Alle bilder: Magnus Roaldset FursetFredag, 09.00.Inne hos kommunikasjonsbyrået Tingh på Aker Stadion i Molde har alle gutta sykkelbilder av seg selv mens sykkelbøker- og blader flyter overalt. Tre karer bygger hver sin sykkel og i hjørnet jobber kaffemaskinen langt over terskel for å levere legalt EPO til de oppmøtte. SJEKK UT: Filmserien «Livet på landeveien»– Ja, vi er vel litt interessert i sykkel, forklarer Bendik Hareide. – Hver fredag så går vi tidlig, og har sykkeldag. Nå skal vi ut på en skikkelig lang runde, forteller han videre. Knut Anders Fostervold, den tidligere fotballspilleren som startet med sykling på grunn av skader. Nå skal vi på sykkeltur i bakgården hans, og vi skal ut på tre lange dagsetapper. Skikkelig lange. Kompisene hos Tingh blir med. Toget er 12 mann stort, og det er vanskelig å stoppe et dieseltog når det først er kommet i gang. Ut fra Molde blir terrenget øde. – Her kunne Tine spilt inn en reklamefilm for frittgående kuer, sier jeg til Knut Anders. – Det er jo bare det som er her da, melkebønder og slikt, forklarer han.LES OGSÅ: Derfor skal du reise til Vestlandet til sommerenUte på grønnkledte beiteenger står enslige hus med gammel kledning. De er hvitmalte med burgunderrøde karmer. Noen med gamle veggplater. Traktorer i god og dårlig forfatning står parkert ved låver og ute på jordene. Det stedvis lange gresset krenger av for vinden fra havet. Sauer og kyr beiter helt ned i fjæra. Den hvitstiplede veien er kastet utover jordene. Vi nærmer oss Atlanterhavsvegen.– Det var mange kontroverser da de bygget veien, forteller Bendik. – Det å legge en vei som dette for trafikkens del er jo galskap, men det ble nå en gang vedtatt. Men det er jo blitt populært nå, sier han.Terrenget endrer seg mens vi nærmer oss en av landets mest besøkte turistattraksjoner. Her ute vokser trærne skjevt. Verken mose eller gress har fått tak på knausene. Enhver flaggstang har slagside, og de eldre husene er bygget i ly uten utsikt mot det mektige og endeløse Atlanterhavet.– Jeg skulle gjerne hatt sidelengs regn, men jeg vet da søren jeg, dette må være den første dagen i historien uten vind her ute, beklager Knut Anders. STUPBRATT: Storseidsundet bru er faktisk en skikkelig kneik. Legg til kuling i mot, og du har en skikkelig utfordring.Til hav å være er vi ikke spesielt imponert over vindstyrken. Likevel, når Storseisundbroen løfter seg i all sin prakt mellom øyene blir vi små og ubetydelige. Selv uten vind er vi som byttedyr på flukt mellom farene, der den største trusselen er omgivelsene. Vi må ta fart å kjempe oss over i et imaginært tidsvindu. Med utsikt over en endeløs sjø ser vi vannet under oss ulme i kraftige strømmer.Havets rov lengter etter å ta tak i de reisende. Nede på fast grunn igjen er vi fortsatt ikke på et blivende sted. Nervene er ute i vinden. Øyene ytterst i havgapet er et sted vi leker katt og mus med vinden. Vi jager videre. Neste bro. Neste øy. Åtte øyer, seks lave broer og én skikkelig høy. Når det blåser er det umulig å sykle her.Både vind og bølger vil ta grep, og sluke deg i et vått, endeløst mørke. Men i dag? En vind som har tatt en utenkelig pause. Kan den plutselig komme tilbake? Det er umulig å besøke Atlanterhavsvegen uten å føle at en er der på nåde. Naturens nåde.Langs fjordene mot Angvik blir det time på time. Med 16 mil i bena blir klatringen opp starten på riksveien med det hedenske nummeret 666 det som gjør flere av oss bleke om nebbet.  