Syv forskjellige måter å sykle Mur de Huy på

UNGGUTTEN

Selv om rittet byr på en relativt beskjeden distanse, som kanskje skulle tilsi at dette er et ritt hvor ferskinger faktisk har en seierssjanse, er det ytterst sjelden en ung rytter vinner Flèche Wallonne. Det skyldes rett og slett at Mur de Huy handler om en ting, å vente, noe som kan høres snodig ut all den tid bakken bare er rett over en kilometer lang.

Er du 23 år, i ditt livs form, og sitter topp 10 med 500 meter igjen er det imidlertid så godt som umulig å spare på kruttet. Det fører som regel til at podiet glipper som en følge av pinnestive bein 200 meter før målstreken, men samtidig gir det også en god dose erfaring som kommer godt med i fremtidige utgaver.

Eksempel: Carlos Betancur, 2013

DEN RUTINERTE

Skal du vinne Flèche Wallonne er du nesten nødt til å være i denne kategorien, såfremt du ikke kan kjøre som de uslåelige rytterne. Dette er rytterne som nøyer seg med å følge de andres hjul helt til bakken flater ut med 150 meter igjen, hvor de setter inn nådestøtet.

Da er som regel alle andre så ferdige at ingen har sjanse til å følge, og vedkommende som har holdt hodet kaldt kan vanligvis innkassere en relativt overlegen seier. Et strålende eksempel er Alejandro Valverdes seire i både 2014 og 2015.

Eksempel: Alejandro Valverde, 2014

UTBRYTEREN

Da Lars Petter Nordhaug og Ryder Hesjedal hadde 13 sekunders ledelse inn på den siste kilometeren i 2012 var det mange norske sykkelfans som øynet en stor skalp for vår mann. Slik gikk det imidlertid ikke, for Flèche Wallonne er rittet hvor utbryterne så godt som alltid må strekke våpen.

Skal du holde unna opp Mur de Huy siste gang er 13 sekunder på langt nær nok, noe som illustreres godt av det faktum at Nordhaug endte over minuttet bak dette året. I Mur de Huy kjører utbryteren alt det remmer og tøy kan holde i noen hundre meter, men når feltet når ham igjen i de bratte partiene resulterer det som regel i øyeblikkelig kapitulasjon. 

Eksempel: Lars Petter Nordhaug og Ryder Hesjedal, 2012

HJELPERYTTEREN

Kanskje den mest populære måten å takle bakken på. Rytterne uten egne vinnersjanser har som regel fiktive målstreker med varierende avstander igjen til målstreken. Hit skal de sørge for at kapteinen er i en optimal posisjon når det virkelig smeller.

Dette er også rytterne du ser kjøre som merra den blinde med hele feltet på hjul når kilometerseglet passeres, med andre ord oppskriften på en melkesyrepreget tur opp Mur de Huy. Selv om bakken bare er 1300 meter taper de ofte flere minutter de siste 5/600 meterne.

Eksempel: Alle ryttere som er først under kilometerseglet i videoene i denne saken. 

DEN USLÅELIGE

En gang i blant er én rytter så mye bedre enn resten av feltet at han ikke trenger å tenke så alt for mye taktikk opp muren. Dette er rytterne som angriper med 500 meter igjen og holder hele veien til målstreken uten antydning til stive bein. Philippe Gilbert vant slik i 2011, mens Joaquim Rodriguez gjorde det samme året etter. 

Eksempel: Joaquim Rodriguez, 2012, se videoen under UTBRYTEREN. 

LAGTEMPORYTTER(NE)

Å kjøre lagtempo opp en bakke som Mur de Huy er slettes ikke en normal aktivitet, men så var heller ikke 1994-laget til Gewiss-Ballan vanlig på noen som helst måte. I det som trolig var blant de første tilfellene av organisert doping leverte det italienske laget en maktdemonstrasjon vi, heldigvis, ikke har sett maken til verken før eller siden.

Ved passering av Mur de Huy med fire mil igjen stakk Moreno Argentin, Evgeni Berzin og Giorgio Furlan avgårde, og trioen så seg aldri tilbake. Dermed sørget de for en historisk trippelseier, med en vond bismak, uten at det så ut som de ble svette.

Eksempel: Gewiss-Ballan, 1994

TURRYTTEREN

Tester du Mur de Huy på egenhånd er sjansen stor for at du går i samme felle som UNGGUTTEN. Som beskrevet i denne saken fikk redaktør Henrik Alpers svi for å ikke ha spart krefter til de siste 200 meterne i konkurranse med Gjermund Kvåle Jordheim. Sistnevnte skildrer sin egen opplevelse av bakken på følgende måte.

TØFF DAG PÅ JOBBEN: Redaksjonsmedlemmene fikk et tøft møte med Mur de Huy.

- Nei, altså den lever jo godt opp til ryktet sitt. Det er det nærmeste man kommer en vegg. Starten opp fra byen føles ganske brutal, men det er jo faktisk den letteste delen. Når man kommer inn i sjikanen midtveis er man inne i den bratteste delen. Denne delen av bakken føles som et svart hull.

- Gravitasjonskreftene er mangedoblet og uansett hva man gjør er det umulig å unnslippe. Der er det ingenting som heter pulssoner og intensitet, man bare trår for å få framdrift.

- Bakken slaker av litt mot toppen, og akkurat når det skjer føles det som om man har en voldsom akselerasjon, selvom man i praksis bare øker hastigheten fra 8 til 15 km/t. Etter å ha passert målseilet på toppen sitter man å nikker til seg selv: "Ja, det er verdens lengste kilometer".