Hyllet av utøverne: – Da trillet det noen tårer

– Det er veldig vanskelig å plukke ut talentene i ung alder, så det talentbegrepet er jeg ikke så glad i. Derfor foreslo jeg heller at det burde hete «utøverutvikler». Det er det det handler om, ikke om det noen har pekt ut som talenter i tidlig alder, sier Falk til Landevei.

Det er noen uker siden han pakket sakene ut fra kontoret et par kilometer unna. I sommer ble det sendt ut pressemelding fra sykkelforbundet om at nedbemanningsprosessen var i havn.

En av konsekvensene var at svensken, som har fungert i rollen som sportssjef siden 2013, «hadde takket ja til sluttavtale, da han ikke fikk tilbud om en annen stilling», kunne vi lese.

Det var ingen stor fanfare for ham da han forlot forbundskontorene i Langenga 60-62. Tidligere i år, fremdeles som sportssjef i forbundet, hadde han uttalt seg kritisk om nedbemanningsprosessen han selv var involvert i, og til slutt ble rammet av.

Noen dager senere fikk ble han dog invitert på hyggelig lag hjemme hos Carl Erik Pedersen, med de tidligere kollegene Eddy Knudsen Storsæter og Kai Lexberg til stede.

– Jeg har opp gjennom alle årene i NCF hatt veldig mange hyggelige kollegaer og selvfølgelig er de jeg jobbet tettes sammen med, de innenfor sportslig avdeling. Så jeg er sikker på at vi kommer å holde en tett kontakt videre. Jeg må bare si at jeg er utrolig takknemlig for det vi sammen har prestert, med begrensede ressurser, har vi levert fantastiske resultater med over 50 mesterskapsmedaljer. Jeg tenker også på alle de ledere, trenerne,  støttepersonellet, foreldre og ikke minst alle utøvere som jeg møtt underveis og har fått jobbe sammen med. Det er uforglemmelige, fantastiske minner som jeg bærer med meg videre, sier Falk til Landevei.

Mindre å rutte med

Den økonomiske situasjonen har naturlig nok tynget forbundet de siste årene. Foran EM i Belgia var det Uno-X som plukket opp regninga i eliteklassen, mens Team Coop var inne og sponset noen av sine utøvere i kvinnenes U23-klasse.

Tidligere denne sesongen ble det bestemt at Tour de l’Avenir for første gang på mange år ville gå uten et norsk landslag. Dette fordi pengene ikke strakk til.

Det er mange år siden det skjedde forrige gang, og det faktum at Jørgen Nordhagen var blant forhåndsfavorittene til å vinne rittet sammenlagt, gjorde ikke situasjonen bedre.

Rammevilkårene har endret seg mye siden det første møte han hadde med Tiedemann Hansen og Dahle i Horten.

– Når jeg ser tilbake på det i ettertid, er det kanskje tiden da jeg jobbet som utviklerutøver og hadde ansvar for juniorlandslaget, at jeg trivdes aller best og hadde den mest stimulerende perioden. I de første årene fikk jeg jobbet mer konkret og tett på utøverne. Den stillingen har jo Kai (Lexberg, vår anm.) nå, og da inngår det å være med på samlinger og reise rundt på ritt med landslaget i utlandet.

– Stillingen som sportssjef er mer overordnet, og det er færre ritt man var ute på. Det ble noen Nations Cup-ritt i U23.-klassen, men proffene er stort sett ute og konkurrerer for sine lag. De er tilgjengelige under EM, VM og OL, så det blir egentlig veldig få dager man kan jobbe tett med dem, sier han.

Uno-X har slått seg opp både som sportslig lokomotiv og en dominant maktfaktor i norsk sykkelsport de siste årene. Men Falk sliter med å se for mange negative sider ved utviklingen.

– Hvis det finnes noen ulemper, så er det kanskje at de har vært litt for dominerende når de for eksempel kommer til NM. Det har i hvert fall vært en utfordring, men i store trekk vil jeg bare se på det som noe veldig positivt.

