ST. GIRONS - Gincla

Distanse: Ca 170 km
Høydemeter: Ca 3400
Kjente stigninger: Col de Port og Col de Pailhères 
strava.com/activities/204081263

Opp Col de Pailheres, dagens siste fjell, får jeg god tid til å angre mine synder.

Jeg er en erfaren syklist. Jeg har syklet mange fjell. Jeg vet at dette blir et mareritt, jeg har over 2000 høydemeter i bena fra før. Jeg løfter blikket mot himmelen og ber om nåde fra sykkelguder og alle andre trosretningers høyeste makter i samme slengen.

Jeg er fortsatt sliten etter gårsdagen. Jeg er i en tilstand der jeg ikke kan bruke erfaring til å komme meg fortere frem. Alt erfaringen min er verdt er at jeg vet det går bra. Jeg vet jeg kommer opp, men det er også det.

DRØM #1: Slike svinger er det fullt av ned Col de Paillheres!

– Kan noen viske ut dette øyeblikket fra min CV som syklist?

Med 500 høydemeter igjen til toppen åpner terrenget seg. På min venstre side ser jeg veien gå sikksakk oppover fjellet, i lange, rette, drag. Jeg ser også høydedraget der veien tar en ny vending. Og jeg vet at der oppe er jeg halvveis av siste del.

Det er ingen steder å gjemme seg for vinden, ingen steder å gjemme seg for synden. Ingen steder som lar tankene vandre. Jeg går min kanossagang opp den brede veien til toppen.

Fjellet er stengt for sesongen. Kyr er på vei ned og løvtrærne har mistet fargen. En liten stein som har ventet hele sommeren på å falle ned skaper lyd i skråningen.

MER MORO #2: Ta fart og spinn rundt denne svingen også!

Ikke engang en gribb er i nærheten. Ingen formasjoner i fjellet. Bare en eneste enorm ås, med god utsikt til de siste metrene mot toppen. Col de Pailheres fra Ax-Les-Thermes er en beinhard klatring. Det stiger i 18,6 kilometer, og det stiger 1300 høydemeter. Premien på toppen er like overraskende som den er ubeskrivelig.

– I told you you’d like it! sier Ben Lieberson. Han vet jeg liker å kjøre utfor. Fort.

Jeg skriker i glede på toppen. Jeg har kjørt på sukkerdamp siste halvtimen, men nå føler jeg meg plutselig stappmett. Utforkjøringen er som å se på en bilbane. Asfalten ble nylagt til Tour de France i 2013, da syklet de opp der vi skal ned.

Veien bruker et enormt areal av fjellet, og den veksler mellom lag- vise hårnålssvinger og lange sløyfer over til den andre siden av dalen. Det varierer mellom ekstremt tekniske partier og store svinger hvor du kan ha høy fart. De kraftige, stiplede linjene lyser som store fyrtårn i stormen. Dekkene sitter som limt til underlaget.

I stad bad jeg sykkelguder om nåde, nå ber jeg min mor om unnskyldning. Ned her går det fort, jeg sykler i trusa og har isopor på hodet. Det kan bare ikke gå galt. Utforkjøringen fortsetter i bunnen av en dyp kløft.

– This is Fabian territory, sier Ben, som har kjørt seg opp til meg igjen. Vi legger oss i bukken og jager på. Slak utfor.

Blinde svinger. Vi ser ikke himmelen i kløften. Elven bruser på siden. 50-13. 50-12- 50-11. Vi kjører det kassetten er god for, runder svingene fortere enn følgebilen klarer. Slakt oppover til hotellet. Samme terreng.

Fabian og meg. Meg og Fabian Cancellara. Ben og meg. I spurten kjennes jeg ut som en million dollar. I dag morges følte jeg meg som statskassa til Zimbabwe.

Du verden og ting snur fort på en etappetur i fjellene.

HAMMERN: Alle får det på etappetur, også de som juger.