Fillete favoritt - Raphas V-Neck Merino Base Layer tynes til det siste

V-hals-variantene, Merino V-Neck Base Layer er dessverre ikke lenger å få tak. Det er derfor et poeng å tyne maks ut av dem man har. Selv om det kan føre til uønsket oppmerksomhet. Som den gangen jeg tok av meg sykkeltrøya på en kaffestopp i Sveits sittende tvers over bordet for Tour- og VM-vinner Cadel Evans. Han mente den fillete undertrøya gjorde seg best som nettopp det, undertrøye. 

Jeg har tre like rosa v-hals-trøyer i finvevd merinoull. Av alle ulltrøyer jeg har brukt opp gjennom årene har disse vist seg å være de mest komfortable. De føles som bomull mot huden, og er helt kløfrie. Nyere varianter fra Rapha og tilsvarende trøyer fra andre produsenter er verken like kløfrie eller like myke i stoffet. 

Trøyene i størrelse medium satt kanskje i overkant trangt til at de fungerte optimalt som t-skjorter til vanlig bruk. Man ønsker jo tross alt ikke å se ut som Simon Cowell, enten man sykler til kafeen på hipster-raceren, eller sitter foran skjermen på kontoret. I størrelse large, derimot, fungerte V-hals-trøyene fint til hverdags. Medium-trøyene gikk raskt fra å være fritidstrøyer til å bli undertrøyer på sykkelen. 

V-halsen kommer kanskje ikke til sin rett under en ettersittende sykkeltrøye, men samtidig gir den en viss effekt når jeg trekker ned glidelåsen litt på sykkeltrøya i lange bakker. Da kommer svalende vind bedre til på halsen, samtidig som ulltrøya for gjort jobben som temperaturregulator på resten av turen. 

Fordelen med en tynn ulltrøye under sykkeltrøya i stedet for en mer teknisk trøye er den sedvanlige ullkvaliteten at den holder på varmen når den er våt, samtidig som den også har en svalende effekt i varme. I tillegg slipper du den stramme lukta en teknisk trøye får etter kun kort tids bruk.

Med sykling både til og fra jobb, gjerne via omveier, er det digg å ta på den samme ulltrøya på ettermiddagen som på morgenen, uten at den stinker som sykkeltrøya til han ene i treningsgruppa som mener at treningstøy ikke trenger og vaskes.

Det er også ok å tenke på at selv om hver vask tynner ut trøya lite grann, så slipper den i hvert fall ikke ut skilpadde-drepende mikroplast hver gang vaskemaskinen sender Milo-vannet ned i kloakken. 

De tre trøyene jeg har er snart ti år gamle. De har alle blitt vasket tilnærmet ukentlig i hele perioden. Fargen er ikke lenger den flotte ungepikerosa som den var i begynnelsen og hullene nederst rundt den påsydde vaskelappen, er i ferd med å bli store. Likevel, med tre trøyer i sirkulasjon har jeg trua på at i hvert fall en av dem kan overleve minst fem år til. At de en gang kostet 700 kroner stykket blir da helt greit.