Herfra og inn til Angvika går det på vilje og sukkerdamp. Sin sataniske referanse til tross, riksvei 666 varmer sykkelhjerter. Ensomme hus med gammel kledning. En glemt traktor, en smal og ubrukt vei, fjorden på venstre hånd og skrikene fra måker. En lokal skeptiker med bart. En siste seig klatring.I enden av utforkjøringen ser vi Angvik Gamle Handelssted, et hvitmalt trehotell som skinner som et reddende fyrtårn, akkurat slik det gjorde i glansdagene. En veldrevet hotellhyllest til fortiden er vårt mål for natten. NATTERO: I Angvika skjer det lite. Men maten og overnattingen er i en klasse for seg i historiske omgivelser.Lørdag, 09.00.Lav høstsol brenner gjennom morgendugg og 4-retters middag med vinpakke. Gutta fra Tingh har forlatt oss, og toget er nede i syv.Riksvei 666 blir til Eidsvåg, bygden der Bjørnstjerne Bjørnson vokste opp. Her holder også Odd Arne Langset til. Han begynte med to tomme hender, jernvilje og en sta-og stolthet som går Kjell Inge Røkke en høy gang.Millionene trillet etter hvert inn på konto, penger han senere delte ut til sykkellaget Nesset CK Elite. Sykkellaget var i mange år en sterk force i NorgesCupen, og Knut Anders var spydspiss og leder for gjengen. Når det var NM var laget kanonføde for Kurt Asle Arvesen. Dieseltoget vårt marsjerer innover Langfjorden, forbi hytta til Kurt.Skogkledde åssider faller ned i fjorden. Formiddagssolen har tatt steget opp fra fjellene når vi begynner klatringen fra Eikesdalen over mot Eresfjorden. Dette er de første 500 av 3000 høydemeter vi skal over i dag. De første fire av 20 mil. Vi har langt igjen. – Dette her er jo selve definisjonen av langtursykling, tenker jeg for meg selv. Vi sitter i et tog som bare går og går på en øde vei med fin natur, uten trafikk. Toget skal frem og det stopper ikke. Ingen vet hvem som kjøre eller bestemmer, toget bare triller og de fine stedene kommer på rekke. En og annen tar en pissepause og er overlatt til seg selv før de er oppe ved følget igjen. Du må gå på toget når det går. FJORDEN BABY: Veiene langs fjordene er like flate som de er idylliske.Vi tar bakveien inn til starten av Trollstigen og får den ubeskrivelige følelsen av å være liten i fjellene. Hvor mange tusen år har de stått her, og hvor ubetydelige er mine forventede 79,4 leveår til sammenligning? Det har aldri vært godt nok for mennesker å bli i dalen. Så lenge vi har eksistert har vi alltid kranglet oss over topper og vegger, men ingen har overlevet fjellene.I stedet lager vi spor som viser vår suverenitet på kloden der og da. Trollstigen er et slikt monument. Den ugjestmilde veggen passeres av over 140000 biler hvert år. Verden er full av spektakulære klatringer, men dette er en av de få der hver eneste høydemeter er laget i en vegg så bratt at ingenting kan vokse. Hundre meter før bakken starter har du god oversikt over veien og hvor den går, men når du er inne i klatringen er du fanget av veggen på den ene siden og stabbestein på den andre.Til toppen finnes ingen hvile, bare nasjonalromantisk melkesyre og bobiler som sliter med å holde blikket på veien. Ennå er det langt til Geiranger. Lett regn stryker oss i ansiktet på vei mot ferjeturen fra Eidsdal til Linge, før dagens siste klatring. 600 høydemeter fra Eidsdal til Eidsvatnet blir en komisk beskrivelse av hvordan en ikke skal sykle bakker.– Jeg har røket registerreima, proklamerer jeg på toppen.Tom Rune og Cato har fått los på Geiranger. Det er motvind og regn. Det er en lang dag og enda lenger til Geiranger. Ned mot Ørnesvingen. Ned Ørnevegen. Bakhjulet glipper i annenhver sving. Ingen andre er ute nå. I det mørket legger sin klamme hånd over hele Geiranger blinker gule lys fra hotell-og butikkvinduer som stjerner i natten. Musikk fra Edvard Grieg ebber ut i det fjerne når sykkelsko klakker i marmorgulvet i resepsjonen på Hotell Union Geiranger. KAOS: Svingene i Trollstigen kan virke lett kaotiske. Men opp kommer du.Søndag, 0800.– Snakker du japansk eller? lurer Knut Anders.Fergen fra Geiranger til Hellesylt er stappfull av japanere i flokk, som i seg selv utgjør dagens sketsj. Høyttaleren i taket på båten prater om fosser og setrer på fjellhyllene. Det spraker i tysk, engelsk, japansk og norsk. Når japanerne hører historien om mannen på den ene fjellhylla som dro vekk stigen opp stien da skattefuten kom, blir de først lamslåtte. Så ler de på kommando.09.30. Det er kaldt i Hellesylt. Det er vått i luften, og himmelen er grå. Asfalten klyver gjennom skarp høstluft til høyre inn riksvei 665 gjennom Norangsdalen. Hjørnene i t-krysset har vært sitt hus i samme byggestil. Ingen av veggflatene er vendt samme vei. Norsk landbruk er fullstendig symmetriløst. Vi har 40 mil og 5000 høydemeter i bena, nå er det hver mann for seg selv. Knokkelfrosten setter seg i kroppen etterhvert som veien følger dalen nedover. Veien er akkurat som en sti gjennom en av Jotunheimens mange dype dalfører. På en dag som denne, med en utkjørt kropp som dette, på et hvilket som helst annet sted, ville vi drømt om sol og varme. Men ikke her. Ikke nå.I stedet ber jeg høyere makter om at solen ikke kommer. Jeg vil kjenne den urnorske evnen til å kjempe seg gjennom harde omgivelser og tøffe tider på kroppen. Jeg vil føle på kroppen hvordan mine forfedre klamret seg til livet på karrige kår i Norangsdalen, som i følge NAF er den trangeste som også inneholder en bilvei. Vi raser forbi små bygninger fra setertiden. De er alle bygget bak knauser og store steiner for å klare seg når snørasene gikk. Vinden uler i eikene når vi runder svingene ned mot vannet. SMALT: Norangsdalen er angivelig norges trangeste dal, og kanskje den mest spektakulære du kan sykle.– Nå blir det en liten båttur, sier Knut Anders. Dieseltoget setter fart mot kaia. Samme tempo på andre siden. Øde ut fra Sæbø. De mikroskopiske bakkekulene har en høy pris. Det endeløse bildet av det karrige fjord-Norge velter mot oss, som i en 3D-monitor der en ny horisont plutselig dukker opp. Hus etter hus. Ingen symmetri. Beiteenger- og dyr helt ned mot vannet. Den lange veien mot neste ferge fra Festøya til Solvågen.– Gutta, kjør på, det er svele og kaffe til alle i baren, sier Knut Anders.Vi stikker ut som såre tomler på en båt ellers dominert av de lokale. Hadde dette vært en bygdebar ville vi fått grisebank på forhånd så vi ikke skulle stikke av med de lokale damene. Ut av ferga. Gjennom tett trafikk på vei mot Ålesund og Spjelkavik. Ned til høyre mot fergekaia som leder over til Stranda og Sykkylven. Opp og ned på den øde riksvei 656. Gjennom Skodje, forbi Engsetdalsvatnet og ned til Vatne. Det er tid for siste stopp. Siste Cola. Noen kjøper pølse.Opp på sykkelen. Det er grus i motoren, det kjennes som om FRP har fått herje fritt inni bena. Likevel skal det gå fort. Inn og ut fjorder, over knauser og heller, hele veien til den siste manifestasjonen av alt det vakreste Norge har å by på. Riksvei 661 fra Vatne til Vestnes består av strekninger der svart asfalt med hvite striper på sidene skjærer gjennom landskapet så langt øye kan se. Ikke en eneste kurve i terrenget er fjernet for å gjøre strekningen mer komfortabel for bilene. Humper og dumper kommer på samlebånd. Hundrevis av hus midt i hver sin store hage er plassert så langt fra hverandre som mulig. Huseierne står med armene i kors og øyne i dyp skepsis når vi passerer Rekdal.– Her er Kjetil Rekdal fra, ikke rart man blir litt sta, sier Knut Anders.Vi har snart 590 km i bena. Om det er fergekai eller fengsel på Vestnes spiller liten rolle, så lenge jeg får hvilt bena. På båten over til Molde prikker regnet på ruta. Krusningene på vannet er som snøen vi har sett på fjellene i det fjerne. Blåne på blåne dukker opp i horisonten mot endestasjonen. Det er under tre døgn siden jeg var der sist, men det føles som et år.– Denne båten går på gass, tenk litt på det, sier Knut Anders.Jeg har alt for mye annet i tankene. Fjellene og veiene.  Fjordene, elvene og klatringene. Maten og nye venner. Og toget. Dieseltoget. Det vil ta minst en uke å fordøye opplevelsene fra denne regionen.Og minst to å komme seg. KJENNING: Vistdalsheia er en del av Eresfjord Classic. Bakken bør stå på listen til enhver selvutnevnt syklist.