrag fra hele spekteret av debattanter fra fjellklatrere som ønsker å holde en spesiell klippe i sør-norsk sammenheng fri for denslags (men delvis beholde boreboltene som er satt der), til det lokale selskapet som ønsker å bygge via ferrata for å øke aktiviteten og skape arbeidsplasser.
De første milene på turen gikk like uanstrengt som innsjøer og vassdrag flyter nedover den flate dalbunnen. Men nå er det altså bråstopp, og det rett under Andersnatten.
Vi skrur av drevet, og Tore finner en passende bra stein og dæljer løs. Det er noe litt primitivt og gammeldags over det, men sakte men sikkert begynner drevet å innta sin runde form igjen.
Tore banker videre, og vi tvinger på det lett ovaliserte drevet igjen. Godt nok til å sykle videre på, men skeivt nok til at resten av turen må gå på storskiva. Ironisk nok på det første punktet i løypa der vi trenger lilleskiva.
Nesten halvveis stopper vi for lunsj på Eggedal Borgerstuen.
Her kunne vi ha fortsatt over fjellet mot Hallingdal, men det må bli en annen gang. I Eggedal tar vi en skarp høyre, og begynner på det som kjennes ut som dagens første klatring. I en serpentinsving tar vi en avstikker, for vi skal opp til den oljen vi kom hit for å se, ikke den teflonoljen vi begge har smurt utover hendene etter krankdrev-bruduljen lenger nede i dalføret.
Oppe på Hagan bodde Kittelsens venn Christian Skredsvig. Pausebeina etter lunsjlakseburgeren får oss til å lure på hvordan noen gadd å bosette seg så upraktisk til.
Når vi kommer fram på tunet skjønner vi dog hvorfor. Andersnatten, som vi har sett i et par timer, er synlig også herfra, og skog og skyer gjør en ja, malerisk utsikt. Vi er de eneste gjestene som trer inn i galleriet. Dette fjellet gjør noe med folk, både før og nå. Med eller uten bolter og stiger.
Oljemaleriene til Skredsvig gjør at vi føler oss små. Både i bokstavelig forstand – de er enorme, men også fordi Skredsvig tilhører de største kunstnerne Norge har hatt. Maleriene trekker deg inn i norske naturlandskap og motiver fra franske småbyer.
Det begynner å bli en tur. Eggedal har vært en geografisk sort flekk for meg, men dette kan jeg like. Mindre trafikk, snille høydekurver, og muligheten for å ta både ett og to kulturelle stopp. Men det er stigningen over til Norefjell som tar kaka.
Under kraftgater og gjennom skog stiger veien akkurat så bratt at jeg ikke får hammeren. Jeg avbryter min egen selvmedlidenhet når jeg kikker bak på Tore som ikke tør bruke lilleskiva i frykt for at den skal ryke igjen.
Skogen blir mer glissen, og vi skimter toppen av Norefjell. Begrepet «fjellandsby» lyser mot oss på store plakater, selv om det minner mer om et bysentrum vi triller forbi, hogd inn i fjellsida. Fasader i stein og glass lyser mot oss. Er det dette som er den nye nasjonalromantikken?
AKKURAT NOK: Turen har ikke all verden med lange og bratte bakker, stigningen opp til Norefjell holder i massevis for distansen.
Utforkjøringa ned mot Noresund er rask og lufta blir varmere for hver serpentinersving nedover fjellsida. Kittelsens dyreliv har vi ikke sett så mye til på turen, men rundt en sving tar vi igjen en diger elgokse som lunter bortover asfalten, og rundt neste sving blir vi nesten tatt ut av en storfugl. Nede i dalen er det trykkende varmt og vi ser skyene bygge seg opp. Om du ønsker mer kultur kan du svippe ut til den den enorme sveitservillaen Villa Fridheim som har en stor utstilling viet til Asbjørnsen og Moe.
Vi fortsetter i stedet i småkupert terreng på vestsida av Krøderen langs gamle gårdsbygg og bringebærranker. Vi følger stort sett traseen til den nedlagte Krøderbanen, men begrepet falske flater får en ny betydning når det er sesongens første tur over 10 mil. En stund føltes det som vi ble sugd inn i et maleri, men nå når vi har vi vendt ryggen til nasjonalromantikken, vil vi bare tilbake til bilen.
Det går uvant fort, siden alle kneiker uansett må tas på storskiva.
NASJONALROMANTISK: Vi liker å tro det kunne vært et maleri. Både med og uten syklist.
Andersnatten
Rute: Start og stopp i Vikersund. Sykle mot Åmot, og så følg skilting mot Blaafarveværket. Ruta går så videre forbi Simostranda og opp mot Soneren i Sigdal, og videre til Eggedal. Ta til høyre i Eggedal mot Norefjell/Noresund. Når du kommer ned i Noresund, følg småveier ned mot Krøderen og videre til Vikersund.
Distanse: ca 150 km
Høydemeter: ca 1500
Sykkel: Vi anbefaler 28 mm dekk til denne turen.
Spise: Eggedal Borgerstue, ellers både bensinstasjoner og butikker med jevne mellomrom.
Oppleve: Omvisning på Lauvlia og Hagan. Blaafarveverket i Åmot eller Villa Fridheim ved Noresund. Blaafarveverket har for eksempel flere serveringssteder, badeplass og utstillinger. Om du ønsker å besøke noen av stedene vi har nevnt bør du også sjekke åpningstidene på forhånd.
