Nærleikens ferjereiser

Det er den klassiske «hvorfor i alle dager har jeg ikke gjort dette før»-følelsen som slår inn. Jeg ligger på et svaberg. Svaberget er varmt etter solas steking. Lufta er akkurat kald nok til at jeg fryser litt.

Men ikke kaldere enn at jeg dupper av. Tror jeg.

Jeg våkner hvertfall til, og reiser meg på svaberget ved Dryna fergekai, ytterst på Midøya i Møre og Romsdal en julidag. Og er klar for neste etappe med ferge. Turen skal innom fem øyer, og fire ferger i havgapet utenfor Molde før vi er i mål. 

Den «hvorfor i alle dager har jeg ikke gjort dette før»-følelsen, fikk jeg fordi jeg befinner meg bare noen kilometer i luftlinje fra hjemplassen til min mor, utenfor Molde.

Der har jeg sittet og sett ut stuevinduet mot øyene utallige ganger. Og tenkt at der, der er det sikkert fint. Så det har tatt meg noen og tredve år, men nå skjer det. 

Jeg og min turmakker Jørn har startet dagen med å parkere bilen hos tante, og syklet noen kilometer i akkurat litt for høyt tempo for å rekke den første ferga fra Mordalsvågen og over til Otrøya.

Det er nemlig ferger og øyer de nærmeste 24 timene skal dreie seg om.  

Det får vi kjenne på ganske umiddelbart – vi er sent ute til den første ferga, og neste avgang er lenge til.

Og jo lenger ut i havgapet vi kommer, jo lenger er det mellom fergeavgangene. Kødder vi til denne første, blir det følgefeil. Det blir et realt magadrag for å rekke til Mordalsvågen.

Otrøya/Midsund

Jeg vet ikke hva som gjorde at jeg endelig fikk ut fingeren, men – nå skjer det altså. Endelig skal jeg få utforske disse øyene jeg bare har skuet bort på. På Solholmen fergekai på Otrøya er valget enkelt.

Høyre eller venstre rundt øya. Eller Innsidevegen eller Utsidevegen, som det står på skiltene. Vi tar den veien færrest biler i fergekøa tar, og trår i gang.  

Det er ikke bare trafikken vi blir skjermet for på Innsidevegen, men også vinden fra Atlanterhavet. Terrenget vil neppe imponere noen som helst, men det gjør ikke noe. Det er varmt, det er sol, og vi får om ikke annet kastet et blikk sørover og bakover mot Romsdalsfjellene.   

Bedehus og blomsterbed. Sykt strøkne blomsterbed. Ellers er det ikke mye som skjer. Veien er for det meste flat uten de store toppene. Det samme kan ikke sies om selve øya vi sykler på. Veien følger langs sjøen, og opp skyter topper rett til værs på opp til 700 meter over havet.

– Her har jeg holdt kurs!

Jørn reiser med jobben og holder seminarer, og han har vært på de fleste plasser man antar ingen har vært. Midsund er en av dem. Vi suser raskt forbi matbutikk, bensinstasjon og fiskebåter, og over ei ekstremt vindutsatt bru, over til Midøya. Når vi runder nordenden av øya, sykler vi sørover igjen med utsikt mot dagens endepunkt, Finnøya.  

Øyene ligger der ute på rekke og rad. Lepsøya, Harams-øya (ja, den med vindturbin-bråket), Skuløya, Fjørtofta, Harøy, Finnøy, og lengst der ute Sandøya og Ona.  Før vi kommer så langt, må vi over til fastlandet en tur. Og det er mens jeg ligger på svaberget ved Dryna at jeg ikke skjønner hvorfor jeg ikke har gjort dette før.  

 Duringen fra ei ferge bryter tankemønsteret, og vi spaserer om bord (det er eksplisitt ikke lov å sykle ombord, nemlig) ferga til Brattvågen. Vi går ikke av, men blir med videre i trekantruta over til Harøy. 

Harøy

Nok en gang tar vi den veien bilistene ikke velger, og sykler det som må være den smaleste fylkesveien jeg har syklet, på utsiden av øya. At dette er et ettertraktet område for vindkraftprodusenter kan jeg skjønne, her står vinden rett på fra havet. Selv på en solfylt dag i juli er vinden så nedkjølende at goretexjakka må frem.  

Finnøy

– Kan vi ta med sykkelen på rommet? 

– Jaja!  

Svaret jeg får er nesten for godt til å være sant, så jeg skjuler at jeg blir positivt overrasket så godt jeg klarer. På Finnøy Havstuer står det ikke på gjestfriheten mot syklister.

Det kan ha en sammenheng med at nasjonal sykkelrute nummer én (de nasjonale sykkelrutene er nummerert, det er ikke min prioriterte liste det er snakk om her) er markert med skilt 20 meter fra resepsjonen, men har man reist med sykkel før vet man at lave forventninger er lurt. 

Kjøkkenet her har jeg hørt lovord om før, og delikat sjømatrisotto og kaldrøkt kveite går ned. Ølutvalget er ikke enormt, men det viktigste har de på menyen; en belgisk blonde.  

– Det var en rask etappe!

Jørn er godt fornøyd der han setter seg ned på benken på fergekaia, etter å ha syklet 20 meter fra resepsjonen morgenen etter. Ferga som skal ta oss på dagens første sjøreise kunne vært klippet ut fra en tegneserie for barn.

Den er kort, høy, lager skikkelig brumlelyd og er selve definisjonen på det mange forbinder med en ferge. Fasongen på ferga må komme godt med, der kapteinen kjører slalåm mellom de utallige holmene, skjærene og øyene over til Aukra. Nå er jeg tilbake på kjent grunn, her hviler både bestemor og bestefar for evig, og det føles bra å være nær.  

Aukra 

Det føles minst like bra å kunne dra fram gamle mekanikerevner når Jørn ryker en eike «just riding along» og hjulet blir skakkskjevt. 24 timer i øyriket går uansett mot slutten, og vi stopper for å kjøpe mer solkrem og is.  

Fastlandet

Det tok meg altså én time med sykling på denne turen å tenke «hvorfor i alle dager har jeg ikke gjort dette før». 

Det er først flere måneder senere når jeg tilfeldigvis ramler over noen nyhetssaker om at fergene skal avvikles. Nord-øyvegen heter prosjektet, og et kobbel av tunneler og bruer skal binde sammen øyene. Når den åpner, vil flere av disse fergeanløpene opphøre fra 2022 og utover. Og det vil ikke være tillatt å sykle gjennom tunnelene. 

Syklistenes rekreasjonsbehov har lite å stille opp med i politiske debatter og vedtak hvor ord som verdiskapning og næringsliv klinger godt. Og problemstillingen er ikke isolert til bare dette øysamfunnet. I det langstrakte landet vårt vil dette dukke opp flere ganger i framtiden. Da er det mang en eksotisk sykkeltur som enten må droppes, eller iberegnes en taxi eller busstur gjennom tunneler.  

Jeg kan i hvert fall slå meg til ro med at sykkelturen er gjort. Om noen år går det kanskje ikke an å gjøre det lenger.  

Tør du vente på neste ferge?