EVERESTING

  • Konseptet er å sykle samme kneika gjentatte ganger til du har akkumulert 8.848 høydemeter, tilsvarende høyden til Mount Everest.
  • En gjennomsnittlig everesting er 280 kilometer lang og tar 20 timer.
  • På verdensbasis har Hells 500, den australske klubben som etablerte everesting-konseptet, registrert over 1800 gjennomførte everestinger av totalt 1.500 personer.
  • Den raskeste everestingen er gjennomført av Tobias Lestrell, i Australia, som brukte åtte timer og 47 minutter på å sykle 53 repetisjoner i en kneik med 13 prosent stigning.
  • Maxim Golev er den med flest gjennomførte i Norge (i skrivende stund 7).
  • Kristian Rønning forsøkte i 2016 på å sette verdensrekord i everesting i Lynnebakka i Oppland, men det holdt dessverre ikke helt. Hans forsøk tok ni timer og 31 minutter, som nå står til femteplass på Hells 500s Hall of Fame.

Med arrangementet Hope Challenge Everesting, som gikk i Grefsenkollen 4. august, satte Norge verdensrekord i antall syklister som everestet på en dag i samme arrangement.

I løpet av 22 timer hadde 68 sykkelryttere syklet 496.000 høydemeter og samtidig samlet inn en halv million kroner til organisasjonen Hope for Justice, forteller arrangøren Stein Magnus Olafsrud.

38 av deltakerne everestet. Tidligere verdensrekord for antall everestinger i samme arrangement var 24. I tillegg hadde åtte tatt High Rouleur’s Society-kravet med 10.000 høydemeter.

Atle Thoresen var en av sistnevnte, og nå uoffisielt også Norges raskeste til 10.000 høydemeter: 13 timer, 13 minutter og 48 sekunder. Tidligere rekord var 13:21. Maxim Golev ble nummer to, halvannen time bak Thoresen. Seieren ga mersmak. Men det kostet.

Les også: Reddet Jotunheimen rundt

Saken fortsetter under

KONKURRENTER: Atle Thoresen (til venstre) og Maxim Golev på en av de 80 rundene opp Grefsenkollen. Foto: Bjørn Saksberg

– SÅ UFATTELIG SLITSOMT
De første 50 rundene gikk tålelig greit for Thoresen. Etter drøyt seks timer i regn av varierende intensitet var han halvveis i høydemeter. Så ble det seigere. De siste fem timene var et slit.

– Min raskeste tur opp var på 5 minutter og 57 sekunder, og de første 28 rundene brukte jeg under sju minutter. Fra runde 70 til 80 var jeg helt på felgen. Mot slutten måtte jeg over på det letteste giret. Men det holdt likevel til at jeg fortsatte å passere alle de andre, gang etter gang, bare mye saktere, sier Thoresen, og forteller om utmattelse på et nivå han ikke hadde kjent før.

– Jeg klarte så vidt å tygge. Å svelge var nesten umulig. Jeg brukte en hel gang opp på å få i meg trekvart sportsbar, og måtte etter hvert over til barnegrøt på tube, forteller han.

Les også: Fulltegnet på under to minutter

Saken fortsetter under

PÅFYLL: Næringsinntak ble tyngre og tyngre for hver runde, men Atle Thoresen roser de frivillige for innsatsen. Foto: Bjørn Saksberg

Næring er helt avgjørende i denne typen utfordringer.

– Jeg visste jeg måtte ha i meg næring. Jeg drakk jevnt og trutt, mest sportsdrikke men også cola. Arrangør og frivillige gjorde en super jobb. De langet flasker og lefser, bananer, brødskiver og sjokolade hele tiden. Musikk på toppen og sekundering gjorde dette til en sykkelfest. Å komme i mål ble veldig emosjonelt. Jeg var ubeskrivelig fornøyd med å være ferdig og klare målet mitt, og var helt på felgen. Tårene bare rant. Dette var min første everesting. Det blir ikke den siste, sier Thoresen.

