Strade Bianche er et grusritt i Toscana i Italia, et proffritt som faktisk er inspirert av et turritt for amatører.
For mens du og jeg har syklet turrittet «L'eroica» på de «hvite veiene» som legenden Fausto Coppi i sin tid trente på, hadde ikke proffene det samme tilbudet.
Men så kom Strade Bianche, som på rekordtid ble en klassiker.
Vi kommer straks tilbake til historien, vi skal bare inn om årets løype først:
SAGTENNER: Strade Bianche inneholder utallige seige bakker på grus.
Strade Bianche går opp og ned absolutt hele dagen, her er det lite hvile å få for rytterne. Det toscanske landskapet er i tillegg kultivert i tusenvis av år, så her er det ingen skoger som beskytter mot den ofte brutale vinden.
Lørdag er det også meldt bra med vind i området, som gir rittet ytterligere en dimensjon. Gruspartiene ligger ofte i eksponerte områder, så her kan det bli kaos.
Rittet kulminerer som oftes i den aller siste bakken, opp Via Santa Catarina. Løypeprofilen sier 16 prosent, de som har vært der sier mer.
I fjor leverte Mathieu van der Poel en vanvittig prestasjon opp bakken. Du kan lese mer om de elleville watt-tallene han produserte opp bakken, her.
STUPBRATT: Rytterne møter en vegg i finalen på Strade Bianche.
I et slikt ritt er det bare å oppsummere kjapt:
Hvem vinner? En klassikerrytter som tåler bakker, eller en sammenlagtrytter som tåler hompetitten. Julian Alaphilippe, Wout van Aert og Mathieu van der Poel har vunnet de tre foregående utgavene, men i år er det kun Alaphilippe som er til start av de tre. Hans tøffeste utfordrere blir trolig Tadej Pogacar og Tiesj Benoot, men man skal heller ikke undervurdere en Tim Wellens i strålende vårform. I kvinnenes utgave er Omloop Het Nieuwsblad-vinner Annemiek van Vleuten den store favoritten, men hun får nok tøff konkurranse av formsterke Demi Vollering, Kasia Niewiadoma og Cecilie Uttrup Ludwig.
Hvem vinner ikke: Ryttere med Paris-Roubaix som spesialitet. Skal du vinne her må du gå godt oppover.
Hvem blir første norske vinner?: Katrine Aalerud eller Tobias Halland Johannessen. Aalerud nærmer seg en klatrer helt i ypperste verdensklasse, og vil trolig over tid bli kapabel til å vinne her. I år kjører hun nok som hjelperytter for Annemiek van Vleuten. Halland Johannessen kommer fra terrengsykkel og cyclocross, har stor kapasitet og en voldsom akselerasjon. Er som skapt for rittet.
Norske ryttere til start i 2022: Aalerud (Movistar) sykler som nevnt kvinneutgaven, og det samme gjør Uno-X Pro Cycling, hvor Amalie Lutro og Mie Bjørndal Ottestad er de norske innslagene. I herreutgaven er Vegard Stake Laengen (UAE) eneste norske rytter.
Hvor ser jeg rittet?: Rittet sendes på Eurosport 1, Discovery+ og GCN+. Kvinnenes ritt fra klokken 12.25 til 13.25, herrenes ritt fra 13.30 til 15.50.
Men nu, tilbake til skolebenken og historien om Strade Bianche.
La oss begynne med definisjonen. Skal et sykkelritt kunne bli en klassiker må det være et endagsritt. En klassiker bør helst inneholde brostein, dødsfall, (u)vær, organisatoriske skandaler og vinnere med kreativ kjemi. Gjerne alt på en gang.
Et etapperitt blir altså ikke en klassiker, ikke en gang om de har vært arrangert siden 1903. Ikke en gang Tour de France er en klassiker.
En klassiker er et endagsritt som har blitt arrangert siden tidenes morgen. Amstel Gold Race har holdt på helt siden 1964, men det er ikke en klassiker allikevel, stakkars. Det kan selvfølgelig ha noe med navnet å gjøre. Vi kommer tilbake til det om litt.
Men Omloop Het Nieuwsblad som vi fortalte om i forrige uke, er altså en klassiker.
KLAR EN KLASSIKER. Det kan gjøre ganske vondt å sykle Strade Bianche, slik Gediminas Bagdonas demonstrerer her. Foto: Kristof Ramon
Høsten 1997 arrangerte Ciancarlo Brocchi og en gjeng entusiaster en «cicloturistico», nærmest et trimritt uten tidtagning, av det helt spesielle slaget. Gaiole in Chanti i den smellvakre Siena-provinsen i Toscana var både start-og målby.
De laget et ritt som skulle feire den italienske syklings heroiske æra, de ville hylle epoken da girene var få og veiene støvete. De ville hylle epoken der støvet ble søle ved regn, og rytterne het Bottecchia og Binda eller Bartali og Coppi.
Traséen fulgte de mange grusveiene fra datiden, «strade sterrata». Disse veiene som fortsatt er like smale, svingete og bratte som på Coppis tid, går den dag i dag innom mange av de vakre bakketoppbyene i området.
«L’Eroica» ble navnet, det betyr De Heltemodige, og dette skulle være et veteransykkelritt. Arrangøren påbød stålrammer og tåklips, og forbød integrerte girhendler. Syklene som brukes i L'Eroica må fortsatt godkjennes av en nemd.
Så laget de en festival med veteransykkelmesse, villsvinragu, Chianti-viner og generell amore vita.
L'Eroica ble en kjempesuksess som i dag har franchise i mange land. Men hva med proffene?
FINVÆR: Coryn Rivera (foran) og kvinnefeltet nøt sol under fjorårsrittet. Foto: Cor Vos.
Jungeltrommene gikk og etter hvert fattet arrangøren av Giro d’Italia, RCS, stor interesse for traséen. De fikk med seg verdens eldste bank som sponsor, Monte dei Paschi, og proffrittet Monte Paschi Eroica ble arrangert første gang i september 2007.
Målgangen ble lagt foran hovedkontoret til Monte dei Paschi på det berømte torget i den høytliggende gamlebyen i Siena, den kamskjellformede Piazza del Campo. Pronto!
Det var et flunkende nytt proffritt som brukte noen av triksene til de belgiske vårklassikerne. De hadde lagt inn korte seksjoner med grus, alle seksjonene med dramatiske navn og statistikk for sykkelnerder, i et hakeslippfotogent kulturlandskap.
De hadde en spektakulær, hard og teknisk vanskelig finale i et like fotogent middelaldersentrum som attpåtil står på FNs verdensarvliste.
Alexandr Kolobnev vant på kreativt vis den første utgaven, og sykkelprodusentene likte nyskapningen: Her kunne de vise at vanlige racere kunne brukes på grusvei! Suksess!
JAGER TILBAKE: Jasper Stuyven har lite tid til å nyte utsikten etter teknisk i 2017. Foto Kristof Ramon
Rittet ble flyttet fra september til tidlig i mars. Vinneren av den neste utgaven ble Fabian Cancellara. Store vinnernavn selger, men grus i kranken var det okkesom: Finanskrisen gjorde at Monte dei Paschi trakk seg som navnesponsor etter bare to utgaver.
RCS måtte finne på et slående navn. De drømte garantert om det hvite støvet som rittet virvlet opp fra grusveiene, og de våknet opp med «Strade Bianche – Eroica Toscana». Strade bianche betyr hvite veier.
Det er poesi for to hjul, vakkert nok til at proffer, amatører og fans vil ha mer. Tenk på hvordan et navn kan kjipe ting skikkelig til. Tenk på London-Surrey Classic. Tenk på Tour des Fjords. Ingenting beskrev rittet bedre enn Strade Bianche, og ingen kalte det noe annet heller.
Fabian Cancellara vant igjen i 2012. Rittet hadde fått fans verden over, ikke bare italienske fans.
Medieinteressen ble større og rytterinterressen likeså.
Det var en snakkis, et ritt klassikerryttere ville sykle og aller helst vinne også. Starten ble flyttet til San Gimignano, byen med skyline fra før svartedauden, og vinnerlisten inneholdt nå notabiliteter som Philippe Gilbert, Michal Kwiatkowski og Zdenek Stybar.
MONTE SANTE MARIE: Trek-Segafredo rekognoserer 11,5 km strada sterrata-bonanza. Foto: Kristof Ramon
Men noen i organisasjonen til Aquarone hadde vært kreative også bokføringsmessig, og han måtte gå, slik sjefer som ikke oppdager slikt ofte må. Noe av stilsikkerheten forsvant med ham, rittet fikk et nytt navn, Strade Bianche – Eroica Pro. Like fullt, ingen sa mer enn Strade Bianche.
I 2015 flyttet starten til Siena, slik at start og mål ble på samme sted, og man la til kvinnenes Strade Bianche Donne. Det sydet og kokte i interessen. Før 2016-utgaven erklærte RCS at enhver som vinner Strade Bianche tre ganger vil få en grusseksjon oppkalt etter seg.
Åtet var ute og Fabian Cancellara, feltets mest pompøse, arrogante og absolutt mest uspiselige, men blant fansen uhyre populære, bet på.
Med to seiere i banken var han bare et magadrag unna å få sin egen seksjon.
GREIT TORG: Piazza del Campo, Siena. Foto: Kristof Ramon
Den heftigste seksjonen er den 11,5 km lange som går over Monte Sante Marie. Den klatrer, men ikke jevnt, og for eksempel har den en utfor 90-pluss-venstre-over-krøn-sving som har brakt sorg, tenners gnissel og grå skrubbsår til flere enn én rytter.
Det er også svært åpent oppå fjellet. I 2015 blåste ryttere regelrett av veien, og Elia Vivianis bakhjul gjorde som pannekaka i eventyret, det trillet sin vei. Etter en episk finale mot Zdenek Stybar vant Fabian Cancellara for tredje og siste gang i 2016, og nettopp Monte Sante Marie-seksjonen har fra og med 2017 båret hans navn.
SØLEKAKER: Tom Dumoulin smaker bokstavelig talt på rittet, 2017. Foto: Cor Vos.
Kvinnerittet ble innlemmet i UCI Women's WorldTours debutår 2016, og Lizzie Armitstead, hun har giftet seg med Philip og heter Deignan nå, vant. Det var først i 2017 at UCI ga herrerittet World Tour-status, forstå det den som kan, det er jo lenge etter at det ble en klassiker. På under ti år.
TO NEDE: Michal Kwiatkowski vant igjen i 2017. En seier til nå, så får han også en seksjon med sitt navn på. Foto: Kristof Ramon