– Jeg i synes vi skal innse at det har vært en gavepakke for oss. Den ene tingen er at vi har fått såpass mange utøvere i norsk sykkelsport som nå har fått muligheten til å prøve seg på et høyt nivå. Samtidig er det også en utvikling på ledersiden og når det gjelder støttepersonell. Nå har vi norske ledere som er med under Tour de France og andre store ritt. Den erfaringen de høster er, er uvurderlig.

En ting den tidligere utøverutvikleren i forbundet ikke kan gå god for, er avgjørelsen om å legge ned U23-satsinga foran neste sesong.

– De sier at det koster for mye penger og at de likevel ikke får inn de absolutt beste norske juniorene til å signere for dem. For meg høres det litt rart ut, innleder han.

Han innrømmer at han ikke har innsikt i lagets økonomi, men mener det finnes forklaring for at de beste juniorene forsvinner ut av landet.

– Det går nok litt på hvor mye de har vært på selv. Hva tilbyr de utenlandske lagene når det kommer til økonomi og opplegget rundt? Der må man kanskje gå litt i seg selv. Er det noe vi kan gjøre slik at vi får de beste juniorene til å signere for oss? Jeg synes utviklingslaget har vært en veldig positiv greie med blant annet Tord Gudmestad, Jonas Abrahamsen, Sakarias Løland og Johannessen-brødrene. Det er mange som kommer derfra, og jeg vet ikke om alle de hadde kommet opp til profflaget om de ikke hadde kunnet starte der. De sier at det koster mye penger, men samtidig har de en ambisjon om å bli et WorldTour-lag, og da trenger de et enda større budsjett enn de har i dag. Så jeg synes det hadde vært lurt å fortsette den satsinga, sier han.

Les også

Fikk brutal beskjed av legen: – Kroppen tålte ikke mer cellegift

Hans Falk ser foreløpig ut til å vunnet kampen mot blodkreften. – Har heiet på ham hver dag, sier Carl Fredrik Hagen.

Mange gode minner

Falk var en sentral del av norsk sykkelsport i perioden før drivstoffselskapet til Vegar Kulset og Jens Haugland dukket opp. Da var landskapet helt annerledes, men det samme gjaldt inntektsstrømmen fra forbundets aktiviteter.

Vi var i ferd med å reise oss som sykkelnasjon, mest av alt takket prestasjonene til Alexander Kristoff og Edvald Boasson-Hagen, to ryttere fra 87-kullet som dukket opp mot slutten av Thor Hushovds regjeringstid.

Prestasjonene Falk har satt aller mest pris på, har typisk nok skjedd  innenfor junior- eller U23-klassen.

– Om man tenker på titler, så er det jo først og fremst VM-titlene som skiller seg ut, sier han.

– For min egen del var det Oskar Svendsen i 2012. Vi jobbet veldig tett på ham, og når du får det til i et VM og blir verdensmester i tempo, så er det veldig stort. Jeg synes også VM i Ponferrada, der jeg hadde jobbet noen år med juniorene i forkant, er et godt minne. Der vant Sven Erik Bystrøm, mens Kristoffer Skjerping og Sondre Holst Enger ble tre og fem. Det er jo ikke bare jeg som skal ha æren for det, det er også trenere og klubbene, men jeg opplever samtidig en utrolig stolthet for jobben som har blitt gjort, sier Falk som også nevner U23-tittelen til Kristoffer Halvorsen i Doha og Per Strand Hagenes sin fulltreffer i Leuven, høsten 2021.

Gledestårer i sykesenga

Falk peker på Thor Hushovds tittel fra 2010 som et stort øyeblikk. Den gang hjalp han Kjærgaard med kvinnelandslaget.

– Thors triumf startet en del av framtidssagaen, sier han og stanser opp ved både Boasson-Hagens sølv i Valkenburg og Kristoffs sølv i Bergen på veien videre.

