Everesting Trollstigen: – Det ble en veldig spesiell og trolsk opplevelse

En av dem, Cato Innerdal, syklet 10 489 høydemeter. Han skrev seg med det inn i det prestisjetunge High Rouleurs’ Society, som er forbeholdt de som har gjennomført minst 10 000 høydemeter i samme økt.

Resten av deltakerne syklet enten en base camp som er halve høyden, eller en mellomting med 6000 høydemeter. 

Se fakta om everesting nederst i saken

Fra himmel til helvete
Everesting Trollstigen startet i nær perfekte forhold, med tørre veier, litt lavt skydekke for stemningens skyld og glimt av sol. Men utover ettermiddagen ble det stadig færre solgløtt, og i 17-tida kom det første regnskyllet. 

– Det ble klissvått og veldig kaldt, så de fleste av oss satt og hutret og skalv på den lange nedoverkjøringen etter hver runde. Tåka gjorde at vi ikke så mer enn fem til ti meter foran oss, og det ble etter hvert så mørkt at jeg bare siktet på den hvite stripen for å holde meg på veien, så de siste timene var fryktelig tunge, sier Jonas Orset.

Han er initiativtaker til Everesting Trollstigen som ble arrangert for første gang på lørdag, og trekker fram at værgudene ga eventen en ekstra dimensjon. 

– Everesting skal jo ikke være lett, og på starten tenkte jeg at det nesten var for perfekt. Men da regnet og etter hvert også mørket kom, ble det en veldig spesiell og trolsk opplevelse. Det var nesten ingen biler igjen på veien lenger, så du ser nesten ingenting, men du hører fossefallene og naturkreftene rundt deg, sier Orset. 

Galskap
For Ole Jegtvolden var lørdagens event hans første forsøk på everesting. 

– Det er jo galskap å sykle opp og ned Trollstigen 14 ganger. Men det var nettopp derfor jeg meldte meg på. Jeg hadde lyst til å prøve noe nytt og utfordre meg sjøl og kanskje inspirere andre også, sier han. 

Da Jegtvolden parkerte sykkelen i 23-tida hadde han logget drøyt 7300 høydemeter og fullført 11 runder. Selv om han bare manglet tre runder for å bikke 8848 høydemeter, kjente han at han var forsynt. 

– Jeg var ikke i tvil om at det var greit å gi seg da. Det var mørkt og vått, og veldig dårlig sikt, og kroppen var såpass nedslitt at to-tre runder til hadde vært for mye. Naturen er spektakulær, men utpå den åttende og niende runden greide jeg ikke å glede meg like mye over den, sier Jegtvolden. 

Ritt i rittet
Fire av everesterne deltok også på Trollstigrittet som en av sine runder i prosjektet. Det tradisjonsrike turrittet gikk tilfeldigvis samme dag som everestingen.

– Det var moro å sykle full gass på den midterste runden. Det ble noe helt annet, og det brøt opp dagen på en fin måte, sier Orset. 

De rundt 100 rytterne i Trollstigrittet bidro også til ekstra liv og stemning i bakken i flere timer utover ettermiddagen. Av smittevernhensyn på grunn av koronapandemien ble Trollstigrittet i år arrangert med enkeltstart, og dermed var det ryttere i løypa enda lenger enn vanlig. Det var for øvrig Sondre Svensli som vant Trollstigrittet. 

Fellesskap
Everesting Trollstigen var satt opp med valgfritt starttid og intensjon om at deltakerne skulle starte slik at flest mulig ville ha gjort unna sine høydemeter i ti-ellevetida lørdag kveld. 

Ettersom rytterne har ulike erfaringer med lange ritt og høydemeter, hadde Orset satt opp telt og rigget til bålpanne en kilometer før vending ved utsiktspunktet på Trollstigen. Der hadde han satt fram kaffe, cola, vann og energidrikk, frukt, barer og annen felles mat, samt at det var mulig å sette opp egne depoter. 

– Tanken var at etter hvert som folk ble ferdige, kunne vi samles der, grille og kose oss og heie fram de som fortsatt syklet, sier han.  

Ingen rekorder
Med nesten åtte kilometer fra bunn til utsiktspunktet og en gjennomsnittlig stigning på 8.2 prosent, egner ikke Trollstigen seg til everesting rekorder. Det ble det heller ikke på lørdagens event. 

– Skal du evereste raskest mulig viser statistikken at det lønner seg å finne en bakke som er mest mulig rett fram, maks en kilometer lang og har mellom 13 og 14 prosent gjennomsnittlig stigning, sier Orset. 

Han satte selv verdensrekord på 10 000 høydemeter i Lynnebakka på Hadeland en guffen høstdag 2018 med offisiell tid på 11 timer og fire minutter, en rekord som sto fram til juli i år og som fortsatt er gjeldende norgesrekord.  

Gjeldende verdensrekord på everesting er på 7:04:41, og ble satt 31. juli i år. Da hadde iren Ronan McLaughlin syklet 80 ganger opp og ned den bratteste delen av den brutale bakken Mamore Gap i Irland. Segmentet McLaughlin syklet er 800 meter langt med 14 prosent gjennomsnittlig stigning.

Barer, brød og bananer
Evnen til å få i seg nok næring er en forutsetning for å lykkes med prosjekter som everesting. De fleste greier seg de første timene, men etter hvert som kroppen blir sliten, blir det vanskeligere å spise og drikke nok. Hvor den grensa går er individuelt og også trenbart, men de fleste begynner å slite med å få i seg nok etter fem-seks-sju timer og i hvert fall etter ti timer. 

– Jeg er relativt flink til å spise jevnt, og det er nok en av grunnene til at jeg klarer meg ganske bra på lange, krevende ritt og utfordringer som dette. Det gjelder å se på matinntak som en oppgave, og ikke noe man gjør fordi man merker man er sulten eller har lyst på mat. Det beste er å få i seg noe med litt næring, men godteri og sjokolade er uansett bedre enn ingenting, sier Orset. 

For egen del beregner Orset to energienheter per time, pluss drikke etter behov. Han er også nøye på å starte næringsinntaket tidlig, uavhengig av opplevd sult eller tørst. Til helgas everesting, som han forventet å bruke mellom ti og tolv timer på, hadde han gjort klar 15-20 energibarer og 7-8 brødskiver, sportsdrikke på flaskene og en geltube han alltid har i lomma men sjelden spiser. 

– Jeg hadde ikke alt det i lomma. Men da jeg startet hadde jeg to barer, to brødskiver og en gel på ryggen og to flasker på ramma, sier Orset.