Superpokal Voldsløkka - Nekrolog

Lagbussen til Uno-X sto parkert ved siden av idrettsparken, publikum gjallet med kubjeller og barna syklet knøttekross. 

– Vi er enige om at det var en verdig avslutning i fjor, sier tidligere rittleder Thomas Larsen Røed i arrangørklubben FTT, tydelig rørt. 

I fjor ble det kjent at Oslo kommune ikke lenger ville gi tillatelse til å arrangere rittet på Voldsløkka. De mente gresset ikke tålte syklingen, selv om sporene ble visket ut når våren kom. 

Kommunen ønsket ikke å svare nærmere på spørsmål fra pressen.

– Jeg tror jeg snakker for alle som har vært involvert når jeg sier det har vært en ære å drive med. Ofte har det vært et ork når det nærmer seg og en bare tenker på all jobben, men når det pågår og en ser alle som koser seg har det vært ekstremt gøy.

Vi vet hvordan det sluttet.

Men hvordan startet det - og hva har skjedd underveis? 

Hvordan ble det til at landeveisproffer med millionlønn betalte av egen lomme for å delta på et cyclocrossritt når de hadde off-season, og heller ikke drev med disiplinen?

ILLEGALT OG BERUSENDE

Superpokal har alltid vært arrangert av den lille Oslo-klubben FTT. Det startet i 2013, med et  uoffisielt ritt der et eksklusivt knippe venner kunne kjøre om kapp, og løypa måtte memoreres.

Noen i kretsen hadde vært i Belgia og sett på cyclocross, og lagt sin elsk på den største og meat prestisjefylte serien - Superprestige. 

Det hadde vært halv-illegale cyclocrossritt på Fornebu året i forveien, arrangert av Vestre Aker Velo. 

FTT kunne ikke være noe dårligere. 

GUTTA KRUTT: Starten på den aller første utgaven i 2013. Ingen dommere er tilstede, og Bjørnar Volden (BOC) jukser.

STORFINT BESØK: Lars Petter Nordhaug vinner rittet, tar en øl underveis og feirer med champagne.

HÆ, HVOR? Superprestige Fornebu, 2013. Har du godt syn og sterke briller ser du kanskje en oransj liten kjegle på plenen.

– I 2013 het det Superprestige Voldsløkka. Det var muntlig invitasjon og vi hadde ingen tillatelse. Du måtte kunne løypa, men vi hadde satt ut noen små røde kjegler her og der. Løypa gikk over en box i skateparken der det i dag ligger en skatehall. De smarte sykla jo bare rundt, vi hadde ikke kontroll på noe. Men vi hadde et partytelt, et pa-anlegg og Eurosport-kommentator Arild Eriksen som speaker, forteller Larsen Røed. 

Hvor kult de skulle bli akkurat den dagen hadde ingen sett for seg. 

Kult nok til at proffsyklisten Lars Petter Nordhaug stilte opp - for å vinne - selv om han tok seg en øl underveis, han bodde på Torshov den gangen.

Felgbrems var fortsatt greia, og Landevei hadde ennå ikke skrevet om cyclocross i særlig grad.  

Jens Føien fra Bagatelle bygget uanmeldt en liten bar på stedet, og hadde illegal øl- og vinservering. Kontinentalrytterne Jonas Orset, Magnus Børresen, Lars Granberg og Phan Åge Haugård risikerte i ytterste konsekvens lisensen da de sto på start under det amerikanske fotballmålet lengst øst på Voldsløkka.

Det var mange som fikk med seg det som skjedde i sosiale medier, og lurte på når noe lignende skulle skje neste gang. 

– Dette minner jo litt om skating på 80-tallet. Dere var ikke redde for å bli tatt da? 

– Vi var bare en kompisgjeng. Det var nesten som å arrangere løkkefotball med litt musikk og moro. Det fantes ingen tanker om å bli tatt og vi visste ikke om noen bar, det var bare noe Jens gjorde på eget initiativ. 

– Men det var da vi skjønte det var noe folk ville ha. Tenk deg så mye engasjement bak et så lite initiativ, sier Røed Larsen.  

I 2014 blir Superpokal født. De hadde laget sitt eget navn på serien, de hadde ritt i både Torshovdalen og på Voldsløkka, med ønske om å arrangere i Tøyenparken også. 

De ville ha en rittserie, der Voldsløkka-rittet skulle være en grand finale. 

Folk ville være med, publikumsvennlige ritt i hovedstaden er ikke akkurat noe norske sykkelkrossentusiaster var vant med. 

Og med den sentrale beliggenheten kom profilene. Evigunge Morten Vaeng kom med VM-erfaring. Carl Fredrik Hagen brukte rittet som trening for å bli proff. Edvald Boasson Hagen var med for å kaste glans. Terrengprofiler som Fredrik Haraldseth og Kristoffer Sommer Wormsen ville vise landeveissyklistene hvem som egentlig var best. 

Folk som aldri syklet ritt ellers skulle plutselig delta på akkurat dette. I eliteklassen handlet det om å vinne. I amatørklassen handlet det om å være med fordi dette var gøy, og deltagermassen var like divers som Pride-paraden, stikk i strid med landeveissportens konformitet.

Damene var med fra 2015 og fikk etterhvert egen klasse, og så kom det også penger på bordet.

Mer enn nok til påfunn, alt for lite for rikdom.

HOPP-LA: De aller første barrierene, mekket på Torshov Sport en mørk høstkveld. Anki, i dag mekaniker for Uno-X, stod for livery. Foto: Thomas Larsen Røed.

NU, JÄVLAR: 40 startnummer ble printet til det illegale Superprestige i 2013. Foto: Thomas Larsen Røed.

PROFFER OG PENGER

– Vi fikk gjort mange morsomme ting, og vi har gjort mange nye ting. Jeg husker godt alle gangene en stor rytter var med. Det ble masse publikum. Det var også kult med den fly-over’en til Red Bull. 

Fly-over’en var en flere meter høy bro du syklet både over og under, med store Red Bull-logoer. 

Larsen Røed trekker frem årene de inviterte svenske profiler over. Publikum elsket kampen mellom den norske og den svenske mestertrøya.

Og nå, med prestisje i eliteklassen, fest i amatørklassen, både herre-og damer på strek, kom neste game changer i 2016: 

Knøttekross.

– Knøttekross har blitt en favoritt for oss og hele arrangementet. Når det ikke bare er eldre menn som strever i løypa blir det et familiearrangement, der mamma og pappa er både deltagere og publikum. Poden har det gøy det første året og gleder seg til neste år, det blir kjedelig om barna bare skal se på. Premier, sykling og startnummer er jo moro, forteller Larsen Røed. 

Det var mange som hjalp til og i starten var de mange nok, og selv om det hevdes at ingen av dem hadde en medfødt evne til å skape et velsmurt opplegg, ble det kule ritt. 

De hadde uansett skapt noe som var så unikt at det ble fulltegnet på minutter. Og profilene som var vant til å få startpenger og som ellers kunne ringe og si «jeg skal være med», måtte sitte parat som alle andre. 

Emilie Moberg, Magnus Cort, Tobias og Anders Halland Johannessen og Mie Bjørndal Ottestad er bare noen av dem som har tatt den samme runden i påmeldingen. 

– Ingen har fått startpenger. I starten slapp kanskje Edvald å melde seg på, men etter det betalte alle kontingent. De spurte ikke engang, med en gang det åpnet var de påmeldt. 

Erik Nordsæter Resell fra Uno-X var proffen som gikk lengst. 

Han SKULLE sykle Superpokal. 

Han ringte likeså godt arrangøren og fortalte når han hadde ledig plass i rittprogrammet sitt, og lobbet for bestemte datoer. 

Han fikk viljen sin. 

Og i 2023 hadde han fått med så mange andre proffer på start at det var uklart om det var et proffritt eller ikke.

