Jonas Iversby Hvideberg: – Jeg trives med å se folk lide

– Ja dessverre. Jeg jublet over streken og jeg trodde kanskje jeg tok det. Akkurat når det slår over tror jeg at jeg har det, så blir jeg mer usikker, og så sa de at Bystrøm tok det. Men jeg lå jo først, svarte han kort etter målgang.

Sitatet er kanskje ikke så spennende, men Uno-X-rytteren er bare 21 år gammel. Like fullt hadde han null problemer med å følge to World Tour-proffer under NM.

– Opp siste bakken angriper Bystrøm og «Calle», og jeg ser jo de kjører opp mot max. Jeg har et knepp igjen og jeg vurderte å forsøke noe, men jeg valgte å stole på spurten. En annen dag ville det funka, sier han.

At han skulle bli nummer to i NM kom ikke som en overraskelse for de som kjenner ham.

Iversby Hvideberg er en uslitelig type, han er ikke på jobb før han er på stålet. Jo lengre jo bedre. Er rittet hardere, våtere, kaldere eller mer humpete enn normalt, er han i sitt ess.

Sist vi tok en lengre prat var under Uno-X’ samling i Cambrils i Spania. Der snakket vi lenge om rittet som juler opp utøverne innenfra, Paris-Roubaix.

Og timer før proffene skulle sykle i mål på den legendariske velodromen i Roubaix i 2017, kjørte Jonas inn til en femteplass som junior. Nå venter han bare på sjansen til å kjøre løpet som proff.

– Det mest krevende med Paris - Roubaix er å ha det vondt så tidlig, og vite at det er bare er mer vondt som venter. Når du kommer inn på Carrefour og vet at dette er det verste brosteinspartiet, tenker du bare at du skulle vært i mål for lenge siden.

– Men du har jo vondt når du sykler på asfalt også?

– I en bakke får du høy puls og så får du syra. I en spurt får du tunge bein og så er det over. Men Roubaix er som å dunke hardt i fem timer og så kjøre intervaller. Du har ikke syra – men alt du drømmer om er å sette deg ned, men det går ikke for du har vondt i fingre, rompa, bein og ledd, og du tror sykkelen skal gå i stykker. Kjører du turutgaven tenker du kanskje at det er gøy å kjøre all brosteinen. Men det er nok brostein i Roubaix, så jeg kjører i grøfta når jeg kan.

– Så hvordan fikser en amatør best å sykle turrittversjonen, mens vi er inne på det?

–  Du må sykle så fort som mulig over brosteinen, det er det som er best.

– Det er så enkelt som å bare sykle fort?

– Du må ta deg sammen, fordi det er bare vondt.

– Og du er veldig god til å ha det vondt?

– Jeg er god til å kjøre rundt terskel og jeg synes det er helt greit å ha det vondt over en lengre periode. Også synes jeg det er gøy å se at de andre sliter. Det er noe jeg trives med, å se folk lide.

Han sa faktisk akkurat det, men vi lar tvilen komme tiltalte til gode og antar det handler om syklister som sliter.

Jonas er vokst opp i en sykkelfamilie, og fikk tidlig kjennskap til hva som var de viktigste rittene på kalenderen. Som ung var det ikke et mål i seg selv å sykle Paris – Roubaix, heller bli en del av sykkelsporten og sykle de løpene en får sjansen til.

– Roubaix er ikke noe en spesialiserer seg på ved å trene på brostein, det er noen løser der og da. Men treningen jeg har gjort gjør at jeg gjør det bra i løp der det er lange perioder rundt terskel. Det må en ha i Roubaix, for det roer seg aldri, forteller han.

Wattmålere har blitt allemannseie for både proffer og amatører. Det gjør det lettere å forstå i tall og prosent, hvor mye bedre proffene er enn amatører. Likevel, Paris-Roubaix har ikke så skremmende wattdata som man skulle tro, det er helt andre ting som sliter deg ut.

– Hva er snittwatten din i Arenberg?

– Du har ikke så mye watt på brosteinen. Du setter ikke ny peak på fem minutter i Roubaix. Men så zoomer du ut og så har du garantert ny totimerspeak.

– Når får du trukket pusten og forberedt deg på finalen?

– I Roubaix starter finalen tre timer før du kommer til mål. Du kan ikke stoppe, du får ikke pissepause en gang. Det er enten sånn at du har havna bakpå og må kjøre inn teten, eller så har du kjørt av teten og må holde unna, sier han.

Og så snakker han mer om Roubaix. Analyserer og gestikulerer om hverandre. Det virker åpenbart at han liker løpet, men han snakker også mye om at overføringsverdien fra Roubaix handler mer om kjørestyrke og at det å være flink på brostein ikke er det viktigste du kan drive med. Han trener for å bli mer komplett i den store World Touren.

– Roubaix er det mest ikoniske monumentet, og det er kanskje drømmerittet å vinne. Men det er ikke et konkret mål, akkurat nå har jeg bare et mål om å bli en bedre sykkelrytter.

La oss hoppe tilbake til Røyse, og helgens NM-finale for herrer 2020.

Jonas har akkurat blitt nummer to etter en omdiskutert dommeravgjørelse. Resultatet er klart, ingenting kan gjøres, protesten på avgjørelsen er avvist.

– Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort annerledes. Jeg får den spurten jeg vil, og har ikke problemer med å følge angrepene med underveis.

– Hadde du kunnet hente frem fem watt ekstra, om du tenker etter?

– Ja selvfølgelig. Men da hadde jeg brukt dem, og da hadde vi ikke stått her nå. Det går ikke an å tenke sånn.