Et mesterskap vi faktisk ikke er innom, er VM i Wollongong i 2022. Kanskje var det heller ikke så rart, da han var en sentral del av forberedelsene, men selv reiste han aldri  til mesterskapet på australsk jord.

Kun dager før avreise, fikk han beskjed av legen sin av at han var rammet av akutt blodkreft. At hukommelsen derfor er litt sløret fra den perioden er til å forstå, samtidig som det ble et svært begivenhetsrikt mesterskap for Norge da vi sto igjen med regnbuestriper etter tempogrenene både i Elite- og U23-klassen.

– I 2022 får vi resultater i lys av arbeidet vi som forbund har lagt ned. Både (Tobias) Foss og Søren (Wærenskjold) har vært del av omfattende virksomhet hos oss både i Junior- og U23-klassen. Ikke minst med tanke på gode resultater som gjør at de havner på forskjellige lag som kan utvikle dem videre.

– Jeg var jo ikke personlig til stede i Australia, men den opplevelsen da jeg på Rikshospitalet og fulgte rytterne med datamaskinen i fanget og hadde TV-sendingen på den. Den følelsen jeg fikk da jeg så de to ta hvert sitt gull, det var liksom en glede. Jeg sa det jo også, at det føltes som om jeg var kvitt kreften. Jeg visste jo at det ikke var tilfelle, men det var følelsen av at du var helt oppe i ringene igjen. Det var en enorm tilfredsstillelse i å se de du har jobbet med lykkes på det aller øverste nivået, sier han.

– Hvordan var det å ligge der og så ser du Søren tar mikrofonen og sender personlige hilsninger rett hjem til deg?

– Jo, da var det vel noen tårer som trillet på kinnene, faktisk. Jeg satte pris på det. Det er en sak å gjøre resultatene man gjør, men at man også hadde en tanke til meg personlig som lå i en litt verre situasjon enn man hadde ønsket å være i, så det tar jeg virkelig til meg i hjertet, sier Falk med et ansiktsuttrykk og noen tårevåte øyekroker som vitner om at de minnene også sitter relativt fersk i den dag i dag.

Les også

Falk snakker ut: – Har blitt både sint og forferdelig skuffet

Sportssjefen i sykkelforbundet har mottatt beskjeder om egen jobbfremtid både via Teams og media. Nå slakter Hans Falk prosessen NCF har ført.

– Tiedemann Hansen var outstanding

På lista over bunnpunktene finnes blant annet VM i Qatar, dopinginnrømmelsen til Steffen Kjærgaard og de økonomiske problemene til forbundet i etterkant av VM i Bergen i 2017.

På spørsmål om hvem som er hans «favoritt sykkelpresident», lyder likevel svaret slik:

– Jeg har bare hatt tre stykker: Det er Harald (Tiedemann Hansen), Jan-Oddvar (Sørnes) og Heidi (Stenbock Haakestad). Heidi har jeg ikke lært å kjenne så godt i løpet av en kort periode, men det er klart at Harald er min absolutt største favoritt. Han gjorde veldig mye bra for sykkelsporten og satte Norges Cykleforbund i en veldig god posisjon fram mot VM. Det som skjedde med VM og alt det der, har vært veldig negativt for NCF og norsk sykkelsport. Men som president, og med den pondusen og engasjementet han la ned i jobben og ting han var med på å bygge opp, det synes jeg var outstanding.

– Snakker man om en tid før og etter Bergen 2017 for norsk sykkelsport?

– Det var en veldig god periode fram til Bergen. Det gikk på det rent økonomiske: Det var litt oppsving og vi hadde gode inntekter fra samarbeidspartnere. Det var mange som syklet turritt og ritt overhodet, så økonomien i forbundet var noe Harald var en stor del av å bygge opp. Han bygget opp sportslig avdeling sammen med Bjørn Sætre, og jeg synes de to jobbet veldig godt sammen frem til VM i 2017. Som president og generalsekretær sto de bak en periode som var veldig utviklende for norsk sykkelsport.

