LUCHON - ST. GIRONS

Distanse: Ca 130 km
Høydemeter: Ca 3200
Kjente stigninger: Col du Portillon, Col de Menté, Col de Portet d’Aspet, Col de la Core og Col de la Soumère
Kjente stigninger: strava.com/activities/20408126

– Henrik, avreise, fem minutter. Du ser jo ikke akkurat klar ut, sier Mattia.

Han pakker tingene mine inn i bilen. Det er dag fire. Det er dagen for tunge ben. Jeg har ikke sovet. Hjertet har ligget og hamret hardt hele natten og bena har verket.

Og nå kommer greia med etappesykling. Når jeg er på Mallorca og sykler, har jeg hundrevis av retrettmuligheter. Om jeg føler meg dårlig kan jeg sove en time til og ta en litt kortere tur.

Om jeg blir sliten underveis tar jeg raskeste vei hjem. Noen ganger gidder jeg ikke sette meg på sykkelen en gang. Jeg stikker heller ned på Dino’s Pizzeria og tar en kaffe. Kanskje en øl. Og sover en lang lunsj. Hva hadde jeg ikke gjort for en time ekstra med søvn nå? Eller en øl!

Skjermbilde 2016-10-12 kl. 17.03.23

MER ENN KLAR: Guidene har lastet opp syklene, og Geoff Johns står og venter. Dette er min down-day.

– Henrik. De andre gutta drar NÅ! sier Mattia. Jeg tar på meg hjelmen i farta. Det kjennes ut som jeg har et knust dusjkabinett i låra. Men hvilke valg har jeg egentlig? Sette meg på bakbena og blånekte?

Gråte en skvett? Ringe hjem til mor og fortelle at sønnen din er en pingle?

Jeg har ikke noe valg. Det er det som er saken med etappeturer. Jeg må bare ta meg sammen og kjøre på selv om kroppen skriker etter hvile. Jeg må kjøre i Col du Portillon. Jeg må kjøre i Col de Mentè og de neste bakkene like så. Over 3000 høydemeter til sammen.

Opp den siste bakken gir jeg bånn gass, i panikk bare for å finne ut at det ikke er den siste bakken i det hele tatt. Det er alltid en bakke til på dager som dette. Det er alltid mer vondt på de lengste dagene. Grønnkledde beiteåser i Pyreneene har vidsyn og tilsvarende kjedsommelighet, de kan være dødelig endeløse når en ikke har dagen.

Jeg støter over siste fjellet. Jeg vil til hotellet og hvile, jeg vil ikke mer. Jeg vil hjem, jeg har vondt. Det går fort nedover.

ALLE GLADE? Jeg har vondt. Noen av de andre må ha vondt de også.

– BRRR, roper GPSen. Jeg har kjørt feil. For langt. Jeg står midt i krysset hvor jeg skal ta til venstre, men jeg ser søren ikke veien. Opp her? Det er jo en innkjørsel!

GPSen er ikke enig. Jeg tar inn mellom to hus. Verdens minste vei tør jeg mene. Den siste stigningen er et fjell i miniatyr i seg selv.

Det er bare 200 høydemeter, men like fullt over ti serpentinsvinger på veien. Asfalten er to meter bred, her kan biler verken møtes eller snu. Haner og høner tupper rundt overalt, like forundrede lokale bønder likeså.

Solen ligger lavt bak trærne og kaster like like lange skygger som dagen har vært hard. Jeg er midt i en scene fra Ringenes Herre. Rekvisittene er små, opplevelsen enorm. Fantasiveien ender på et gammelt slott. Over 3000 høydemeter er glemt.

– That.. was.. really, can you believe that last stretch, sier Geoff Johns når vi kommer frem. Vi åpner en øl på trappen, og spiser vingummi og pistasjnøtter.

Ingen trenger strengt tatt å si noe.

Verkende ben, fem klatringer, solbrent hud, sikkel i skjegget, to tomme øl og et berg av skall fra pistasjnøtter sier mer enn tusen ord.

IDYLL: En beinhard dag, en enda større opplevelse. Kollektiv lidelse bygger brorskap.

bh-32
bh-39