Slik jeg vil huske Edvald Boasson-Hagen

For meg var det ikke akkurat hverdagskost.

Jeg så Edvald varme opp ved starten av tempoen med sin ville, lyse manke og en Team High Road-trøye, en kombinasjon som for meg så helt smashing ut.

Senere den dagen ble han overlegent Norgesmester i tempo. Det var to veteraner som utfordret ham tettest. Geir Lien og Knut Anders Fostervold.

Edvald var så definitivt noe nytt og eksotisk i norsk sykkelsport.

Fotofiasko på Ullevål

Året etter møtte jeg rudsbygdingen på nytt. Denne gangen for å lage en portrettartikkel av mannen, som i mellomtida hadde vunnet en etappe under ENECO Tour, vunnet tre etapper – og dominert – Tour of Britain, og stukket av med seieren under Gent-Wevelgem.

Jeg satt inne på et bakeri på Ullevål, gnagde på en kanelbolle og gjennomførte intervjuet med vår nye superstjerne.

Det var bare ett problem: Fotografen min dukket aldri opp.

Det var jo for så vidt ganske pinlig, for et sentralt poeng med å møte 21-åringen personlig var at bildene skulle være et bærende element i artikkelen.

Jeg husker ikke helt hva det var som heftet fotografen, men han hadde på en måte gyldig fravær. Han hadde heller ikke lyst til å droppe et oppdrag når han først hadde påtatt seg det, så et minnelig kompromiss ble å spørre om Edvald kunne møte oss en annen dag, og denne gangen kun for å ta bildene.

Lojale Edvald

Det ble en heftig fotoseanse i parken som lå rett ved siden av bakeriet. Edvald og fotografen fant tonen umiddelbart.

En av rudsbygdingens interesser er jo nemlig foto, så da den ene etter andre vidvinkel-linsa ble dratt fram fra fotobagen, var Boasson-Hagen som en lydhør gutt på skolebenken.

Jeg kan jo legge til at jeg kjenner til en hel del andre idrettsutøvere som ikke hadde stilt opp på den fotoshooten uten så mye som å mukke.

En egenskap som dog beskriver ham godt, er lojalitet. Det mangeårige vennskapet mellom Edvald og manager Birger Hungerholdt er et godt bevis på det.

Birger fungerte i en slags rådgiverrolle og sørget samtidig for at Edvald holdt orden på det økonomiske vedhenget som følger med toppidrettslivet. Edvald stilte i retur lojalt opp når Birger trengte det.

Det kunne for eksempel dreie seg om Tour of Norway for Kids, Tour of Norway eller for å fronte Hungerholdts og Interspons bud på å stå som arrangør for Sykkel-VM i 2017 (opprinnelig i 2016, men den norske søknaden ble utsatt ett år, vår anm.).

Stjernestatusen falmet 

Det finnes helt sikkert folk der ute som mener at Edvald har vært for lojal. Han gikk for eksempel ikke inn i nytt samarbeid på «manager-fronten» før han begynte å samarbeide med Andrew McQuaid i løpet av 2020-sesongen.

Den gang virket det heller ikke som han hadde noe stort ønske om å forlate NTT Pro Cycling (tidligere Team MTN-Qhubeka og Team Dimension Data), men da teamsjef Douglas Ryder ikke klarte å lete fram finansene til holde laget på et like høyt nivå enn tidligere, forsvant nordmannen videre til Total Energies.

Etter 17 sesonger på toppnivået, 81 proffseirer, VM-sølv, 10 norske tempotitler og en karriere som har gitt gjenklang gjennom den internasjonale sykkelverdenen, kan vi ikke gjøre annet enn å takke ham for alle de store idrettsopplevelsene han har gitt oss.

Det som likevel er et litt ømt punkt er hva som skjedde på veien mellom hans ville gjennombrudd i 2008-2009 og måten han gradvis har fadet ut fra sykkelhimmelen de siste fem årene.

Med et slikt utgangspunkt framstår det fortsatt som litt merkelig at han aldri vant noen av monumentene eller fikk has på den VM-trøya.

Jeg synes manager Hungerholdt sier det godt om hans inntreden i sykkelsporten fra min artikkel tilbake i 2009

– Ting andre ryttere brukers årevis på å lære seg, har Edvald inne fra naturens side. Han kombinerer sitt naturtalent med et godt hode.  Det er ofte en suksessfull kombinasjon, uttalte Hungerholdt

Ta deg gjerne en tur nedover memory lane via YouTube-arkivet, og sjekk blant annet ut Tour of Britain fra 2008-sesongen (eventuelt året etter da han vant sammenlagt og plukket med seg fire (!) etappeseirer).

Alt ved nordmannens tilstedeværelse i dette rittet, lyser av at dette er en gave som bare venter på å erobre verden. Rå fysikk, brede skuldre, høy grad av utholdenhet, et dødelig støt i kombinasjon med en hvass avslutning.