Sykkel-VM i Bergen ble en økonomisk katastrofe, og den dag i dag sliter forbundet med å betale ned gjelda til UCI.

Sjokk og vantro i Doha

Før vi kom så langt, havnet mesterskapet mellom hendene til Doha og Qatar. I et av verdens mest velstående regimer, kunne arrangøren gladelig bla opp de 10 millioner euroene som ble etterspurt i arrangøravgiften.

Underveis i mesterskapet skjedde det dog ting som svensken fremdeles ikke har kunnet slå seg til ro med.

– Jeg og Stein (Ørn) hadde akkurat kommet tilbake til hotellet, og Carl Erik (Pedersen) kjørte i bilen bak Susanne (Andersen). Så ringer han tilbake og sier at det har skjedd en ulykke.

Det var ikke mer enn fem minutter å kjøre bort til ulykkesstedet, og der står en politimann, og røyker – mens Susanne har blitt hjulpet inn i ambulansen.

– Jeg ville få et overblikk over hva som hadde skjedd, og så får jeg høre at: «Okei, det er han politimannen med alle stjernene på skuldrene som har kjørt på henne uten å bremse ned, og de sier at han har gjort det med vilje». Det visste man kanskje ikke med sikkerhet før etterpå. Det gikk greit med Susanne sånn sett, og det kunne ha gått mye verre. Hun tok jo faktisk medalje i den påfølgende fellesstarten.

Episoden hadde imidlertid vekket tigeren i sportssjefen, og det ble sendt en ganske krass beskjed til det internasjonale sykkelforbundet fra den norske campen, blant annet fordi de ønsket å advare andre nasjoner om hva som kunne skje dersom kvinnelige utøverne syklet rundt iført vanlig treningstøy i Dohas gater.

– UCI svarte med å sende ut en pressemelding der det står at alle lag og nasjoner at vi som gjester må akseptere trafikkreglene i landet vi er i. Da skjønner man jo at dette ikke er bra. Jeg snakket også med flere personer i helsevesenet der borte, som var innforstått med at slike tilfeller ikke var helt uvanlig, men skjedde fra tid til annen. Så det var kanskje da det gikk opp for en at det hele hadde skjedd med overlegg.

– Jeg synes det var en tøff og ubehagelig periode. Det er slike ting som gjør det frustrert fordi du tilsynelatende ikke kan gjøre noe med det. Det spiller ingen rolle at du protesterer og markerer at det har skjedd urett overfor det internasjonale sykkelforbundet. Du blir likevel overkjørt og får beskjed om at «du ikke kan komme her og snakke». Nå er det liksom VM i Doha, og vi må akseptere at det er sånn. Det har jeg store problemer med å gjøre, sier han.

Overtok etter Kjærgaard

Selv om han er prinsippfast er han ikke av den oppfatning av at man ikke kan gjøre feil, eller at man ikke skal kunne tilgis for handlinger man har gjort.

En brennende problemstilling traff forbundet høsten 2012, da det kom fram at hans forgjenger i sportssjefstolen, Steffen Kjærgaard, hadde benyttet seg av prestasjonsfremmende midler i løpet av sin egen karriere.

Falk ble Kjærgaards etterfølger, og de han påpeker at de diskusjonene var i gang lenge før den føderale etterforskningen rundt US Postal nådde Norge.

– Hvor skadelig endte Kjærgaard-saken opp med å bli for NCF?

– Det er naturligvis aldri bra med slike historier, og det skadet nok både omdømmet til NCF og norsk sykkelsport, men jeg synes det er vanskelig å gradere det. Steffen har fortalt sin historie, og jeg tenker vel egentlig at det ikke har så mye å gjøre med forbundet.

– Det går jo mest på hvilke avgjørelser han valgte å ta som profesjonell utøver. Han kommer hjem og skal egentlig slutte, og så får han et tilbud av Chicky World. Når han bestemmer seg for å gjøre det, så skal han da også «gjøre det på samme vilkår som alle andre». Det er en personlig feilvurdering, mer enn det er noe jeg mener NCF bør belastes for. Jeg synes vi som forbund har gjort mye for å unngå disse tilfellene. Det er aldri noe bra, men jeg synes det er vanskelig å si noe om hvor mye skade det har gjort, sier han.

– Hvor viktig var det i den perioden der at NCF tok et klart standpunkt mot doping?

– Det blir jo litt sånn at forbundet må vise styrke og vise at man virkelig tar avstand fra det. Det synes jeg også er riktig, men man skal også huske på at det står en person bak, nemlig den som har gjort feilene, og at man skal tenke litt på det menneskelige nivået. I dag prøver vi å gi de yngre utøverne en form for utdanning og opplyse dem rundt forskjellige tema. Det er kanskje fristende å spørre hvorfor Steffen havnet der, og hva man kunne ha gjort for å unngå det. Men jeg vet heller ikke hvor mye opplysning det var rundt de som var juniorer på hans tid.

– Jeg tror ikke det finnes noen fasit på hvor hardt man skal gå ut fordømme slike episoder, men en skal huske på at dette slår ut på flere nivåer. Det er en person bak der, et liv og familieliv. Steffen har både barn og en familie rundt seg i hverdagen. Så én ting er å ta avstand fra det han gjorde, en annen ting å gjøre ting verre enn det som faktisk har skjedd.

– Har du noe særlig kontakt med Steffen i dag?

– Ja, han ringte meg her om dagen. Vi snakker kanskje sammen en 4-5 ganger i året. Vi har en hyggelig kontakt noe som jeg virkelig verdesetter. Steffen er jo en hyggelig fyr. Det han har gjort har vi og de fleste rundt ham tatt avstand fra, men det er også et menneske bak der som man skal ta vare på. Det er en kollega vi har jobbet tett med. Det er ting han har gjort som en del folk aldri vil tilgi ham for, men det er også en person jeg hadde veldig god kontakt med og jeg setter fortsatt pris på kontakten vi har i dag.

Vår verdensstjerne på bane

Det er nok lett å knytte navnet til den svenske sportssjefen til landeveien, men som han selv påpeker: «Den enkeltutøveren som vi har gitt desidert mest økonomisk støtte fra forbundsmidlene de siste sesongene, er Anita Yvonne Stenberg».

32-åringen har sammen med trener Kenneth Berner kvittert ut fantastiske resultater de siste årene. Hun tok nylig VM bronse i Omnium og ble også Europamester i Omnium i år, og tok sølv i poengløp.

Tidligere har hun også vært europamester i poengløp og tatt VM-medalje i samme disiplin. Under OL i Paris denne sommeren var hun blant forhåndsfavorittene til medaljene, men ble til slutt nummer åtte.

– Støtten fra oss har gjort at hun kan ha en trener såpass tett på seg, og det har gitt resultater. Det viser seg gang på gang er der vi legger ned store ressurser, har vi også hatt stor framgang. Så historien med Anita er også noe jeg er stolt over. Det er jo folk som har vært kritiske til at vi har lagt så mye penger i det, men det har vært en bevisst strategi når vi har fått to velodromer i Norge, at vi faktisk har bidratt til muligheten for å få en verdensstjerne i den grenen. Det skaper interesse og det skaper noe som de yngre kan se opp til. Der er der man er litt redd nå, at vi har en utøver som er såpass bra, vi er gode både på landeveien og på terrengsiden, men vi har for lite penger til å gjøre det vi ønsker å gjøre. Det er en enorm jobb forbundet nå har foran seg for å komme  tilbake en til en god økonomisk posisjon som gjør det mulig å først opprettholde nivået vi har hatt, men også for å utvikle det ytterligere.

