Anita Yvonne Stenberg: Det glemte mirakelet i Tokyo

Det hun har fått til skulle vært nærmest umulig. Norge har ikke en velodrom og dermed ikke et sportslig miljø. Velodromen på Hamar som ble bygget til VM i 1993 ble gjort om til ved, og siden har Norge stått helt uten noe anlegg. Selv om Norge i øyeblikket er svært nær åpning av velodromen på Sola og i Asker, var det langt unna en realitet i 2012. Det var da tenåringen Anita bestemte seg for å flytte til Danmark for å satse fullt ut på banesyklingen. 

– Det har vært krevende. En lang prosess, er den korte oppsummeringen fra drammenseren.

Stenberg har egenhending stått for satsingen sin og alt det innebærer. Så kan en si at det er opp til utøveren selv å kjøre inn resultater, men når det knapt finnes økonomisk, sportslig og mental backing fra forbund eller befolkning, sier det seg selv at det er krevende.

– Det har hele tiden handlet om å finne de beste løsningene. Et sted å bo og et sted å trene. De billigste løsningene, for jeg har aldri hatt de største midlene. Jeg har alltid vært på sponsorjakt, og så har det blitt bedre og bedre, men det har vært en lang prosess. Mye tålmodighet og hardt arbeid.

Mens de fleste av konkurrentene hennes har kunne fokusere fullt på egen satsing, med støtteapparat og nasjonale forbund – og ikke minst ressurser – i ryggen, har Stenberg blant annet hatt en deltidsjobb ved siden av syklingen, store deler av året.

Det har vært helt avgjørende for å kunne få ting til å gå rundt. Men det har vært krevende.

– Det har vært perioder hvor man har tenkt at i dag blir det siste treningen. Det har jo vært perioder hvor det har vært tungt. Er det egentlig verdt det hele? Men så har jeg tenkt: Hva er det jeg har lyst til hvis jeg ikke sykler? Og svaret var alltid det samme, at jeg har lyst til å gjøre dette.

At hun også har vist fremgang og fått resultater på banen har også hjulpet på. Hun er 62 ganger norgesmester, og har også vist seg i toppen internasjonalt.

I 2019 vant hun et verdenscupritt i scratch i Hongkong, og i VM i 2019 tok hun bronse i poengrittet. Hun har også to niendeplasser i omnium fra VM i 2018 og 2020.

En nøkkel i suksessen hennes har vært hennes danske trener, Kenneth Berner, som har dedikert seg fullt og helt til prosjektet hennes.

– Det er egentlig han som har gjort at det er mulig, innleder hun om treneren – som mer eller mindre har jobbet på dugnad. 

– Han har gjort det mer eller mindre frivillig. Han har fått en kontrakt med sykkelforbundet, men det er kun en deltidskontrakt. Og det han gjør er jo mer enn fulltid. Det er noe han gjør fra seks om morgenen til sent på kvelden. Han har satt alt på spill selv.

Stenberg kom i kontakt med dansken på banen rett etter hun hadde flyttet til Danmark, hvor han var trener på mandagstreningene.

– Jeg likte han egentlig ikke i starten. Jeg hadde egentlig spurt alle andre om de ville jeg hjelpe meg. Han var siste alternativ, og da får jeg bare prøve, tenkte jeg, og han hadde lyst, sier hun.

Og siden har samarbeidet blomstret, og Stenberg roser hans evne til å presse og løfte henne til nye høyder. Selv om Berner var nær ved å trekke seg foran hennes første senior-EM i 2016, grunnet for mye jobb.

– Da begynte jeg å gråte, og sa han måtte holde ut, det var jo mitt første mesterskap. Det ble han med på, og da jeg syklet så han at jeg virkelig hadde lyst til det her, og at jeg ga alt. Etter det hadde vi aldri den praten igjen. Han sa at hvis jeg virkelig hadde lyst til å heve meg skulle vi bruke mer tid sammen. Jeg har nok vært en vanskelig oppgave, men han har stått ved min side hele veien. 

Anita var Norges første deltager i banesykling i OL siden May Britt Våland i 1996. Knut Knudsen er det eneste norske syklisten som har tatt medalje i banesykling i OL, da han vant 4000 meter forfølgelsesritt i 1972.

I omnium-rittet, som hun omtaler som sitt livs beste ritt, lå hun som nummer tre foran den fjerde og siste øvelsen, men falt til slutt ned til femteplassen. Hun er likevel strålende fornøyd.

– Det er utrolig stort. Jeg tror ikke det har gått opp for meg. Jeg tror det først blir ved neste OL, at det går opp for meg hvor stor prestasjon det var. Jeg hadde det mest bare gøy, koste meg og la ikke press på meg selv. Det skulle bare være en vanlig konkurranse.

Hun håper et prestasjonene hennes, og ikke minst at det nå kommer to velodromer i Norge, skal gi banesyklingen i Norge et dramatisk løft.

– Jeg gleder meg veldig. Sola er nesten klar til å bli tatt i bruk, og jeg gleder meg veldig til det. Jeg har et håp om at vi får en satsing, et landslag og et samhold, slik at vi kan konkurrere sammen.

Det siste året har hun flyttet videre fra Danmark og til Mallorca. Det er ikke aktuelt å flytte tilbake til Norge med det første, tross nye anlegg.

– Når man kommer litt i gang, og får en struktur og rytme på det, vil jeg vurdere det. Nå har jeg en bane jeg kan trene på og har fri benyttelse av, og er ikke så gira på å komme til Norge for å måtte kjempe om tid og plass.

Etter OL venter noen rolige dager hjemme på Mallorca, før hun skal i gang med treningsarbeidet foran høstsesongen. Der venter EM og VM, som de store målene.

Prestasjonen i OL har virkelig tent gløden, men hun er klar på at prosjektet hennes må fortsette å vokse.

– Jeg skal jobbe med å få flere sponsorer og inntekter, så jeg kan droppe deltidsjobben. Nå har jeg hatt fri fra den, men nå må jeg i gang igjen og kjenner at det er litt tungt. Om jeg bare kan fokusere mot OL, kan jeg være med i medaljekampen igjen