Men her er det også fakter, instinkter, klare formaninger om at resten av gruppa skal bidra til å jobbe, råskap, taktisk kløkt og i tillegg ro i de avgjørende situasjonene. Boasson-Hagen i front av feltet, som hadde en tendens til å få de andre til å samarbeide mot ham.

Men han slo dem for det. Han lekte seg blant annet med kommende Milano-Sanremo-vinner, Matthew Goss.

En fryktet konkurrent

Tenk så på den grelle kontrasten til slutten av hans karriere, der han innimellom maktet å komme seg i gode posisjoner, men likevel opplevde at seieren rant utenfor hans rekkevidde som sand mellom fingrene.

Kanskje er det også prisen man betaler for å ankomme proffverdenen med et slikt utgangspunkt og bli et navn som alle endte opp med å frykte.

Det skulle ta mange år før den effekten avtok – og da var det allerede for sent.

Her hjemme liker vi å portrettere Edvald som en (dum-) snill, forknytt og rolig person. Det forteller noe om mannen, men gir likevel ikke et helhetlig bilde.

For det første, Edvald var en forknytt og veldig stillegående fyr. Men også han ble voksen, og han løsnet samtidig opp som karakter.

Nei, han er ikke den som først griper TV-mikrofonen eller står og danser i sykkelsko fra podiet etter et ritt. Men Edvald er fremdeles en blid, sympatisk, jovial og godt likt type i sykkelfeltet.

Hadde han ikke vært det, hadde han heller ikke blitt nær venn med Mark Cavendish, Geraint Thomas og Bradley Wiggins. Alle sterke, fargerike personligheter i sykkelsporten og med stor dose velutviklet, lun og britisk humor innabords.

Han overdriver sjelden, men det er ikke sånn at han ikke klarer å gjennomføre en samtale. Så i pressekretser kan det gjerne bli omtalt som «kjedelig», men ta bort diktafonen, mikrofonen og TV-kamera, og du møter straks en mer avslappet og snakkesalig utgave av Boasson-Hagen.

Den mørkere siden

At Edvald er så veldig snill er også en punkt som trenger litt utbrodering. Faktisk er det den vanligste misforståelsen at folk oppfatter ham som så «forbannet snill».

Jada, jeg kan være enig i at han utenfor sykkelritt er en svært imøtekommende og hyggelig fyr. Som alle idrettsutøvere (og kanskje også alle andre), så har også han en «mørkere» side som gjerne dukker opp når det ligger store ting i potten.

– En vattnisse hadde ikke vunnet over 80 sykkelritt, har Stig Kristiansen bemerket overfor meg en gang.

Den snille delen av Edvald trakk ham for eksempel mot MTN-Qhubeka, fordi han kanskje trengte «a bigger purpose» i hverdagen sin, og hadde sansen for arbeidet den veldedige stiftelsen (Qhubeka) holdt på med.

I et miljø som blant annet besto av afrikanske toppsyklister, passet han også enormt godt inn både som mentor og som en god lagkamerat. Det gjorde for eksempel ham ingenting å innimellom agere som hjelperytter, men det var også med en viss forventning om at de hjalp ham tilbake, når det var behov for det.

En annen ting ved Edvalds vesen er at han har en rettferdighetssans som fungerer utmerket godt. Da Lars Boom oppførte seg ufint, og «køddet med» lagkameratene hans under Tour des Fjords i 2017 – satte gudbrandsdølen foten ned, dro i «skvettlappen» til nederlenderen og havnet i ordkrig etter målgang.

I boka jeg skrev om Edvald, høsten 2021, kom det også fram en annen historie. Det var at han «tok for seg» Peter Sagan i etterkant av «Paris-Roubaix-etappen» av Tour de France i 2018.

Over tid hadde han nemlig irritert seg over slovakens kjørestil, og han følte også at han selv var blitt forsøkt sendt i grøfta av Sagan underveis på etappen. Det ventet dermed en solid skyllebøtte i retning BORA-hansgrohe-kapteinen etter målgang.

Edvald sa rett ut at han ikke likte måten han syklet på.

Det har også vært konflikter rundt disponeringen av ham på landslaget, som spesielt gjorde utslag da han fikk orden på egen karriere etter exiten fra Sky i 2014, og kom tilbake i fryktinngytende form i perioden 2015-2017.

Ingen, og i hvert fall ikke undertegnede, vil glemme den urytmiske opptrekksleken mellom han og Alexander Kristoff i Qatar, høsten 2016. Det var definitivt ondt blod i Doha i etterkant av den sekvensen.

Blankt ark fra Rudsbygda

Innenfor idretten så dukker det fra tid til annen opp utøvere med skikkelig X-faktor og en både kommersiell og PR-messig tiltrekningskraft som overgår det man har sett tidligere.

En slik utøver var imidlertid ikke Edvald Boasson-Hagen. Han har aldri bedt om å være på forsiden av avisene eller dukke opp i sladrespaltene til den enda mer kulørte ukeblad-pressen.

