Et av verdens hardeste ritt starter i Norge i 2026

– Startstreken vil være det nordligste punktet i løpet av rittets tolv år lange historie, og bringer rytterne til et skandinavisk sommereventyr, hvor solen knapt går ned, skriver arrangøren i en pressemelding.

For neste års utgave starter nemlig i Trondheim. Når rytterne legger ut fra start den 19. juli, venter over 5000 kilometer på sykkelsetet, med omkring 64 000 høydemeter klatring på veien til Kalamata i Hellas.

Og mye av den mest krevende klatringen, skjer i Norge.

Konseptet til Transcontinental Race baserer seg på at rytterne skal være selvforsynte og selvhjulpne, og det er ganske mange og strenge regler for hva rytterne har og ikke har lov til.

Og en vesentlig del av det hele, er at rytterne selv må planlegge løypa, og finne frem selv uten ekstern hjelp (å spørre lokale folk man møter er imidlertid lov). Og deltakerne bruker hundrevis av timer gjennom vinterne på å planlegge og lage GPX-spor til computerne.

Men, korte deler av løypa, så kalte parcours, er obligatoriske for alle å sykle.

Tre av disse ligger i Norge, og legger klare føringer for hvilke veier rytterne ideelt sett bør sykle.

Etter å ha lagt ut fra start i Trondheim sentrum, skal rytterne sykle ut av byen via Byåsen og forbi VM-anlegget i Granåsen, ned stupbratte Fjøsvollan (Skjefstadbakken) og utover langs Gaulosen til Børsa. Her svinger man så innover og skal via Korsvegen og Gåsbakken videre til Støren, før rytterne tar av til Røros, hvor første parcours slutter.

Neste parcours starter i Lærdal og går til toppen av Aurlandsfjellet. Hit er det flere muligheter (sikkert flere enn jeg kommer på her og nå). Fra Røros er Alvdal-Folldal-Grimsdalen en mulighet, men det kommer helt an på hvorvidt det blir restriksjoner i Grimsdalen eller ei. Deretter kan man sykle til Sel og så til Lom. Herfra er det mulig å sykle både via Sognefjellet, Øvre Årdal og Tyin eller over til Beitostølen via Valdresflya og deretter til Tyin. Eller så kan man sykle til Vinstra og ta Mjølkevegen over til Beitostølen.

Et annet alternativ til Lom, er å sykle via Dovre og Dombås til Lesja, hvor man kan sykle over den sommeråpne grusveien Slådalsvegen, som kommer ut i Vågå.

Etter å ha vært over Aurlandsfjellet kommer første control point i Flåm, hvor man får et stempel i brevet-kortet sitt. Deretter venter ikoniske Rallarvegen, som er den siste parcoursen i Norge.

Når rytterne kommer til Finse, er det fritt frem igjen med tanke på veivalg, og neste parcours kommer ikke før i Tsjekkia.

Og på veien dit, ligger det noen jokere som kan gjøre det hele litt ekstra spennende, spesielt for de som ligger i teten og kjemper om seier.

Ferje-drama

I årets utgave spilte nemlig en ferje en helt vesentlig rolle i kampen om seieren.

Fjorårets utgave startet i Santiago de Compostela nordvest i Spania og gikk til Constanța i Romania, ved Svartehavet, og på veien dit krysset rytterne minst syv land og fjellkjeder som Picos de Europa, Pyreneene, Alpene og Appenninene.

START: Rytterne legger ut fra Santiago de Compostela i sommer, anført av Justinas Leveika. Foto: Tomás Montes / @arrieredupeloton

EVENTYRET VENTER: Individuelle veivalg kan lede rytterne ut på de villeste eventyrene. Foto: Tom Gibbs / @bicycle_factory

Rytterne var også gjennom de berømte hvite grusveiene kjent fra Strade Bianche.

Etter å ha syklet gjennom Appenninene i Italia, skulle rytterne videre til Bari, hvor de skulle krysse Adriaterhavet med ferje over til Durrës i Albania.

Men med avganger kun hver tolvte time, ble ferjene et taktisk spill og påvirket strategien til rytterne, som hele tiden forsøkte å ha avgangene i mente når de måtte vurdere videre sykling opp mot søvn og hvile.

