Sykkelcapsen: det glemte, historiske plagget

Sykling og hodeplagg går langt tilbake. James Moore, vinneren av verdens første landeveisritt i 1869, Paris-Rouen, trillet over målstreken ikledd en slags modifisert bowlerhatt. Behovet for et beskyttende hodeplagg har åpenbart vært der så lenge sykkelsporten har eksistert. Selv om mange andre patenter ble utprøvd var det ikke før på 20-tallet at syklistene fant designet som har holdt seg fram til i dag. De første sykkelcapsene var i utgangspunktet hvite, å farge tøy slik vi gjør i dag var en kostbar affære. Sykkelcapser i spreke farger sto langt nede på listen. Capser var gjerne hvite på start, men ble som en følge av dette både brune, grå eller svarte etter kort tids bruk.

Les også: 10 italienske sykler du bør kjenne

I takt med at lagene ble langt mer sofistikerte utover 20-tallet enn det hadde vært tidligere, dukket det etter hvert opp sykkelcapser i farger som både matchet lagfargene og holdt fargen bedre. 

Selv om capsen hadde gjort sitt inntog blant proffsyklistene var ikke bruken svært utbredt. En overhaling av designet på 50-tallet gjorde capsen både nettere og lettere, og dermed mer funksjonell. Som en konsekvens spredde bruken av sykkelcaps seg til nesten alle proffsyklister. I tillegg til det fornyede designet var det Fausto Coppi, datidens mest populære rytter, sin omfattende bruk av capsen som økte populariteten til hodeplagget. Coppis bruk av sykkelcaps gjorde at dette hodeplagget for første gang ble en integrert del av sykkelmoten.

Mote eller ei, plaggets funksjonalitet var fortsatt i høysetet for syklistene. Muligheten til å flippe bremmen opp og ned ut ifra værforholdene, bomulls absorberende egenskaper på varme dager og den isolerende effekten på kalde dager var de aller viktigste egenskapene capsen kunne tilby. I en æra før isposens eksistens ble også capsen dynket i iskaldt vann på varme dager for en avkjølende effekt. Dette er ikke helt ulikt et triks baseballspillere i USA bruker. Der er caps laget av ull(!) obligatorisk, og mange av lagene har lønneblader på is de legger under for å kjøle seg ned på varme dager.

Les også: Totens gull

Tilbake til sykkel. Plaggets økende popularitet blant syklistene ble utnyttet da kommersielle krefter gjorde sitt inntog i sykkelsporten på slutten av 50-tallet og gjennom hele 60-tallet. Ikke bare skulle capsen matche lagfargene, men nå ble det også påført logoer i henhold til lagsponsoren. Proffsyklistene skulle ikke lenger bære capsene under selve rittene av praktiske årsaker, men også ha de på før og etter konkurransen for å vise fram sponsoren. Særs viktig var det at vinneren av rittet bar lagcapsen på podiet. På samme tid droppet produksjonsprisene på sykkelcapser og capsene ble allemannseie blant sykkelpublikum. Selskapene som sponset de ulike lagene så gevinsten i å produsere reklameprodukter, for selv om den gjennomsnittlige sykkelfan kanskje ikke hadde råd til en Bianchi-sykkel, kunne man i det minste få tak i en Bianchi-caps.

Fra reklamekaravanene i de store rittene ble det kastet ut capser i store mengder, slik at souvenirjegere nå plutselig så ut som lojale fans langs veien. Capser kastes fortsatt ut i dag.

Med hjelmens inntog på 70- og 80-tallet ble det mindre behov for capsen, og plagget mistet posisjonen blant proffsyklistene. Allikevel valgte noen ryttere å fortsette med caps og noen valgte å bære caps under hjelmen, spesielt i dårlige og kalde værforhold. Etter Andrei Kivlievs dødsfall i Paris-Nice i 2003 valgte UCI å gjøre hjelmbruk påbudt i proffsykling, og bruken av sykkelcaps forsvant nesten helt ut av proffsirkuset. Sykkelcapsene ble også erstattet som podiumsplagg da baseballcapser med større sponsorplass gjorde seg gjeldende som moteplagg i den generelle sportsverdenen.

Les også: Jotunheimen rundt

Selv om capsbruken virker totalt fraværende i dagens proffelt dukker den opp i tide og utide. Philippe Gilbert vant Il Lombardia i 2010 i et forferdelig grisevær med sykkelcaps. Og det er særlig i klassikerene på starten og slutten av året capsen trer fram som et beskyttelsesplagg mot regn og kulde, den samme funksjonen plagget opprinnelig var tiltenkt. I tillegg ser man ryttere som eksempelvis Mark Cavendish, Julian Alaphillipe og Chris Froome prøve å hedre sykkelhistorien med å bruke sykkelcaps både i intervjusonen og på podiet. Kudos.

Sykkelcapsens storhetstid som et funksjonelt plagg er for lengst over, og hodeplagget er i større grad blitt rent moteplagg som skriker «Jeg er en syklist» til alle rundt deg. 

I de rette kretsene ivaretas tradisjonene, og det eksisterer flere uskrevne regler for hodeplagget, som at det eksempelvis ikke er lov å bære sykkelcaps med mindre man også har på lange ermer. 

Velominati og andre forsøk på å lage retningslinjer for hvordan syklister skal te og kle seg bør tas med en god porsjon humor og en klype salt, men bak enhver spøk ligger det alvor. Bruken av sykkelcaps i rett setting gir gjenklang i historien, som ingen andre tradisjonelle sykkelplagg er i nærheten av.

Les også: Jotunheimen rundt

.