SISTE GANG? Den lille «verdensmesteren» fikk aldri delta i flere utgaver av Superpokal.

DET ALLER VIKTIGSTE: Knøttekross var kanskje det virkelige høydepunktet får både barn og foresatte. Arkivfoto, Superpokal.

DE JOVIALE TABBENE

Noen lærer av erfaringer, andre ikke. Men når ting arrangeres kun en gang i året, evalueringsmøter til nøds skjer på en efterfest og livene til arrangørene blir fylt opp av barn og boliglån, da er det duket for å gjøre både gamle og nye feil.

Høyttaler-anlegget streiket alltid, og når det først virket, virket ikke mic’en til speakeren. 

Noen ble sendt for å kjøpe batterier til mic’en nesten hvert eneste år, men fest ble det.

Arrangørtabber som kunne vært kritisk har det aldri vært, insidenter som farget rittet har definitivt skjedd. 

Som under knøttekross det ene året, der starten skulle markeres med et signalhorn. Men lyden skremte vettet av barna, og kaoset var i gang. 

Noen gråt, de syklet i alle himmelretninger og ingen visste riktig om de skulle le eller gråte, for hvor gikk løypa egentlig?

– De kom nok fort over det, humrer Larsen Røed, og forteller om den eneste gangen det faktisk kunne ha gått galt. 

ÅTTETALL: Fly-over'en til Red Bull var et populært innslag i to utgaver. Broa ble også brukt i andre ritt.

SHOW: Det har alltid vært mye publikum på Superpokal. En Glåmdal-rytter får air-time og ekstra jubel.

VELTEPETTER: Det har vært mange kræsj ved barrierene opp gjennom årene, og følgelig populært å stå for publikum. Foto: Snorre Veggan.

– Han som leda eliterittet på førsterunden i fjor hadde ikke vært på gjennomkjøringen, og da et sperrebånd røyk syklet han feil vei. Problemet var at resten fulgte etter. Jeg skulle kose meg og slappe av med rittet, men da hele feltet raser feil vei under målbuen, får jeg øyekontakt med de andre i klubben - alle har samme panikk i blikket. Det var hjertet i halsen, men heldigvis syklet alle feil vei. Vi fikk flyttet noen merkebånd og det løste seg til slutt, forteller han.

2023-finalen fant sin form. Mie var overlegen i kvinneklassen, men i herreklassen fikk flere av proffene på Uno-X kjørt seg. Grenlandsplogen Jonas Abrahamsen fikk juling og greide ikke sykle i sandgropa. 

Arrangørene kunne etterhvert nyte finalen der det var spennende til siste sving. Det var flere hundre som omkranset løypa, og det gikk et brøl hver gang rytterne passerte målbuen. 

Samtidig gikk samtalene om «siste gang» blant publikum. 

Hvem skulle plukke opp ballen, og hvordan? Hvem skulle ta kampen mot kommunen?

Stillheten som la seg da rittet var ferdig var øredøvende. Hva nå? 

Klubben fikk tilbud om gratis PR-hjelp og et nytt sted å arrangere. Det var mange som ville stille opp. 

Omtanken var rørende. Hadde Voldsløkka ligget der og ønsket dem velkommen, kanskje. 

Men livet innhentet også arrangørene. Samtidig som familiene i klubben vokste, ble kjernen i klubben mindre. 

– Det at det ble så bra som det var i fjor etter noen litt rare år med covid og deltagernedgang, det var stort å se. Vi var tilbake på max, med trøkk fra publikum, deltagere og sosiale medier - det føles veldig bra å gå ut på den måten, sier Larsen Røed.

Og like brått som det startet, var det ubønnhørlig slutt.

Ingenting varer evig. Ei heller Superpokal.

SNIPP, SNAPP, SNUTE: Superpokal ble avsluttet med et smell i 2023. Arrangørene skal nå inn i nye livsformer. Foto: Henrik Alpers.