Og i tetkampen ble det helt avgjørende. For mens Martin Moritz hadde pushet hardt og syklet svært mye, for å rekke ferjeavgangen sent ved midnatt søndag på dag syv. Victor Bossoni gikk på sin side for det motsatte, med mye søvn/hvile og rask sykling. Moritz var først til ferjen, mens Bossoni måtte grave dypt og rakk den med minst mulig margin.

Men etter å ha ankommet Albania og lagt ut på det avsluttende strekket mot Constanța, viste det seg at Bossonis taktikk var bedre, da Moritz ikke maktet å henge med på tempoet.

Christoph Strasser og Nicolas Chatelet var også med i kampen om å rekke ferjen, men rakk det ikke, og mistet dermed for mye tid til å kunne ha en realistisk sjanse på seieren.

Og i 2026 får nok en gang ferjene en rolle.

I rittmanualen står det følgende: «The following ferry services are permitted: direct river crossings, Oslofjord crossings, and Baltic Sea crossings.»

Det vil da si at fra Norge kan man både ta ferjen Horten-Moss eller Sandefjord Strömstad.

SØVNLØSE: Underveis kan deltakerne finne på å sove nærmest hvor som helst, om det virkelig kniper. Foto: Chiara Redaschi / @chiara_redaschi

PÅFYLL: Underveis må rytterne selv sørge for å skaffe seg mat og drikke, det er ikke lov å få ekstern hjelp. Foto: Matt Grayson / @mattgrayson_photo

Når rytterne kommer til Østersjøen, har de antagelig også flere alternativer over til fastlands-Europa.

Ut ifra hva Wikipedia sier gjelder som Østersjøen, er den østligste lengdegraden 10°, og man kan ta ferjen til Świnoujście både fra Ystad og Trelleborg.

I tillegg går det også ferje fra Trelleborg til Rostock, som også befinner seg godt innenfor denne lengdegraden, og med det ligger det med andre ord til rette for ferje-valg som kan prege rittet.

Delta?

I pressemeldingen om neste års løype, skriver arrangøren at de har et olympisk tema. Fra Trondheim og Norge som har sterke bånd og tradisjoner til vinter-OL, mens Hellas på sin side har opprinnelsen til de olympiske sommerlekene.

På veien dit skal man også innom Sarajevo, hvor det tredje kontrollpunktet ligger og hvor det i 1984 ble avholdt olympiske vinterleker.

Kunne du tenkt deg å delta? Da kan så søke om å være med. Det er ingen formelle krav for å kunne delta, men i søknaden må du oppgi din erfaring med ultrasykling og bikepacking, og arrangøren «forventer at søkerne har relevant erfaring» med langdistanse sykling og fleredagers turer.

Det er også satt av noen plasser til spesifikke søkere, som tidligere frivillige i rittet, veteraner og under-representerte grupper. De siste årene har Transcontinental jobbet bevisst for å øke kvinneandelen i rittet, blant annet med kampanjen #100women, og i fjorårets utgave var det 79 kvinner som startet.

Søknadsfristen er 31. desember.

I årets utgave var det fem nordmenn som startet. Tre av dem fullførte: Hallvard Kolltveit (49, plass; 14 dager, 14 timer og 3 min), Ingvild Ødegaard Tangen (84. plass; 16 dager, 13 timer og 31 minutter) og Tor Hovland (150. plass; 18 dager, 15 timer og 58 minutter), mens Viggo Vea og Alice Grindheim måtte gi seg underveis.

I tillegg fullførte Tolga-baserte Justinas Leveika (Litauen) på 20. plass (13 dager, 0 timer og 10 min)

Det var altså Victor Bosoni som var raskeste herre i årets utgave, han fullførte på 10 dager, 18 timer og 44 minutter, mens Jana Kesenheimer var raskeste kvinner og fullførte på 12 dager, 3 timer og 56 minutter.

Denne saken er skrevet av

Knut Andreas Lone

Journalist

Knut var selv aktiv Norgescup-syklist på landeveien i sine yngre dager. De siste ti årene har han dekket norsk og internasjonal sykkelsport tett, sykler fremdeles mye og gjør også tester av sykler og utstyr. Har du en sak Knut kan være interessert i? Send gjerne en e-post: