Hva er Strade Bianche – og hvorfor er rittet blitt så populært?

Strade Bianche går i Toscana, og er et proffritt som faktisk er inspirert av et turritt for amatører.

For mens du og jeg har syklet turrittet «L'Eroica» på de «hvite veiene» som legenden Fausto Coppi i sin tid trente på, hadde ikke proffene det samme tilbudet.

Men så kom Strade Bianche og trollbandt sykkelfansen. Hvordan skjedde det?

Lurer du forresten på hva et monument er? Her finner du svaret!

Historien om Strade Bianche

La oss begynne med definisjonen. Skal et sykkelritt kunne bli en klassiker må det være et endagsritt. En klassiker bør helst inneholde brostein, dødsfall, (u)vær, organisatoriske skandaler og vinnere med kreativ kjemi. Gjerne alt på en gang.

Et etapperitt blir altså ikke en klassiker, ikke en gang om de har vært arrangert siden 1903. Ikke en gang Tour de France er en klassiker.

En klassiker er et endagsritt som har blitt arrangert siden tidenes morgen. Amstel Gold Race har holdt på helt siden 1964, men det er ikke en klassiker allikevel, stakkars. Det kan selvfølgelig ha noe med navnet å gjøre. Vi kommer tilbake til det om litt.

Men Omloop Het Nieuwsblad som gikk forrige uke, er altså en klassiker.

Høsten 1997 arrangerte Ciancarlo Brocchi og en gjeng entusiaster en «cicloturistico», nærmest et trimritt uten tidtagning, av det helt spesielle slaget. Gaiole in Chanti i den smellvakre Siena-provinsen i Toscana var både start-og målby.

De laget et ritt som skulle feire den italienske syklings heroiske æra, de ville hylle epoken da girene var få og veiene støvete. De ville hylle epoken der støvet ble søle ved regn, og rytterne het Bottecchia og Binda eller Bartali og Coppi.

Traséen fulgte de mange grusveiene fra datiden, «strade sterrata». Disse veiene som fortsatt er like smale, svingete og bratte som på Coppis tid, går den dag i dag innom mange av de vakre bakketoppbyene i området.

«L'Eroica» ble navnet, det betyr De Heltemodige, og dette skulle være et veteransykkelritt. Arrangøren påbød stålrammer og tåklips, og forbød integrerte girhendler. Syklene som brukes i L'Eroica må fortsatt godkjennes av en nemd.

Så laget de en festival med veteransykkelmesse, villsvinragu, Chianti-viner og generell amore vita.

L'Eroica ble en kjempesuksess som i dag har franchise i mange land. Men hva med proffene?

Les også

Dette er detaljene bak Uno-X' nye, ulanserte aerohjelm

I åpningsklassikeren Omloop Het Nieuwsblad kunne vi for første gang se Uno-X' helt nye, ulanserte aerohjelm fra Sweet Protection i aksjon. Her er det vi vet så langt.

Jungeltrommene gikk og etter hvert fattet arrangøren av Giro d’Italia, RCS, stor interesse for traséen. De fikk med seg verdens eldste bank som sponsor, Monte dei Paschi, og proffrittet Monte Paschi Eroica ble arrangert første gang i september 2007.

Målgangen ble lagt foran hovedkontoret til Monte dei Paschi på det berømte torget i den høytliggende gamlebyen i Siena, den kamskjellformede Piazza del Campo. Pronto!

Det var et flunkende nytt proffritt som brukte noen av triksene til de belgiske vårklassikerne. De hadde lagt inn korte seksjoner med grus, alle seksjonene med dramatiske navn og statistikk for sykkelnerder, i et hakeslippfotogent kulturlandskap.  

De hadde en spektakulær, hard og teknisk vanskelig finale i et like fotogent middelaldersentrum som attpåtil står på FNs verdensarvliste.

Alexandr Kolobnev vant på kreativt vis den første utgaven, og sykkelprodusentene likte nyskapningen: Her kunne de vise at vanlige racere kunne brukes på grusvei! Suksess!

Rittet ble flyttet fra september til tidlig i mars. Vinneren av den neste utgaven ble Fabian Cancellara. Store vinnernavn selger, men grus i kranken var det okkesom: Finanskrisen gjorde at Monte dei Paschi trakk seg som navnesponsor etter bare to utgaver.

RCS måtte finne på et slående navn. De drømte garantert om det hvite støvet som rittet virvlet opp fra grusveiene, og de våknet opp med «Strade Bianche – Eroica Toscana». Strade Bianche betyr hvite veier.

Det er poesi for to hjul, vakkert nok til at proffer, amatører og fans vil ha mer. Tenk på hvordan et navn kan kjipe ting skikkelig til. Tenk på London-Surrey Classic. Tenk på Tour des Fjords. Ingenting beskrev rittet bedre enn Strade Bianche, og ingen kalte det noe annet heller.

Fabian Cancellara vant igjen i 2012. Rittet hadde fått fans verden over, ikke bare italienske fans.

Medieinteressen ble større og rytterinterressen likeså.

