Hvorfor kunne ikke Sven Erik Bystrøm og Jonas Iversby Hvideberg dele gullet?

Og hvorfor kunne de ikke dele gullet?

I et Norgesmesterskap er det kommisærene, eller dommerne om du vil, som er satt til å forvalte regelverket i gjeldende situasjon. I går ble de virkelig satt på prøve.

Først da damenes finale skulle avgjøres med ni tusendedeler, senere på dagen da herrene var nede i ett tusendedelssekund, den minste marginen en bruker i sykling.

I et Norgesmesterskap skal det kåres en vinner. Det står i paragraf 18 i Øvelsesprogrammet for mesterskap. Om ikke tydelig, er det i hvert fall den klare tolkningen som praktiseres, som i paragrafens andre punkt bekreftes ved eventuell omsykling.

Greier ikke dommerne å kåre en vinner, skal de siste tusen meterne av finalen kjøres igjen, kun med involverte parter – og den regelen er ikke mulig å mistolke.

De enkle svarene på hvorfor vi ikke kan ha to vinnere blir da såre enkelt.

For det første står det i regelverket.

For det andre, skulle kommisærene plutselig stille seg til overdommere over et regelverk vedtatt av Sykkeltinget, sykkelsportens høyeste organ, ville vi befunnet oss i midt i en sportslig, uvæpna revolusjon. I går kunne det virke som om det var det røster fra sosiale medier ønsket.

Selvsagt kan en mene hva en vil om det målfotoet, og kommisærenes litt utydelige uttalelser i media etter rittet.

Men lenge før noen begynte å diskutere den røde streken, lenge før Jonas Iversby Hvideberg ville se målfotoet og laget leverte inn protest – lenge før det var selve avgjørelsen tatt, var kommisærene klar over at en beslutning måtte fattes. Og regelen de hadde å forholde seg til var som sagt enkel.

· Kan vi sette spørsmålstegn ved hvilken informasjon dommerne hadde da beslutningen ble tatt?

Avgjørelsen som ble fattet i går ble gjort med de tekniske verktøyene de hadde til rådighet, den erfaringen de hadde og det regelverket som ligger i bunn i Øvelsesprogrammet for mesterskap.

Avgjørelsen ble tatt der og da, etterprøvet av juryen, med de midler de hadde tilgjengelig.

Og så flommer det over av følelser, for opptakten til det famøse målfotoet kunne ikke vært bedre. Giganten Uno-X mot Coop, sistnevnte anført av UAE-proffene Sven Erik Bystrøm og Alexander Kristoff.

Bystrøm har ikke vunnet en eneste seier siden VM i Ponferrada i 2014. På målstreken blir han som kjent dømt foran med ett tusendedelssekund.

Vel fortjent.

· Men er bildet nok til å fatte nettopp den avgjørelsen?

Bildet som nå er publisert på landevei.no er ett av flere bilder i en serie tatt ved målstreken. Kameraet som tar bilder knipser 2000 bilder i sekundet, altså kan vi se hvor et hjul er i forhold til målstreken hvert halve millisekund.

Dommerne har brukt tid på å se på de flere titalls bildene som kommer før, og de har brukt tid på å se på bildene som kommer etter. Bildet med den røde streken, er bildet som er tatt på det halve tusenedelssekundet der Bystrøm krysser målstreken – først etter dommernes mening.

Jeg har sett på bildet. Uno-X har sett på bildet. UAE har trolig også sett på bildet. Ja alle som leser dette har sett nettopp det bildet.

Jeg har zoomet inn å pixelnivå, og forsøkt å telle antall pixler som er foran den røde streken, i et forsøk på å finne ut hvor mye større areal av Sven Eriks Bystrøm som er foran Jonas Iversby Hvidebergs.

Det er umulig å si ut ifra det ene bildet offentligheten har. Uno-X’ forhjul ser ut som det er lenger foran, men arealet av Bystrøms dekk er vitterlig større. Enkel hoderegning tilsier at det er et par kvadratmillimeter mer av Bystrøms dekk som gjør han til vinner, nede på pixelnivå er det marginalt flere svarte prikker foran den røde streken.

Si han er to millimeter foran. Kanskje en. Eller kanskje null.

Men nok til at han ble kåret til Norgesmester.

· Så hva om avgjørelsen likevel viser seg å være gal, eller at den er fattet på et grunnlag som ikke er godt nok?

Min iboende skepsis til vedtatte sannheter, avgjørelser tatt på tynt grunnlag eller kommisærer generelt, gjorde at jeg i kaoset på Ringerike i går stilte spørsmål helt til jeg sto igjen og diskuterte med meg selv.

Om det i så tilfelle er slik at de har feil avgjørelse, da sitter vi kort forklart igjen med en god, gammeldags dommerskandale. Det er i så fall ikke fremmed for idretten, vi ser det omtrent ti ganger hver eneste helg når det spilles fotball på toppnivå. Det er simpelthen en del av idretten.

Når jeg nå er ferdig med å diskutere med kommisærer og meg selv er hvertfall min dom klar:

Jeg tar gjerne til takke med en dommerfeil.

For dommernes avgjørelse denne gang, ble ut i fra situasjonen, utstyret, kompetansen og erfaringen, fattet på riktig grunnlag.