Sykkel-VM i Oslo i 1993: En pølseselgers bekjennelser

Favoritten og italienernes yndling, Gianni Bugno, hadde vunnet to strake VM-gull. Et tredje var forventet, men ikke i et land som ikke forstod seg på sykkelsport, kan du skjønne. Italia ville flytte VM. Mesterskapets president Jan P. Syse talte Roma midt imot, og VM forble i Norge.

Hvor seriøse Italia var med oppkjøpshenvendelsen husker jeg ikke. Det jeg derimot husker godt var mitt første møte med italienske sykkelfans. Det skjedde en varm augustkveld da pappa og jeg kjørte opp Vallhallveien mot Ekebergsletta, dagen før VM skulle begynne.

Der svingene slynger seg langs Arctanderbyen i Ekebergåsen, møtte et kaos av mennesker oss, som med malerkoster og malespann, dirigerte trafikken slik bare lidenskapelige, italienske sykkelfans gjør det. Et lite stykke søreuropeisk sykkelgalskap i Kværnerdalen. Vi ble litt rørt av det hele, pappa og jeg, og snakket om det årene etter, hvor artig det var å oppleve italienernes engasjement for sykkelsporten.

Ingen norske sykkelfans var ute med malerkoster. Det skulle ta tolv år, og en Thor Hushovd i grønn poengtrøye i Tour de France, før landeveissykling ble en attraktiv sport for publikum og sponsorer i landet hvor vi er født med ski på beina.

En kort sommerflørt

Torsdag 25.august, lagtempoets dag, innfant min kamerat Lars Gunnar og jeg oss på Rådhusplassen for å jobbe i VM-kiosk. I vår mest fotballnerdete alder kunne vi mye om engelsk fotball, United og Vålerenga, og tilsvarende lite om sykkelsport.

Joda, så hadde jeg latt meg sjarmere av TV-innslagene på NRK fra Tour de France-sommeren 1989, om den amerikanske syklisten Greg Lemond, som to år etter vådeskuddulykken som kunne endt karrieren, avgjorde Touren på rittets siste dag, og det med rester av hagleskudd i kroppen.

Aldri har en syklist kledd en gul seierstrøye bedre enn prettyboyen fra Lakewood, California. Noen dager i juli 1989 var hele Norge småforelsket i Greg Lemond og landeveissykling. Så kjølnet forholdet før det tok slutt.

Lemond fortsatte å vinne sykkelritt, mens Norge fortsatte med å være opptatt av vintersport. «Det er typisk norsk å være god», sa statsminister Gro Harlem Brundtland etter medaljeskredet under vinter-OL i Albertville i 92.

Det var typisk norsk å ikke være opptatt av sykkelsport også, ett år før VM på sykkel skulle avholdes i vår egen hovedstad.

STOPP TYVEN: Kvinnelig politiuniform anno 1993. Politibetjent ukjent. Foto: Cor Vos.

HEIA: Norske fans i Ekeberg anno 1993. Fans ukjent. Foto: Cor Vos.

TIDTAGING: Analog resultatliste anno 1993. Foto: Cor Vos.

Dude, where's my kunder

Kiosken vår på Rådhusplassen var et oransjefarget, oppblåsbart telt som ble holdt oppreist av to pølseformede tuber som krysset hverandre i taket, ikke ulikt et iglotelt. Var det laget for å likne på wienerpølser, for å trigge pølsesalget, spurte vi oss selv mens varmet pølsekjelen, og rigget til åpning?

– Her kommer salget til å gå unna i dag, sa representanten fra sykkel-VM til oss, mens han la vekslepenger i kassa.

Diplomisbilen fylte fryseren med Krones-is, og med brus i kjøleskapet, og et Oslo badet i sol, lå alt til rette for godt salg.

Mens kundene lot vente på seg, så vi syklistene fly over Rådhusplassen, runde etter runde, på nylagt asfalt.

– Tribunene på Rådhusplassen er jo helt tomme. Hvor er publikum? kommenterte Larsa.

De få som stoppet for å se, var mennesker i forbifarten som gikk videre i livet like fort som de kom. Tomt var det også foran kiosken vår. 

– Syyyykkel VEEEEEEMMMM, sa Larsa, mens han imitere mesterskapets president, tidligere statsminister Jan P. Syse sin diksjon.

– Ta ikke den irooooniske tonen der unge mann, kontret jeg, med Syses mest kjente sitat.

Noe måtte vi finne på, mens kundene uteble. Utover dagen utvidet vi horisonten fra kiosken og til området rundt. Gikk turer på skift, for å få avveksling fra ensomheten i pølsebua.

– Solgt noe?

– Nei.

Det var dialogen, hver gang en av oss kom tilbake etter lufting. Vi fortsatte med lufteturer og Syse-parodier.

