Katrine Aalerud forsøkte flere ganger å riste av seg konkurrentene i bakkene, men bakkene i den 36 kilometer lange rundløypen mellom Kristiansand og Vennesla, ble for slake.
Med tre ryttere i brudd foran, som hadde tre minutters ledelse med halvannen runde igjen, og ingen i feltet virket interessert i å ta ansvar, var det Movistar-rytteren selv som tok en føring på rundt 20 kilometer, og nærmest egenhendig hentet inn tetgruppen.
– I dag ofret jeg meg for Susanne, forteller 26-åringen fra Vestby til Landevei – og fortsetter:
– Hun har ofret seg for meg i VM (i Imola i 2020, vår.anm.), så jeg hadde ikke noen problemer med å gjøre det.
Og det var trolig takket være Aaleruds innsats, at Susanne Andersen kunne kjempe om gullet i avslutningen. Andersen, som sykler for Team DSM, angrep med 2,5 kilometer til mål, da hun støtet seg opp til Mie Bjørndal Ottestad (Andy Schleck-CP NVST-Immo Losch).
Duoen ble imidlertid kjørt inn mot kilometersmerket, og siden støtet Vita Heine (Massi-Tactic) seg av gårde, og stakk av med sin fjerde NM-tittel.
SKUFFET: Susanne Andersen var fattet, men skuffet etter målgang. Her sammen med Emilie Moberg. Foto: Henrik Alpers
Andersen endte til slutt på fjerdeplass, mens Aalerud trillet inn litt senere, til en tolvteplass. Etter mål var det en svært skuffet Andersen som snakket med Landevei.
– Jeg følte meg veldig sterk i dag og i bakkene var det ikke snakk om at noen skulle klare å droppe meg. Jeg så jo at mulighetene var ganske store for at jeg skulle klare å ta det. Da blir man jo ekstra skuffet. I hvert fall når det føles ut som det er alle mot deg på et vis.
Kritisk til konkurrentenes taktikk
For det var omtrent ingen som tok ansvar underveis, før Aalerud tauet inn Mari Hole Mohr (Team Coop-Hitec Products), Camilla Hornemann (CK Victoria) og Åshild Tovsrud (Asker CK).
På de siste 20 kilometerne var det heller ingen som ville ta ordentlig ansvar, selv etter den avgjørende seleksjonen. Da Bjørndal Ottestad gikk av gårde med rundt tolv kilometer til mål, fortsatte Aalerud å ta ansvar.
– Det var helt fint å kjøre for Susanne, jeg har større mål i løpet av den neste måneden, sier hun – og fortsetter:
– Jeg kunne kanskje ventet til slutten som Vita, og forsøkt å stikke. Men jeg tipper det bruddet hadde gått inn hvis jeg ikke hadde gjort noe. Ingen andre hadde tatt ansvar. Jeg tenkte at jeg kan ofre meg. For meg å kjøre mange kilometer i front gjør ingenting.
LA BORT EGNE AMBISJONER: Katrine Aalerud ble markert og hadde ikke nok punch til å rive seg løs. Foto: Henrik Alpers
Både Aalerud og Andersen stusser imidlertid over taktikken til øvrige lag.
I gruppen satt Team Coop-Hitec Products, Drops-Le Col, Asker CK, Ringerike SK og CK Victoria alle med to ryttere hver, men det var ingen som tok ansvar.
– Jeg synes egentlig Elise [Marie Olsen] burde ha hjulpet Emilie [Moberg], for de vet jo hvem som er best i spurten. Får man et samarbeid der så ender det opp med spurt. Men jeg har ingenting å tape. Jeg fikk meg en ordentlig god hardøkt.
– Var det mye diskusjon i gruppa?
– På slutten, når Mie går, burde noen vært med å kontrollere. At de bare går rundt, men de ville jo nesten stoppe gruppen. Hadde de bare vært med og latt meg fått to pauser, så hadde de tjent på det. Men det kommer jo med erfaring, men jeg stilte meg litt undrende til det.
Andersen sier hun har forståelse for at Moberg og lagvenninnen Olsen var avventende, men følte at det ble alle mot henne i avslutningen.
– Jeg kjører for å vinne. Det forstår jeg ikke helt med andre. På et eller annet tidspunkt så er det noen som må gjøre noe. Katrine hadde ikke noe å mer å kjøre med, siden hun hadde kjørt hele dagen. Da har hun bare et tempo igjen, og når hun ikke får hjelp, så det ikke ut som den luken skulle tettes. I tillegg begynte flere å forsøke å støte seg opp. Da så jeg egentlig bare muligheten.
ALLIERTE SEG: Susanne Andersen og Katrine Aalerud. Foto: Henrik Alpers
Til slutt var det Asker CKs Birgitte Andersen Nilssen som tauet inn Andersen og Bjørndal Ottestad, selv om sistnevnte er Asker CK-registrert rytter.
– Det var kanskje det jeg var mest overrasket over, at det var Asker som kjørte inn meg og Mie. Hvis meg og Mie hadde holdt av gårde kunne de fremdeles ha vunnet eller fått sølv, sier Andersen.
– Det var veldig mye rar kjøring her, det var veldig mange som kjører inn hverandres lagvenninner, avslutter Aalerud.