Det var en snakkis, et ritt klassikerryttere ville sykle og aller helst vinne også. Starten ble flyttet til San Gimignano, byen med skyline fra før svartedauden, og vinnerlisten inneholdt nå notabiliteter som Philippe Gilbert, Michal Kwiatkowski og Zdenek Stybar.

Men noen i organisasjonen til Aquarone hadde vært kreative også bokføringsmessig, og han måtte gå, slik sjefer som ikke oppdager slikt ofte må. Noe av stilsikkerheten forsvant med ham, rittet fikk et nytt navn, Strade Bianche – Eroica Pro. Like fullt, ingen sa mer enn Strade Bianche.

I 2015 flyttet starten til Siena, slik at start og mål ble på samme sted, og man la til kvinnenes Strade Bianche Donne. Det sydet og kokte i interessen. Før 2016-utgaven erklærte RCS at enhver som vinner Strade Bianche tre ganger vil få en grusseksjon oppkalt etter seg.

Åtet var ute og Fabian Cancellara, feltets mest pompøse, arrogante og absolutt mest uspiselige, men blant fansen uhyre populære, bet på.

Med to seiere i banken var han bare et magadrag unna å få sin egen seksjon.  

Den heftigste seksjonen er den 11,5 km lange som går over Monte Sante Marie. Den klatrer, men ikke jevnt, og for eksempel har den en utfor 90-pluss-venstre-over-krøn-sving som har brakt sorg, tenners gnissel og grå skrubbsår til flere enn én rytter.

Det er også svært åpent oppå fjellet. I 2015 blåste ryttere regelrett av veien, og Elia Vivianis bakhjul gjorde som pannekaka i eventyret, det trillet sin vei. Etter en episk finale mot Zdenek Stybar vant Fabian Cancellara for tredje og siste gang i 2016.

Kvinnerittet ble innlemmet i UCI Women's WorldTours debutår 2016, og Lizzie Armitstead, hun har giftet seg med Philip og heter Deignan nå, vant.

Det var først i 2017 at UCI ga herrerittet World Tour-status, forstå det den som kan, det er jo lenge etter at det ble en klassiker. På under ti år.

Siden den gang har prestisjen bare vokst og vokst, og startlistene har blitt mer og mer stjernespekket for hvert år.

De siste årene har vi også sett rittenes dynamikk endre seg, i likhet med mange av de andre klassikerne. Det blir satt fart tidligere og tidligere i rittet, og vi ser flere og flere ryttertyper stille til start. Det er ikke kun klassikerryttere nemlig.

Både på kvinne- og herresiden har vi sett Tour de France-vinnere gå til topps i Tadej Pogacar og Annemiek van Vleuten.

Samtidig har klassikerryttere som Wout van Aert, Mathieu van der Poel og Demi Vollering vunnet. Det er nesten bare spurterne i feltet som ikke kan eller vil være med på actionen i Strade Bianche!

Over 70 kilometer på grus: Dette er løypa

Strade Bianche går opp og ned absolutt hele dagen, her er det lite hvile å få for rytterne. Det toscanske landskapet er i tillegg kultivert i tusenvis av år, så her er det ingen skoger som beskytter mot den ofte brutale vinden.

Gjennom rittet henger det en røyksky i og bak feltet, og blåser det, er det lett å se hvilken vei. I 2022 var det faktisk så heftig vind at Julian Alaphilippe og flere andre ble simpelthen blåst av veien.

Herrenes utgave er 215 kilometer lang og 71 av kilometerne går på grus. Kvinnenes utgave er 137 kilometer og har totalt 40 kilometer med grus.

I likhet med brosteinsklassikerne er det aldri slik at en venter til en nærmer seg de siste 50 kilometerne. Første grusparti kommer allerede etter 14 kilometer i begge utgavene, så det går med høyt tempo fra start.

I herrerittet er det lengste grusparti er Lucignano d'Asso, som er hele 11,9 kilometer langt, men hele dette partiet er så godt som flatt. Monte Sante Marie derimot er bare noen hundre meter kortere, men har noen tøffe kneiker, med 18 prosent på det aller verste.

Kvinnene har på sin side San Martino in Grania som det lengste. 9,5 kilometer, hvor det stiger mer en halve partiet og er 12 prosent på det bratteste. Partiet er rangert som femstjerners, den verste rangeringen – for rytterne.

Et punkt som ofte er helt avgjørende er Le Tolfe, som skal forseres to ganger, og kommer med 43,1 og 12,8 kilometer til mål i både herre- og kvinnerittet. Gruspartiet starter med en kort utforkjøring, før rytterne suser inn i 18 prosent stigning.

Rittet kulminerer som oftes i den aller siste bakken, opp Via Santa Catarina. Løypeprofilen sier 16 prosent, de som har vært der sier mer. Totalt er det 500 meter med 12,8 prosent, en brutal prøvelse etter et langt og hardt ritt.

I 2019 hadde Wout van Aert så voldsomme kramper at han måtte gå av sykkelen her.