Beretninger om et pølsesalg

Fra hver sin kant, på samme tidspunkt, kom endelig to personer mot kiosken. De nådde frem likt, og stod på hver sin side. Min mann hadde dobbeltspent dress, og stresskoffert. Med nasal stemme bestilte han pølse i BRØØØD, med solid skipsredertrykk på Ø og D.

Larsas mann var skipsrederens rake motsetning, en uteligger med skjegg til bukselinningen og fillete klær.

– Haaaar du no spruknæ pølsæær? spurte han på skingrende bergensk.

På denne tiden var det vanlig at kiosker gav bort sprukne pølser gratis, lærte vi av uteliggeren. Siden vi ikke hadde pølser med sprekk gav Larsa han en pølse uten, sa den var gratis, med ønske om en god dag fra sykkel-VM i Oslo.

Deretter senket stillheten seg igjen over kiosken.

Nytt håp

Et ungt fransk turistpar gav håp om nytt salg, før vi skjønte at de trengte hjelp til å finne frem i Oslo. Med kart over hele disken, gav vi paret tips til hva de burde se og ikke se i Tigerstaden.

– Are you here for the cycling championship? Do you want to buy a hot dog or maybe an  icecream? You can have a hot dog for free?

De svarte nei til alt. Det ville seg ikke for kiosksalget denne dagen under VM i Oslo.

Oppgjørets time

– Ta dere en is, gutter, sa sjåføren fra Diplom-Is da han ved stengetid hentet det vi ikke hadde solgt.

Altså, samme antall is han hadde levert. Ikke en eneste is hadde gått med, og det på en solfylt dag, på et av byens travleste steder, under VM i landveisykling. Jeg tror sjåføren syntes synd på oss, like mye som han var oppgitt over salget.

Mannen fra arrangementskomiteen fikk en enkel oppgave med å gjøre opp kassa. Det var solgt en - ja en - pølse, ingen brus eller is. Pølsa kostet ti kroner.

Tieren var vårt bidrag til mesterskapets skandaløse økonomi, som førte til at VMs økonomisjef Michael Bugjerde fikk nok, og leverte oppsigelse fredag kveld, to dager før The Grand Finale, fellesstarten på søndag.

– Oppsigelsen var min måte å protestere mot økonomisk uansvarlighet på. Jeg ble ikke hørt, fortalte Bugjerde senere til Aftenposten.

Finale, mannefall og italiensk fiasko

Bugjerde ble overhørt, i kiosken ble vi oversett og finaledagen ble overrumplet av regn. Olje fra den nylagte asfalten i løypetraseen kom til overflaten grunnet regnværet.

– Alle falt, selv i motbakkene, sa Dag Otto Lauritzen til pressen, da han kom i mål.

Bare 50 syklister fullførte rittet på mesterskapets siste dag. Resten ramlet eller brøt, inkludert forhåndsfavoritten Gianni Bugno. Hjemmehåpet Dag Otto ledet da det var 15 kilometer igjen. I mål var han nummer syv bak vinneren, den breiale texaner Lance Armstrong, som fikk sitt internasjonale gjennombrudd etter seieren i Oslo.

På banketten hilste sykkelsportens nye konge på Norges konge. To konger, Lance og Harald, hånd i hånd, i Oslo Rådhus.

The Class of 93`

Det Larsa og jeg ikke visste i 1993 var at mesterskapet i Tigerstaden skulle bli starten på landeveissyklingens gullalder. Gjennom Oslos gater syklet nemlig mesterskapets vinner av amatørrittets fellesstart Jan Ulrich, sammen med kommende stjerner som Laurent Jalabert, Richard Virenque, Johan Bruyneel, Frankie Andreu, Erik Zabel og Alex Zülle, samt danskene Rolf Sørensen og Bjarne Riis.

Alle skulle de dominere sykkelsporten og vinne flere av de store rittene på 90 og tidlig 2000-tallet. Sykkelsporten har frem til for få år siden aldri hatt flere og større profiler konkurrerende mot hverandre til samme tid.

The Class of Oslo 1993 ble globale helter i sykkelsporten, med millionkontrakter og skapene fulle av premier fra Tour de France, Giro d`Italia, Spania rundt, og Flandern rundt. Så forsvant de ut av sporten, en etter en, avslørt av WADAs stadig bedre analyseverktøy for å indentifisere bruken av erytropoietin, bedre kjent som EPO, eller bloddoping. 

Slutten på en EPO-ke

Sykkel-VM i Oslo var ikke bare starten på landeveissyklingens gullalder. Det var også starten på bloddopingens gullalder i sykkelsporten. Den første, store dopingskandelen var Festinasaken i 1998, der sveitseren Alex Zûlle, som brøt fellesstarten i Oslo, ble doptatt og strippet for all ære.

Deretter kom avsløringer av mange enkeltutøvere, før bomben smalt med dopingskandalen rundt Lance Armstrong og laget hans US Postal Service. 20 år etter sitt gjennombrudd som profesjonell syklist med VM-seier i Oslo i 1993, erkjente Lance Armstrong i 2013 å ha brukt EPO siden 90-tallet. Fallet kunne ikke vært større. Hverken for Lance eller sykkelsportens renomme.

At alle jo var dopa på 90- og 2000-tallet, snakker Larsa og jeg ofte om når vi i reflekterer rundt sykkelsportens gullalder, som vi så starten på fra kiosken på Rådhusplassen.

Resultatlistene fra de store rittene på 90 og 2000-tallet har så mange dopingavslørte syklister at ingen husker eller bryr seg om hvem som egentlig står igjen som seierherrer, når vinnere ble strippet for edelt metall, og syklister nedover på listene fikk tilsendt medaljer i posten flere år etter rittene var avviklet.

The Class of Oslo 1993, med Jalabert, Zülle, Riis, Virenque, Bruyneel, Andreu, Zabel, Ulrich og Armstrong ble enten tatt i dopingkontroller eller innrømmet bruk av EPO i ettertid av karrieren. Det er like trist som regnværet samme gjeng opplevde på fellesstarten i Oslo i 93.

Årene etter VM

Da regnvåt asfalt hadde tørket etter VM, stod det minus 12 millioner i regnskapet. Et underskudd som Norges Cycleforbund slet med i mange år etterpå. De kunne nok trengt en utstrakt hånd fra en konge, de også, slik Kong Harald strakte ut armen til Kong Lance på banketten i Oslo Rådhus i 93.

– At vi bare solgte en pølse på en hel dag, var et godt bilde på hvor lav interessen var for sykkelsporten i Norge i 1993, sa Larsa en gang vi mimret på midten av 2000-tallet.

Da hadde Thor Hushovd etablert seg i verdenstoppen, TV2 opplevde stor suksess med dekningen av Tour de France, og landeveissykling hadde tatt Norge med storm. Et sykkel-VM i Norge nå, ville vært en kjempesuksess, var vi enige om. 

Vår teori skulle snart bli testet. For i 2017 gikk sykkel-VM av stabelen i Bergen, regnværets hovedstad. Publikumsmessig ble VM i Bergen en suksess. Økonomisk en fiasko.

Ikke mindre enn 114 krav, på totalt 98 millioner kroner, ble anmeldt av kreditorer i oppvasken etter arrangementet. Kun 2,6 millioner var igjen i boet til fordeling til kreditorene. De færreste fikk noe som helst tilbake.

Nok en gang stod Norges Cycleforbund igjen som taperne. Ingen hjelpende konger rakk ut hånden, nå heller.

To sykkel-VM i Norge har endt med totalt 50 millioner i underskudd. Til sammenlikning gikk Ski-VM i Oslo i 2011 med 68 millioner kroner i overskudd. Selv Larsa og jeg klarte å gå 10 kroner i pluss i kiosken vår under VM i 1993, og det med en pølse som udokumentert svinn.

Vi har vært mye bedre på å drive kiosk, enn Norge har vært til å drive to sykkelmesterskap, har vært vår konklusjon, når mimringen og selvhøytideligheten møter glimtet i øyet.

Flere skandalemesterskap, takk

I min ideelle verden tar Norge seg av alle fremtidige, større mesterskap i nordiske grener. Italia, Spania, Belgia og Frankrike kan ta sykkelsport. Tyskland bør tildeles fotball-VM på permanent basis.

Nederland kan eie skøytesporten.

Å arrangere mesterskap der idretten hører hjemme, med interesse og infrastruktur allerede på plass, er bærekraftig og fornuftig. Men fader så kjedelig det ville blitt. Aldri et underskudd. Aldri en skandale.

Bare fornøyde utøvere, tilskuere og sponsorer. Idrettsmesterskap trenger skandaler, fiaskoer, tabber og flauser. Det er en del av idrettens historie, som gjør at vi husker nettopp mesterskap som sykkel-VM i 1993.

VM i Oslo var så galskap at vi i mangel på et sted å ha en velodrom, bygget en midlertidig velodrom inni Vikingskipet på Hamar - og brant velodromen etterpå. Vi hadde jo ikke noe sted å ha den?

Jeg oppfordrer herved Oslo til å søke om VM i landeveissykling på nytt. Larsa og jeg er klare med nytrukne wienerpølser i vår oransje kiosk på Rådhusplassen. Sprukne pølser gis bort gratis. Velkommen skal dere være.

Let a new underskuddmesterskap begin!