Som 17-åring kunne Fredrikstadgutten like gjerne blitt proffrytter. Han vant det meste, og han ble spådd en lysende sykkelkarriere. Men Iversby ble festløve. Han drakk, røykte og snuste, spiste usunt og brukte ikke en kalori på fysisk fostring. Slik holdt han på fra han parkerte sykkelen etter NM i 2003 og fram til 2011. Da hadde han lagt på seg 40 kilo.

Rundt ham satt en sykkelfamilie som ikke skjønte hva som skjedde: søskenbarna Anders, Filip og Jonas Iversby Hvideberg, der førstnevnte er tidligere U23-norgesmester og sistnevnte tok laksetrøya som mest aktive juniorrytter under VM i Bergen og nylig skrev proffkontrakt med Uno-X Hydrogen Development Team. Og foreldre som i årevis både har stilt opp og fortsatt stiller som kommisærer i NCF og sentrale drivkrefter i lokale ritt.  

LES OGSÅ: Dette er klubben til Iversby 

Martin Iversby (31) skal vinne Masters-VM 2019 i klassen 19-34 år, sub-masterklassen som i realiteten er et åpent VM for aktive ryttere uten proffkontrakt. Landevei følger den ambisiøse amatøren på veien til mesterskapet i Polen neste år.

Saken fortsetter under

SLAPP: Martin Iversby la på seg 40 kilo da han parkerte sykkelen til fordel for fest. Foto: Privat

Hvorfor ble det fest?
– Det var ensomt. Jeg manglet et miljø. Det var ikke det samme tilbudet om kontinentallag og satsing den gangen som i dag.

­Hva ble vendepunktet?
– Jeg var litt innom sykkelen i 2009, men så ble jeg kjørt ned mens jeg var ute og trente. Sykkelen ble vraket og jeg slo meg ganske bra, så det gikk enda et par år før det ble alvor. Men i påsken 2011 syklet jeg en ni mil lang tur. Det var fryktelig. Jeg veide 115 kilo og tenkte at jeg kan ikke fortsette å ha det sånn. Jeg begynte å trene og deltok i noen ritt. Det første, i april, var fælt. Jeg hadde stappet sofaputer i sykkeldrakta i ei uke for å strekke ut drakta slik at den skulle bli stor nok. Jeg ville jo ikke at jeg skulle se helt ut som en stappa pølse når jeg sto på startstreken. Det var et gateritt, et lite lokalt et, og noe jeg trodde jeg ville være greit god til. Men etter 10 minutter ble jeg tatt ut av rittet. Jeg tenkte at dette skulle aldri skje igjen. Jeg brukte sommeren godt, og på samme ritt i august ble jeg nummer fire.

Saken fortsetter under

CELEBERT: Martin Iversby kom på tredjeplass bak Edvald Boasson Hagen og Andreas Fossen i sitt siste ritt før han la opp i 2003. Foto: Geir Iversby

Hvorfor satser du mot VM - skal du plukke opp det livet du gikk glipp av da du la opp i 2003?
– Hva som kunne blitt ligger i bakhodet hele tida. Det kan jeg ikke få tilbake, men jeg skal vise at det går an å ombestemme seg, at det ikke er for sent å snu selv så langt nede som jeg var. Og så er jeg slik skrudd sammen at når jeg bestemmer meg for å gå inn for noe slikt, så skal jeg vinne. Jeg liker å gjøre ting skikkelig, og blir jeg nummer to kan jeg egentlig like gjerne bli sist.

Hvordan skal du innfri ambisjonen?
– For det første har vi plukket ut 2019 som året for regnbuetrøya. Da går VM i Polen. Løypa er på 120 kilometer og bare 500 høydemeter, så den er som skapt for meg som er mer av en spurter enn en klatrer. Nå i 2018 går VM i Italia med mye mer høydemeter. Da drar jeg bare ned for å teste tempoløypa. Jeg er etter hvert også blitt veldig glad i tempo, og jeg gleder meg til å være der og se litt mer av rammene rundt et slikt mesterskap. Jeg har også to sterke hjelperyttere med meg i Fiskeklev, to steinharde lojale gutter. Den ene er Stian Mjølnerød Lie fra Halden, som er en punchertype. Den andre er Heine N. Liland fra Voss, som har en motor uten like, et skikkelig lokomotiv. Begge har kommet til prosjektet ganske nylig, så nå skal vi bruke tida framover til å finne ut hvordan vi best skal utnytte hverandre i rittsituasjoner. Strategien blir til utover sesongen. Dessuten har jeg mange positive mennesker rundt meg, både i klubben Fiskeklev og familie som støtter og oppmuntrer meg. 

Saken fortsetter under

MOTIVERT: Martin Iversby legger ned mye tid på prosjektet VM 2019. Foto: Pål Anders Thunæs

LES OGSÅ: Iversen vant masterklassen i Stjernetråkken 

Hva blir de største utfordringene?
– Når det gjelder trening så må jeg være smart. Jeg har full jobb, jeg har familie og vi holder på å bygge hus, så det er en kabal som skal gå opp der. Jeg har full støtte på hjemmebane, men også hun jobber mye. Jeg kan kanskje ikke være den som trener mest, men jeg skal være den som trener best. Det er ikke bare mengden som teller. Jeg følte at jeg hadde kontroll, men egentlig trente jeg bare på måfå, og i kombinasjon med å pendle til jobb i Oslo hver dag ble det lite overskudd slik jeg holdt på. Derfor har jeg nå en trener som hjelper meg med opplegget, og som justerer planen avhengig av hvordan jeg responderer på treninga. Jeg føler at watten begynner å komme på plass, men vekta er ikke helt der den bør være ennå. Da jeg la opp som aktiv veide jeg 67 kilo. Nå veier jeg 84 kilo, men da jeg syklet Norgescup i Sandnes og hang med helt inn var jeg nede på 78 kilo. Jeg jobber med en ernæringsfysiolog for å komme ned i vekt på en riktig måte.

I 2017 åpnet han rittsesongen med seier i Stjernetråkken. Han vant Follorittet, Sandefjord Tour, Rekordmila, Heros 2 mil og Femsjøen Rundt. Han tok gull på fellesstarten i NM og sølv på NM-tempoen, samt sølv på tempo i Nordisk mesterskap. Året plan er å sesongdebutere med Stjernetråkken, men Iversby holder muligheten åpen for å sykle ritt i Danmark i påsken.  

TILBAKE: Martin Iversby har funnet igjen driven fra ungdomstida, da han var en av landets lovende talenter. Foto: Geir Iversby