Han var opprinnelig skiløper, men begynte å sykle fordi storebror Stian gjorde det sammen.

Han ankom sykkelsporten som et blankt ark og visste ikke veldig mye om hvem Eddy Merckx var, hvor Liège-Bastogne-Liège hadde kultstatus innafor sporten eller hva den lille sideveien før rytterne brekker inn i Knokteberg heter.

Samtidig hadde han karakter nok til å fortelle hva han hadde lyst til å være med på, og ikke. Det var dog en egenskap som burde vært mer framtredende i ham som syklist.

Vi kommer nemlig aldri til å få svar på det evinnelige spørsmål om hvor god Boasson-Hagen egentlig kunne ha blitt?

Et eksempel på en slik rockestjerne, er naturlig nok Peter Sagan. Han så vill ut, var vill – ble ettertraktet av damene, så vel som sponsorene, og banket også ut en karriere som blant annet besto av 3 VM-gull, Paris-Roubaix, Flandern rundt, 7 poengtrøyer fra Tour de France, 3x Gent-Wevelgem og 12x etappeseirer i touren.

Selv om utgangspunktet hans var godt, er jeg ikke sikker på at slovakens potensial var så vilt mye høyere da han slapp løs i WorldTour for Liquigas i 2010.

Likevel lå både lag og utstyrsleverandører langflate etter denne mannen. Det var omtrent bare å be om en pris!

Det spektakulære forsvant

Når jeg sitter og ser på gamle videoklipp i dag av en kraftfull og eksplosiv rytter med brede bondeskuldre og en ekstrem appetitt på å vinne sykkelritt, så tenker jeg igjen på kardinalsynden Team Sky gjorde ved å begynne å tukle på det hele.

Jeg har gjennom alle år frontet at «Boasson-Hagen kan vinne omtrent hvilke ritt han ønsker seg i løpet av karrieren, bortsett fra Tour de France».

Å se britenes forsøk på å få rudsbygdingen til å passe inn i deres GC-trakt og føre ham til front av feltet i en tidlig posisjon i forkant av Alpene, det var et syn jeg gjerne skulle blitt spart for.

Lavere vekt og bedre klatreegenskaper bidro samtidig til at man tok bort mye av spektakulære ved nordmannens kjørestil. Slike stunts har man heldigvis ikke sett rundt ryttere som kom inn i gamet etter ham, blant annet Wout van Aert, Mathieu van der Poel og Peter Sagan.

Kanskje fordi karrieren deres har blitt bedre styrt fra starten av?

Her ligger det nok opplagt en svakhet i nordmannens karriere: Han har ikke tatt nok plass og slått tydelig nok i bordet for å fortelle hva han trenger, og hvordan han vil ha det.

Med tanke på personligheten hans, så virker det også kanskje opplagt at han til slutt valgte å ta steget bort fra Team Sky. Det skjedde samtidig med at han sportslige aura pekte nedover, men det var også fordi han selv ikke ville være en del av pokerspillet rundt hans egen karriere.

Nå skal ikke jeg legge all skylda på Sky her, men det var omtrent på dette tidspunktet at karrieren hans spant litt i feil retning. Samtidig tror jeg også at diverse helseproblemer har bidratt til dempe Boasson-Hagen-hegemoniet noe.

En fantastisk reise

Med søndagens Paris-Tours blir det siste kapittelet om den aktive sykkelrytteren Edvald Boasson-Hagen skrevet. Jeg sitter og tenker på at jeg har vært heldig som har fått være med på hele reisen.

Det har til og med kulminert i en etterlengtet sykkelbok som inntok markedet, høsten 2021.

I den forbindelse kom jeg på at jeg sendte over et vedlegg bestående av 125 Word-sider, slik at han skulle ha kontroll på kapitlene som hadde med ham å gjøre under arbeidet med boka.

Her var det potensielt konfliktstoff med både Alexander Kristoff, hans trener og stefar Stein Ørn, landslaget – og åpenheten rundt at han og Peter Sagan, som til alt overmål hadde blitt lagkamerater den høsten, ikke alltid hadde vært som bestevenner å regne.

Det eneste Edvald fant det for å godt å rette på var at innsamlingsaksjonen til Qhubeka-stiftelsen gikk ut på dele ut nye – og ikke brukte sykler – slik jeg hadde skrevet, og at sportsernæringen han brukte faktisk ikke inneholdt fiskemel.

That’s it!

Så når du når forlater denne sykkelverdenen, Edvald:

Tusen takk for underholdningen, og for at du faktisk er den du er. Det holder lenge!

Denne saken er skrevet av

Jarle Fredagsvik

Journalist

Jarle har jobbet som sportsjournalist siden 2004 og var tidligere redaktør i procycling.no. Jarle er kanskje den som har fulgt norsk sykkelsport tettest de siste 15 årene, og hos Landevei.no skriver han nyheter og gir innsikt i hva som rører seg i kulissene i proffsirkuset. Har du tips til en sak? Send ham gjerne en mail: