– Jeg lurte på om jeg noen gang ville kunne konkurrere igjen

1. juli vant han NM-fellesstarten, sammen med hjelperytterne Vegard Halvorsen, Martin Strand, Heine Liland og Øystein Fundingsrud.

– Jeg gikk og kjente på spenningen i kroppen flere uker inn mot rittet, og hvor viktig det var for meg å vinne den. Jeg var bekymret for at jeg ikke skulle innfri, og skuffe laget. Men jeg hadde en fantastisk dag på sykkelen, og et lag som ga alt for meg. Jeg hadde aldri klart det uten dem. De gjorde en vanvittig jobb, og gikk helt i kjelleren. De ga seg ikke før de var helt tomme. De fraktet meg perfekt fram til jeg skulle spurte. Jeg bare satt der og ventet, men adrenalinet sprutet. Når jeg ser de jobbe så sykt hardt for at jeg skal lykkes, da gir jeg enda litt mer, for jeg kan jo ikke svikte dem. Jeg åpnet spurten 350 meter før mål. Og så gikk det helt inn.  

LES OGSÅ: Prosjekt Martin Iversby 

Saken fortsetter under

VINNERE: Martin Iversby (nummer to fra høyre) gir hjelperytterne i Fiskeklev landeveisclub æren for både NM-gullet og at han er på vei tilbake til prosjektet VM2019. (Fra venstre) eine Liland, Vegard Halvorsen, Øystein Fundingsrud, Martin Iversby og Martin Strand. Foto: Fred Voldset

Hva var det som skjedde?
– Over natta var 100 watt bort fra terskelinnsats. Det er det verste jeg har opplevd. Jeg hadde over 90 i puls bare av å sitte i sofaen, der jeg tidligere hadde 49-50 i puls. Jeg ble litt stressa av det, sier Iversby, som vet nøyaktig når det skjedde. 

– Jeg hadde en god økt lille nyttårsaften. Men da jeg skulle ut igjen og trene første nyttårsdag, var beina bare stokk stive. Jeg skulle kjøre 2 x 20 minutter på terskel, men kom ikke opp på mer enn 100 watt under terskelinnsats og samtidig var pulsen mye høyere. Det hadde jeg aldri opplevd før. Men jeg presset meg gjennom økta og håpet det gikk over.  

Men det gikk ikke over. Framover vinteren fulgte flere sjukdomsperioder. Og da Iversby skulle til Mallorca i slutten av februar, fikk han bihulebetennelse og influensa den dagen han skulle reise, og det ble ikke noe av den turen. I stedet ble det ukevis med få lyspunkt og nye nedturer. 

Berg- og dalbane gjennom våren
Ikke før det grydde av vår, viste kroppen tegn til samarbeidsvilje. Men også denne gangen kom det nye nedturer. 

– I starten av april fikk jeg trent noen dager på Mallorca og trente litt med en kamerat der. Men med en gang han begynte å dra på litt i bakkene, så kjente jeg på formsvikten igjen. Watten var dårlig og pulsen var høy. Og over en måned nesten helt uten trening gjorde sitt med vekta også, noe som var ekstra tungt for en som allerede sliter med vekta. Det var utrolig tungt å komme i gang igjen. Jeg begynte å tvile på at jeg noen gang kunne konkurrere igjen, forteller Iversby. 

LES OGSÅ: – Dette er en rytter som bør kjøre for et World Tour-lag 

Saken fortsetter under

TUNGT: Øktene på gikk greit Mallorca så lenge Martin Iversby ikke tok i.  

Hell i uhell fikk de et par uværsdager med TV og hvile, og da fikk kroppen hentet seg inn igjen.

– Pulsen gikk ned, og da jeg fikk familien ned dit og litt andre impulser så normaliserte pulsen seg enda mer. Det kjentes som at ting falt på plass igjen. Iversby reiste hjem med nytt pågangsmot. 

– Første økt hjemme gikk veldig bra, og jeg følte at alt var helt normalt. Jeg tenkte jeg endelig kunne begynne å trene litt igjen. Men neste dag var det fullstendig kollaps. Da følte jeg meg ganske ferdig. 

Hva gjorde du da?
– Jeg fant ut at jeg måtte starte på nytt. Jeg fikk ny trener og nye treningstips. Og det gikk sakte, veldig sakte, i riktig retning. 

Iversby bygget sten på sten. Etter vinterens nedturer hadde han et stykke å gå før han var tilbake der han slapp i vinter. NM 1. juli nærmet seg raskere enn Iversby følte seg klar. 

Saken fortsetter under

GENERALPRØVEN: På Klubbmesterskapet Dwars Door Iddefjorden var det Martin Iversby som ofret seg for hjelperytter Stian Mjølnerød Lie. Men da sjlknte han at han var på rett vei. Foto: Thor Kristiansen

Hva er nytt med det opplegget du kjører nå?
– Jeg gjør mye av det samme som før, altså en blanding av langturer, intervaller og restitusjon. Og jeg trener nok omtrent like mye per uke, mellom 10 og 15 timer, men hele tilnærmingen er annerledes. Jeg snudde alt på hodet, og jeg sluttet med alt jeg hadde blitt så avhengig av i treningsarbeidet: Jeg la bort wattmålere, pulsklokke, kjørecomputer og alle duppeditter, og jeg logget av Strava. 

Da Iversby logget av, fikk han mer ro. Han kunne trene øktene slik de var satt opp, og ikke for å imponere seg selv eller andre som leste loggen. 

– Jeg holder meg til planen nå. Før trente jeg alltid mer og hardere enn jeg skulle. Sto det tre ganger 15 minutter på 315 til 320 watt, så kjørte jeg tre ganger 15 minutter på 360 til 370 watt. Fram til det smalt følte jeg meg for det meste greit god, men ikke supergod. Jeg var hele tida litt for sliten til å få maks ut av økta, men det gikk å gjennomføre den. Nå er jeg bedre til å gjøre det jeg skal gjøre og ikke alltid litt mer, og flinkere til å følge med på hva som skjer og kjenne etter. Er jeg sliten, tar jeg heller fri eller trener rolig framfor å presse meg gjennom intervaller.

Hvordan har det fungert?
– Jeg lurte veldig på hvordan jeg skulle trene nå - jeg som logget alt. I starten var jeg redd jeg skulle miste all gleden med treningen. Det å logge alle verdier hadde vært en sentral del av prosjektet for meg. Men etter hvert vennet jeg meg til det, og jeg merker at det gir meg lavere skuldre når ikke alt er synlig for alle hele tida. 

Hva lærte du av dette?
– Det har jeg også lurt på. Men først og fremst at jeg skal følge den planen jeg har. Dessuten må jeg bli bedre til å kjenne etter om jeg er sliten. Og jeg innser at man trenger ikke logge alt for å ha glede av treninga. Jeg gleder meg til Nordisk mesterskap 4. og 5. august. Og jeg gleder meg til resten av prosjektet inn mot VM 2019. 

SJEFEN: Denne karen har bidratt til å hjelpe pappa tilbake til sykkelgleden. Foto: Privat