– Dere vet det spøker her? Det er et snilt spøkelse, som gir gjestene god søvn. Det er faktisk det eneste jeg kan garantere, at dere kommer til å sove godt.Peter Kumlin er hotellsjef på ærverdige Hotel Dalen. Han forteller med stor innlevelse om det gamle trehotellets historie, og vi drømmer oss tilbake i tid. Vi hører om da Wermacht brukte stedet som feriesenter for slitne nazister, og om oversvømmelsen som nesten ødela hotellet. Vi blir fortalt om sveitsisk byggestil, kongebesøk og en kjønnsdelt spisesal. Det knirker i de gamle tregangene, og i bakgrunnen hører vi lydene fra flygelet i lobbyen. Fra sengen titter jeg ut av det åpne vinduet. I bekmørket tegner fjellene en silhuett mot stjerneklar nattehimmel.Vi slukker lyset på Hotel Dalen, og vet at neste dag blir hard.Uansett hvilken retning vi velger, begynner runden med en stigning på 600 høydemeter. Øyvind Aas får det siste ordet, og vi er enige i hans råd om å følge  klokkeretningen. 500 meter fra hotellet begynner den brutale stigningen opp mot Eidsborg stavkirke, en av de minste av sin sort. Denne veien ble i sin tid laget med et mål for øyet, nemlig å få folk opp fjellet fortest mulig.De første seks kilometerne har en stigningsprosent som flere ganger bikker 15. Skogen bryter i det vi er oppe på 600 meter, og landskapet som åpenbarer seg nærmest hvisker ut den lille stavkirken. De frodige engene, sauene på beitet, og de endeløse vakene i Eidsborgtjønn er mer enn nok å hvile øyet på. At vi fortsatt skal opp 200 høydemeter er regelrett glemt.Vel oppe på høyden svinger vi frem og tilbake på smal asfalt med hvitstiplet kantlinje. Det går opp og ned, og de korte bakkene er fremdeles bratte. Det lukter landbruk over høydene, men traktorene står stille på jordene. Med unntak av en hensynsfull lastebilsjåfør ser vi ikke trafikk før vi kommer til det idylliske innsjølandskapet i Høydalsmo. Nedlagte, en gang sjarmerende dagligvarebutikker, og gamle bilverksteder møter oss i det vi runder til høyre på E134. Vi er inne på en krevende del av ruta til Odda – Bø. På denne delen av strekningen går det jevnt nedover, og selv om det er en befriende følelse å hvile bena, blir man tvunget til å jage litt på den større veien. Heldigvis er det bare fem kilometer på storveien før vi tar en brå sving sydover. Og selv om både kart og himmelretning bekrefter at vi er på rett vei, får vi den ambivalente følelsen av at det er for godt til å være sant.Den smale asfalten er omkranset av grønne enger, og leder rett inn i en strekning parallell med elven som har skåret ut et dypt juv. Jeg og Colin kjemper om å komme først inn i landskapet, og ropene til Øyvind om å ta bilder drukner i bråket fra strykene. Om naturen hadde ønsket å fange en syklist, er scenarier som dette den best tenkelige fellen. Øyvind tar oss igjen, og vi stuper om kapp ned de bratte veiene. På den ene siden går fjellet rett opp, og på den andre siden titter vi ned i juvet.Korte, gamle steinbroer krysser elven med jevne mellomrom, før det slakker ut mot Kviteseid. Sporene av fraflytting synes godt da vi stanser på den lokale bakeren for en obligatorisk espresso. Damen på bakeriet er en regelridende tysker med en norsk nasjonalromantiker i magen, dog uten den helt store sansen for syklister. Med unntak av en ung pike som svanser innom er klientellet er dominert av fastboende menn, langt over pensjonsalder. RETT OPP: Bare en kilometer etter start bærer det rett til værs. Foto: Colin Eick. Vi knekker ut av Kviteseid og inn på riksvei 41, som skal ta oss hele veien til neste tettsted, Vrådal. Det er fremdeles ingen biler på veien. Hengebroen over Kviteseidvatnet er monumental, og leder inn i et skogkledd og endeløst fjellandskap. Bakken som møter oss i fjellveggen er av en sjelden norsk kvalitet. Stigningsprosenten er like jevn og fin som asfalten, og vi legger giret et par hakk under det letteste. Selv om vi absolutt burde stoppe for å nyte utsikten, er dette en bakke det ikke går an å kjøre sakte, den er så altfor velegnet for vennskapelig klatrestrid.Jakten på heder og ære fortsetter gjennom Vrådal, før vi møtes av stenglatte bergvegger og furuskog. Områdene rundt Vråvatn har gitt grobunn for Telemarkskanalens opprinnelse. Skifernæringen var en viktig katalysator for kanalen som i dag er en ren turistattraksjon, og minne om hvor krevende det faktisk var å få ting ut og inn av norske Dalfører.Langs Vråvatn er det flatt, og omsider kan vi skryte av snittwatt og skiltspurter mens vi ligger side om side. Noen av oss har kjørt deler av strekningen med bil tidligere, og vi får nå bekreftet teorien om at det ville være fantastisk å sykle her. Vi vet det venter en lang motbakke på oss, før vi kan sette utfor den spektakulære utforkjøringen ned til Hotel Dalen. I tussmørket kunne vi i fjellsiden skimte konturen av en vei, som snirkler seg i stupbratte vendinger ned mot dalbunnen. – Det må da være bakken det her? Øyvind ser retorisk på meg. Etter nok en vinnerløs batalje oppover er vi ikke freidigere enn at vi vil avgjøre det hele nedover. Colin er kommet på hjul, og med 80 km/t starter innbremsingen mot den krappe serpentineren langt tidligere enn hjulsporene fra de lokale rånerne. Vi rekker aldri å holde blikket ut av svingen før vi stopper synkront, og blir bergtatt av den enorme utsikten. Innlandsdalen har de enorme proporsjonene til våre vakreste fjorder, og ingen ville beskyldt deg for å lyve om du sa at dette var en gigantisk kopi av et modelljernbanelandskap.Det er et drømmescenario for en fotograf. Motivene er endeløse, både med og uten syklister. Veien går i trappetrinn nedenfor oss, og svingene er så skarpe at om veien plutselig hadde endt, ville verken bil eller sykkel klart å stanse i tide. Slike utforkjøringer er hasardiøse, uforutsigbare og de kjemper med omgivelsene om førsteprioritet. Den siste kilometeren inn mot dalen går rett frem, og bare dårlig doserte partier av asfalten gjør at vi holder igjen litt på hastigheten.Til høyre for oss går det rett ned. Rett foran oss er et blått skilt med hvit skrift, signert Dalen. På styret et speedometer med en godt bevart hemmelighet. Ikke en gang de mest fryktløse mødre ville sett på der vi kjemper om skiltspurten til Dalen. Først da vi er tilbake på hotellet senkes pulsen. Spøkelset fra natten i forveien roer oss ned, mens vi smiler stilltiende til hverandre.Den krevende runden blant fjellene i Dalen er en av Norges flotteste langturer.