LES OGSÅ: Tredelt seier i Jotunheimen Rundt 

Saken fortsetter under

STOR OPPLEVELSE: Atle Thoresen (midten) gråt da han kom i mål etter 80 runder opp Grefsenkollen. Foto: Bjørn Saksberg

FRISTET EGENTLIG IKKE
Caroline Vamnes, som ble nummer tre av damene i Everest-klassen, gledet seg i utgangspunktet ikke til oppgaven.

– Dette var ett av de arrangementene jeg egentlig hadde lyst til å si nei til. Værmeldingen så råtten ut, og jeg var sliten fra etapperittet Viking Tour som var over noen dager tidligere, men som initiativtaker og prosjektleder for Ladies Edition så kunne jeg bare ikke si nei. Så jeg stilte vel litt uforberedt, sier Vamnes.

Hun gjorde unna sine 73 runder på 14:52 i ren kjøretid, men klokka går hele veien og tida i mål ble 16:17:54. Hun forteller at nøkkelen til å takle en slik utfordring er å sette krav til seg selv og disponere riktig.

– Du må kjøre jevnt. Jevnt fort oppover men også nedover. Og jeg var hard på meg selv med tissepauser. Sa til meg selv at jeg må ta fem-seks runder til før jeg får gå på do. Ellers blir det pauser hver halvtime, og da går det ikke, sier Vamnes.

LES OGSÅ: Smadret damerekorden 

Saken fortsetter under

FUKTIG: Caroline Vamnes syklet 73 runder opp Grefsenkollen, mange av dem i pøsregn. Foto: Bjørn Saksberg

OPPTURER OG NEDTURER
I løpet av så mange runder opp og ned samme bakke, blir det både oppturer og nedturer mentalt. Vamnes husker to av nedturene spesielt godt.

– Den første nedturen var på rundt 45 runde. Da så jeg at venninnen min Adelheid Huuse dro hjem. Hun hadde syklet en kortere versjon. Men jeg hadde blitt vant til å se henne i bakken. Vi møttes på samme sted hver gang. Da hun dro gikk jeg fra drøyt ti minutter per runde til nesten 17 minutter per runde. Det var tungt. Den andre nedturen var da Garminen min døde. Jeg holdt orden på rundene med den, men den hadde nok ikke taklet regnet så godt, for da jeg måtte begynne å spørre folk om antall runder, viste det seg at mens jeg trodde jeg hadde syklet langt over 50, så var det bare 48, sier Vamnes.

– Jeg er veldig glad for at jeg gjennomførte. Og jeg har lyst til å gjøre det igjen. Da vil jeg ta 10.000 høydemeter. Det hadde bare vært ti runder til, men der og da var det riktig å gi seg etter 73 runder. Jeg hadde sikkert klart det, men jeg var helt ferdig, sier hun, og roser samtidig arrangøren.

– Det er helt rørende den omsorgen de har for oss som sykler. De langer flasker hele tiden. Vi får varm mat underveis og massasje om vi trenger det. Det er ikke sånn at alle kan evereste, men de legger til rette for at alle som vil skal kunne prøve seg, sier Vamnes.

LES OGSÅ: Slik føles det å evereste Alpe d’Huez

Saken fortsetter under

FELLESSKAP: Caroline Vamnes (til høyre) med Hanne Herberg på vei opp Grefsenkollen. De små kommentarene underveis bidrar til å holde motet og motivasjonen oppe. Foto: Bjørn Saksberg

TILBAKE MED NY VERSJON
Løypa var nesten identisk med Strava-segmentet fra Lauchmannsgate til toppen på Grefsenkollen, totalt 1.8km langt, 122 høydemeter og gjennomsnittlig stigning på 6.7 prosent. Eneste forskjell var at arrangøren hadde satt rundingsbøyen ti meter lenger i hver ende, slik at det skulle bli nok høydemeter med antall runder som var påkrevet. I tillegg til de som everestet og de som ble High Rouleur’er var det ti som tok Galdhøpiggen og åtte som tok Mount Blanc. Fire brøt underveis.

