Interessen for blandevei vokser
Sykkelkross har på få år etablert seg som egen rittgren, og grussykling med bukkestyre begynner så smått å finne en arrangementsform.
Søndag 13. oktober 2019. kl 09:00
I fjor åpnet Birken, godt gjemt på påmeldingssiden, en egen pulje for syklister med bukkestyre. Blandeveisritt, eller «gravel races» som det heter i toneangivende markeder er den raskest voksende sykkelgrenen akkurat nå, men Birkens tilbud trakk kun 55 deltakere. Rytterne får både tidtaking og rangering, men det deles ikke ut merker i denne puljen. Birken er bekymret for at det skal skape problemer med sikkerheten, forklarer Sølvi Amundsen Aas, sportssjef i Birkebeinerrittet.
– Denne typen sykler er såpass forskjellig fra vanlige terrengsykler med sine fordeler og ulemper, at disse ikke kan blandes inn i merkekonkurransen. Om de seg imellom regner ut merketider hvis de er interesserte, er jo opp til dem, sier Amundsen Aas.
Les også: Krossritt på travbanen – en høstklassiker
Bukkestyreklassen er videreført i år, fortsatt som et testprosjekt, men Birken har bevisst gått bort fra kross-betegnelsen. Klassen er nå omdøpt til All-Road. Ved å endre navnet på bukkestyrepuljen fra kross til All-Road, står Birken friere til å definere egne regler for utstyr, og tillater nå alle egnede sykler med bukkestyre.
– Kross eller cyclocross er en egen gren innen UCI med spesifikke regler og krav til syklene, og er tilpasset formelle sykkelkrossritt som foregår i helt andre typer løyper enn Birkebeinerrittet. Så for å unngå å måtte forholde oss til disse reglene, ga vi klassen et nytt navn i år. Det eneste kravet vi setter til syklene i denne klassen, er at dekkene må være minst 25 millimeter brede. Vårt ønske er at folk skal kunne sykle Birken med den sykkelen de har, og vi kommer til å stille spørsmål om hva de synes om tilbudet i markedsundersøkelsen vi har etter rittet hvert år, forklarer hun.
Birkebeinerrittet og Nordsjørittet åpnet for bukkestyre i fjor, men det største og definitivt mest nyskapende rittet på årets terminliste var Oslo-Mysen. Med hovedstadsstart og målgang på et mindre sted dit turister ikke valfarter, var parallellene klare til inspirasjonskilden Paris-Roubaix. 14 seksjoner med grus gjorde sitt til at ryttere var spredd over hele løypa. Bukke-entusiast Lars Blesvik fra Holmenkollen CK var en av deltagerne i premieren.
– Oslo-Mysen er virkelig ett av de morsomste rittene jeg noen gang har vært med på. Det å bare dundre ut på de grusveiene der med en komfortabel sykkel, det var helt rått, sier han, og roser arrangøren for måten de hadde organisert rittet.
– De hadde lagt det opp slik at masterbilen slapp oss i en motbakke der det var 15-16 prosent stigning i en kilometer, slik at det store feltet ble sprengt og vi var splittet i små grupper da vi kom ut på grusen, forklarer han.
Da Grenserittet i år bestemte seg for å latt et lite testpanel sykle rittet med bukkestyre for å se om løypa kan egne seg for en slik klasse i framtida, var Blesvik en av de tre som hadde invitert seg selv til oppgaven.
Les også: Mont Ventoux – reisen til månen
– Vi har behov for flere arrangementer i Norge der det er tillatt med bukkestyre, og vi har vært pådrivere for å få flere arrangører til å åpne for sykler med bukkestyre. Da vi kontaktet Grenserittet var de lydhøre for våre innspill. Sikkerhet er selvsagt viktig, men jeg tror ikke arrangørene skal være så bekymret for det med tider, merker og seeding. De som sykler fortest i disse klassene vil nok ha rene kross-sykler, men det store flertallet kommer til å sykle på tursykler med bukkestyre, sier Blesvik.
Han trekker fram brevet-formatet som attraktivt for denne gruppen. Brevet-ritt er arrangementer der rytterne er innom et antall sjekkpunkter langs løypa, og som ikke har en svært romslig tid for avvikling. Sluttid er ikke et vesens poeng i disse konkurransene, heller opplevelsen av selve turen.
– Min oppfatning er at folk begynner å senke skuldrene litt rundt det med tidtaking, og stiller i hovedsak for opplevelsen, og da er det ikke merker eller seeding som er sentralt.
Blesvik tror det er flere grunner til at gravel- og blandeveistrenden har fått fotfeste i Norge. Tilgjengelighet, komfort, egnethet for det norske veinettet, mulighetene for eventyr og opplevelser og ikke minst det sosiale er sentrale argumenter for blandeveisykling.
– Med grussykkel har du et helt annet utgangspunkt enn med en ren landeveisykkel. Du får med deg tre-fire kamerater og sykler en tur. Du kan ta en ny rute eller utforske nye områder uten å bekymre seg for om der er god nok asfalt. Man har heller ikke det samme fokuset på at alt må være så lett at man vegrer seg for å ha med pumpe og slange eller nødvendig utstyr til å reparere enkle tekniske problemer, sier han.
Verken bransjen eller syklister er helt enige i hva en grussykkel er, og konkurranseformatet kan også synes noe uklart. Mens sykkelkross er en ren konkurransegren, har grussykling etablert seg mer i retning av opplevelser, bikepacking og festivaler. Selve syklene som er brukt avviker også en del fra krossykler, der et konservativt regelverk definerer hvordan sykkelen skal se ut. En krossykkel er ikke nødvendigvis den beste sykkelen til lange grusturer, skjønt, den har vært den foretrukne sykkelen til nå i mangel på noe annet.
Les også: Jotunheimen rundt
– En ren kross-sykkel har ofte 33 millimeter dekk med mye knaster fordi det er tilpasset den typer løyper som brukes i krossritt. På blandeveissykkelen kan du for eksempel sette på nesten glatte dekk på 40 millimeter dekk, som gir mye større komfort og mer enn nok grep på de fleste grusveier og veier mindre enn tradisjonelle krossdekk. Du kan sette på kross-dekk eller piggdekk, og du har en sykkel som egner seg til 90 prosent av all syklingen de fleste av oss gjør, fra pendling til tur og trening, sier Blesvik.
Han trekker også fram at prisen på utstyret gjør at stadig lar seg friste til å prøve.
– Nå er prisen på en grussykkel med hydrauliske skivebremser og karbongaffel kommet ned på 10 000 til 15 000 kroner, og da er blandeveisykkelen tilgjengelig for de fleste, poengterer Blesvik.