En drøm Stenberg har gått rundt med, er at hun skal kunne reise til OL med flere lagvenninner rundt seg. På tross av at vi nå har to splitter nye anlegg for å utvikle utøvere for verdenstoppen, mener Falk det fortsatt er langt unna en realitet.

En av utøverne han mener kan ta disse stegene, er 18 år gamle Felix Ørn-Kristoff:

– Han bør ha mulighet til å kvalifisere seg til OL i 2028. Det er jeg helt sikker på. Men det krever at han har interessen selv og at han får muligheten i laget sitt til å bruke tid og ressurser på det. Og så er det en enorm kostnad knyttet til det, fordi man må hente rankingpoeng til nasjonen man representerer. Dersom han er den eneste som gjør det, må han ut å kjøre i stort sett hele verden. Anita reiser blant annet til Canada, Australia, New Zealand og Hong Kong for å delta i Nations Cup konkurranser som i stort er obligatoriske for å sanke UCI ranking poeng. Det er reiser som koster veldig mye penger. Det koster i snitt kanskje én million per utøver. Dersom du skal ha et pursuit-lag, så trenger du fem utøvere der, og kanskje to reserver, så da har du seks-syv utøvere. Da snakker man om ganske mange millioner, og der er vi ikke i dag.

Han mener det må bygges opp fra grunnen av i miljøet rundt velodromene på Sola og i Asker. Deretter må naturlig nok også en landslagsvirksomhet intensiveres.

– Man er helt nødt til å komme seg ut og kjøre ritt. Enten det skjer via klubb-, region- eller om vi skal starte et eget landslag. Men om du velger det siste, må du samtidig ha en ansvarlig leder for det, en mekaniker og fysioterapeut. I tillegg trenger du en gruppe utøvere som holder godt nivå og er villige til å reise ut på mange forskjellige ritt.

Ser framover

Falk kan se tilbake på 16 år i Norges Cykleforbund, og de fleste både årene og minnene han kan se tilbake på, har vært svært gode.

På egen kropp var nok 2022 og perioden som fulgte den aller tyngste. Etter at han fikk diagnosen akutt blodkreft den 6. september det året, var han igjennom flere runder med cellegift og gjennomførte en stamcelletransplantasjon, for å være sikker på at kreftcellene ikke skulle vende tilbake.

Det var naturlig nok en veldig tøff tid både for ham og hans familie.

I en alder av 66 år var det på tide å skille lag med Norges Cykleforbund, men han føler seg på langt nær ferdig med arbeidslivet.

– Når man er syk, så tenker man kanskje at arbeidet ikke er alt, for man er mer fokusert på bare å overleve. Men det er også slik at mye av det jeg er interessert i, er knyttet til jobben min. Det er stimulerende og jeg trives med å jobbe tett på folk.

Selv om han nå forlater Cykleforbundet, har han fortsatt lyst til å jobbe tett på norske utøvere.

– Jeg vil helt klart jobbe i noen år til. Så lenge man har helsa og drivkraften, ønsker jeg fortsatt jobbe innenfor sykkelsporten.

– Det kan jo være noen klubber/lag eller innenfor NTG-skolene, kanskje noen utøvere som ønsker hjelp med treningen, eller coaching, sier Falk.

Denne saken er skrevet av

Jarle Fredagsvik

Journalist

Jarle har jobbet som sportsjournalist siden 2004 og var tidligere redaktør i procycling.no. Jarle er kanskje den som har fulgt norsk sykkelsport tettest de siste 15 årene, og hos Landevei.no skriver han nyheter og gir innsikt i hva som rører seg i kulissene i proffsirkuset. Har du tips til en sak? Send ham gjerne en mail:

Les også

Stjernedryss over Tudor Pro Cycling: – En utfordring for oss

Det blir vanskelig å svare når Julian Alaphilippe trekkes ut av hatten. Kurt Asle Arvesen mener laget hans likevel har gjort nok for ny invitasjon til Tour de France.