Deltakerne i Hope Challenge 2017 kunne velge mellom fire alternativer: Laveste trinn er å “Galdhøpigge” Grefsenkollen, det vil si 21 ganger opp bakken. Neste nivå er “Mont Blanc,” som krever 40 repetisjoner, den klassiske everestingen krever 73 repetisjoner, mens de som sykler 80 ganger kvalifiserer til “High Rouleur’s Society” (HRS) – en utmerkelse forbeholdt de som klarer 10.000 høydemeter på en og samme økt.

Topp 3 High Rouleur’s Society
1. Atle Thoresen, Hasle-Løren, 13:13:48
2. Maxim Golev, Felgen CK Trondheim, 14:43:18
3. Tom Ove Kaland, Flekkefjord SK, 15:47:09

Fullstendige resultater alle klasser og distanser 

Topp 3 Everest kvinner
1. Janne Smauget, Fredrikstad SK, 14:20:06
2. Kim van Oorschoot, BOC, 16:05:11
3. Caroline Vamnes, BOC/Ladies Edition, 16:17:54

Topp 3 Everest menn
1. Erno Kainulainen, Sagene IF/Sykkel, 13:18:53
2. Thomas Karlsen, SK Rye, 13:30:38
3. Thomas Pettersen, Foodora, 14:24:39

Saken fortsetter under

NØDVENDIG STOPP: Må ’ru, så må ’ru. Foto: Bjørn Saksberg

– Tilbakemeldingen fra ryttere var at dette var helt rått. De fikk all mat de ønsket, motivasjon, musikk og vennskap opp og ned bakken. Partnerne var med å hjalp til gjennom hele døgnet. Ryttere kunne levere fra seg flaske på veien opp og få den ferdig fylt tilbake på vei ned. Vi startet og avsluttet med regn, men ellers var været tipp topp, sier Olafsrud.

Det frister til gjentakelse.

– Innsamlingsmålet for arrangementet neste år er enten 750.000 kroner eller 1 million kroner, og vi vil snart gå ut for å få på plass partnere, sier Olafsrud, og bekrefter at det også da er Hope Justice som vil få overskuddet. 

Det finnes i dag 22 millioner mennesker som lever i tvangsarbeid og slaveri eller er offer for trafficking. Barn ned til 1-årsalderen selges som sexslaver, og menneskehandel innbringer 150 milliarder kroner årlig, nest mest etter narkotika. Hope for Justice er en internasjonal organisasjon som jobber tverrfaglig mot menneskehandel, sier han.

LES OGSÅ: Inviterer til motbakkefest for de seigeste 

Saken fortsetter under

SMIL: Humøret var på plass. Foto: Bjørn Saksberg

DETTE ER EVERESTING

  • Konseptet er å sykle samme kneika gjentatte ganger til du har akkumulert 8.848 høydemeter, tilsvarende høyden til Mount Everest.
  • En gjennomsnittlig everesting er 280 kilometer lang og tar 20 timer.
  • På verdensbasis har Hells 500, den australske klubben som etablerte everesting-konseptet, registrert over 1.800 gjennomførte everestinger av totalt 1.500 personer (Les mer: http://www.everesting.cc/hall-of-fame).
  • Den korteste everestingen er gjennomført i Australia av en som kaller seg “Demonic Dan”; han syklet 217 ganger opp en 185 meter lang kneik med 35 høydemeter og 23 prosent stigning, og brukte kun 79 kilometer på å evereste. Det tok ham 18 timer og 54 minutter.
  • Den raskeste everestingen er gjennomført av Tobias Lestrell, også i Australia, som brukte åtte timer og 47 minutter på å sykle 53 repetisjoner i en kneik med 13 prosent stigning.
  • Maxim Golev har hittil everestet sju ganger, og er den med flest gjennomførte i Norge.
  • Kristian Rønning forsøkte i 2016 på å sette verdensrekord i everesting i Lynnebakka i Oppland, men det holdt dessverre ikke helt. Hans forsøk tok ni timer og 31 minutter, og holder i skrivende stund til femteplass på Hells 500s Hall of Fame.

LES OGSÅ: Rekorden glapp  

LES OGSÅ: Siste nytt om landeveissykling 

REKORD: God stemning før start på det som ble verdensrekord i everesting. Foto: Bjørn Saksberg