KURIØST: Power-pedalene til Rune Angeltun høstet mange lovord, men produktet ble likevel aldri noe av.
KURIØST: Power-pedalene til Rune Angeltun høstet mange lovord, men produktet ble likevel aldri noe av.

ET PEDALTRÅKK FRA SENSASJON

På midten av 1990-tallet fikk en norskutviklet pedal stor oppmerksomhet, men aldri gjennomslag i det internasjonale sykkelmiljøet likevel.

Det var i 1991 at Rune Angeltun hadde en banebrytende idé. Den sykkelinteresserte oppfinneren fra Sandefjord hadde lenge forsket på fremdriftsmekanismer og var lidenskapelig opptatt av akselerasjon og rundtråkk som grunnleggende prinsipp i sykkelsporten. Han ville ikke innfinne seg med tanken på at de nye klikkpedalene, som hadde kommet på markedet på midten av 1980-tallet, ikke kunne utvikles ytterligere.

LES OGSÅ: Sjekk ut denne langturen på Toten!

Der vanlige klikkpedaler kun ga en effekt i nedtråkksfasen, var Angeltun overbevist om at det måtte være mulig å utvikle en pedal som kunne skape fremdriftsenergi i opptrekksfasen også. Med hjelp av et frinav, som ellers bare var kjent fra bruken på rulleski, låste han pedalene slik at det kun var mulig å rotere dem frem-, men ikke bakover. I grunn et konsept helt likt det vi finner i bakhjulet. Ideen var revolusjonerende og skilte seg grunnleggende fra konkurrentenes produkter.

SJEKK UT: Filmserien «Livet på landeveien»

I det han låste pedalen og dermed syklistens fot i en horisontal stilling i forhold til krankarmen, ville han tvinge syklisten til å bruke hælen for å fullføre tråkket i opptrekksfasen, og slik følge krankens akselerasjon hele veien rundt. Kraften som ble produsert under et pedaltråkk var plutselig ikke bare lenger et resultat av krankarmens lengde, men bestod nå av lengden til både pedalarmen og rytterens sykkelsko som en naturlig krankforlenger. Syklisten hadde med det dobbelt så mye kraft i akselerasjonsmomentet kontra når han benyttet en vanlig pedal som ikke låste bakover.

Angeltuns pedaler produserte så mye kraft, at det var nærliggende å kalle dem for «Power pedals». 

For ordens skyld: dette var altså et teoretisk maks utnyttet potensiale.

Tidligere amatør og sykkelgrossist Ole Aspaas var fascinert av ideen til oppfinneren, og tok en prototype av pedalene med på forretningsreiser til USA, Australia og Europa. Her kom Aspaas blant annet i kontakt med den detaljfokuserte proff- syklisten Bjarne Riis, som fikk testet pedalene på en ergometersykkel. Testresultatene var uvirkelige. Ved en normal tråkkefrekvens på mellom 80 og 90 tråkk per minutt ga pedalene lite effekt, men så snart Riis senket frekvensen til mellom 60 til 70 tråkk per minutt, økte wattverdiene markant, samtidig som pulsen hans var flere slag lavere enn når han brukte vanlige pedaler.

PRØVDE SEG: Bjarne Riis prøvde i sin tid absolutt alt som var mulig for å sykle fortere, også Rune Angeltuns «Power Pedals». Foto: Kristof Ramon. 

Flere andre ryttere rapporterte om merkbare fordeler under bakkesykling eller økter i sterk motvind, der de brukte store utvekslinger og lav frekvens. Den svenske amatørsyklisten og tempospesialisten Jan Karlsson slo proffrytterne i Chrono des Herbiers-Vendée i 1995 med over to minutter, etter han hadde brukt pedalene under rittet. Han mente at han gjennom den låste pedalstillingen fikk bedre kontroll og kontakt med sykkelen sin, selv under vanskelige værforhold. Hjemme i Norge var det syklister som Dag Erik Pedersen, Dag Otto Lauritzen og Monica Valen som testet ut pedalene til Angeltun.

Resultatene var alltid de samme. Effekten var fremragende under lav tråkkefrekvens, mens den under høyere frekvens nærmest ble borte.

Enkelte ryttere begynte å bli skeptiske til overlegenheten til Angeltuns pedaler, spesielt når moderne treningslære fokuserte på et arbeidsøkonomisk tråkk gjennom høye girutvekslinger og tilsvarende høy frekvens.

Angeltun derimot forsket uanfektet videre og prøvde å gjøre pedalene stadig bedre. Bedre i denne sammenheng betydde først og fremst å gjøre dem lettere. I samarbeid med magnesiumsavdelingen i Norsk Hydro forsøkte oppfinneren å redusere vekten til pedalene, de veide nesten dobbelt så mye som de letteste konkurranse- pedalene som fantes på markedet på den tiden. Det ble produsert forsøksserier i magnesium, men låsemekanismen var tungt i seg selv. Pedalene gikk aldri i serieproduksjon, og med det ble kostnadene for dem også høye. Når pedalene var like dyre som en liten bruktbil, hadde de fleste utøvere rett og slett ikke råd til å betale for teknologien.

Dette likte det internasjonale sykkelforbundet dårlig.

Ifølge UCI-reglementet skulle alt utstyr ikke bare være utprøvd, men også allment tilgjengelig for alle ryttere. Når flere ryttere i tillegg mente at ekstrakraften de fikk av pedalen ikke kompenserte godt nok for at de måtte venne seg til en ny tråkke- teknikk, var «Power pedalene» dømt til å forbli ukjente for et stort publikum. Patentpapirene og produksjonsskissene havnet nederst i en skuff og ble aldri hentet frem. «Power pedalene» var kun et rundtråkk unna å revolusjonere sykkelverdenen, men ble isteden et kuriøst minne i syklingens utstyrshistorikk. 

HELT GLEMT: Power pedalene til Angeltun er helt glemt. Dette er hva et kjapt googlesøk forteller om pedalene. 

Lik oss på Facebook

Siste saker

  • VERDENSMESTERENS NYE SYKKEL
    Dette er den nye regnbuesykkelen til verdensmester i U23 Kristoffer Halvorsen.

    (22.02.2017 10:24)

  • SKUFFET ETTER VM-NEKT
    NCF lot ikke Ola Jorde kjøre VM i sykkelkross, selv om han tilbød seg å dekke alle utgifter selv.

    (21.02.2017 16:09)

  • RULLER UTE
    Alt du gjør inne på rulla, kan du gjøre ute. Og vice versa.

    (19.02.2017 07:11)

Landeveisdiskusjon

@landevei på twitter