Slik gikk det da Øyvind Aas syklet kvalifisering til gravel-VM

Gravel World Series rittet i Halmstad i Sverige er til de grader godt i gang. De første to timene har ført oss 70 kilometer inn i den 131 kilometer lange rittløypa.

Med over 500 syklister på startstreken og ren fellesstart uten puljeinndeling har det siden start vært en konstant krig om plasser i feltet.

Øyvind Aas er ansatt som journalist i Landevei, men er for tiden i utdanningspermisjon. Dette er hans opplevelser fra World Gravel Series-rittet i Halmstad.

I den første bakken tre kilometer etter start ble det kjørt så hardt som om målstreken var på toppen av den snaut halvannen kilometer lange bakken.

Med VM-kvalifisering i potten er det viktig å kjempe om hver eneste plassering.

Det er også kritisk å komme med en rask og kjørevillig gruppe inn på platået som utgjør løypas første halvdel. 

Wattmåler og pulsklokka går langt forbi den berømte terskelen i den første bakken. Det er likevel ikke rom for å slakke ned på tempoet når terrenget flater ut.

I en gruppe som etter hvert teller 50-60 motiverte herrer blir det kjørt det remmer og tøy kan holde. Vi dundrer inn på grove kjerreveier med nylagt pukk i over 40 kilometer i timen.

Med blikket stivt festet på bakhjulet til mannen foran - jeg skal aldri slippe det mer enn 10 centimeter fra mitt forhjul - tenker jeg.

Løftet til meg selv gjør det umulig å se underlaget foran forhjulet mitt. Steiner smeller i karbonrammer og -felger. Grus spruter mot brilleglassene. Det piper i bremser. Dekk sklir mot den grove grusen.

Den umiskjennelige lyden av luft som finner veien ut av dekk kommer fra flere retninger. Det er likevel bare å gønne på videre for oss som fortsatt har luft i dekkene.

Å delta på et internasjonalt gravel-ritt er på mange måter det nærmeste vi godt voksne amatører kan komme opplevelsen av å sykle en belgisk vårklassiker.

Følelsen av å nesten bare lukke øya og håpe på det beste mens beina tråkker det man kan over grovt underlag kan minne om spetakkelet vi ser hvert år i Arenberg-skogen under Paris-Roubaix.

Også i skogen utenfor Halmstad kjemper vi om gode plasseringer inn på de groveste strekningene. Selv om mye av rittet er ganske så flatt tynnes feltet ut mens vi hamrer over gruspartiene. 

Strategien min før start var enkel:

– Kom deg så langt frem som mulig i feltet etter starten og dra så lite som mulig når du først har kommet deg i en gruppe.

Les også

Vil du vite mer om gravel og gravelsykler?

Vi har testet flere titalls gravelsykler, og guider deg gjennom det du trenger å vite.

VM-billett i potten

Målet for rittet var å sikre en kvalifisering til høstens Gravel-VM i Italia.

Kravet var en plass blant den beste fjerdedelen i klassen min. Da rittet i Halmstad også fungerte som svensk gravel-mesterskap var det forventet hard konkurranse fra søta brors beste og sterkeste grussyklister.

Jeg hadde sjekket at det var cirka 60 i 45-49-klassen og at jeg dermed måtte inn blant de femten-seksten beste for å være sikret billett til Italia. 

Syklistene i min aldersklasse hadde blå startnummer. Jeg hadde likevel ingen muligheter til å vite hvor mange fra min klasse som kunne ha kommet seg med en i raskere gruppe fra start.

Jeg observerte i den første bakken at mediekollega og gravelsykling-ambassadør Daniel Rytz hadde kjørt fra meg.

Rytz er den eneste jeg kjente i min egen klasse og jeg visste at han hadde vunnet gravelritt i Sverige tidligere. Han var min målestokk for hvor nivået i klassen lå. Siden den første bakken hadde jeg ikke sett snurten av Daniel. 

Farten vi holdt i min gruppe var likevel så høy at det var vanskelig å se for seg at det kunne være så fryktelig mange 47-åringer som syklet fortere. 

Jeg hadde studert løypeprofilen nøye på forhånd. I tillegg til startbakken inneholdt løypa seks andre bakker på mellom 50 og 120 høydemeter. Fire av disse kom rett etter halvkjørt ritt.

Vi var i ferd med å forsere den tredje av disse da jeg så Daniel foran meg. Det var bekreftelsen jeg trengte. Nå visste jeg at jeg var blant de aller fremste i aldersklassen. 

– Nå gjelder det bare å ikke slippe forbi noen med blå startnummer, sa jeg til meg selv. 

Jeg føler meg fortsatt sterk, men over forrige bakketopp brant jeg en hel masse krutt på å tette en luke opp til en gruppe som kom avgårde, bare for at feltet samlet seg igjen i løpet av få minutter.

Terrengsykkelerfaring kommer til sin rett i utforkjøringene. Jeg kan slippe en liten luke til fronten av gruppa over bakketoppene og kjøre dem inn igjen i løpet av et par løse svinger i neste utforkjøring. 

Med visshet om at den siste lange klatringen kommer med 25 kilometer til mål legger jeg meg langt frem i feltet og kontrollerer. Jeg fanger ikke særlig med vind, men har også oversikt over om noen med 45-49 startnummer prøver å stikke.

Inn i den lange asfaltbakken opp til platået for de siste 20 kilometerne tar jeg teten. Langesonen i bunnen av bakken blåser jeg bare gjennom. All drikken jeg trenger har jeg på ryggen og i de to flaskene på sykkelen.

Jeg har ikke mye igjen i det vi begynner på bakken etter 105 kilometer syklet, men jeg er ganske trygg på at det skal holde inn nå. 

Fra teten inn i bakken er planen å kunne slippe meg bakover i feltet for å spare krefter slik at jeg ikke blir frakjørt over toppen. Men ingen kommer forbi. Jeg er fryktelig sliten, men resten av feltet er tydeligvis enda verre stilt.

Det føles som om det går ganske rolig oppover. En tanke om at jeg kanskje kjemper om en pallplass i klassen streifer meg. 

Oppover mellom noen grønne jorder flankert av røde stugor drar tempoet seg likevel til.

– Siste innsats nå før det er flatt og nedover til mål, sier stemmen i hodet.

Det tynnes ut i gruppa bak meg. Folk faller av. Jeg biter meg fast i fronten. Over bakketoppen er det luke bakover, men på flatene kommer noen av restene av det store feltet tilbake. Jeg ser ingen med blå 45-49-startnumre i det som er igjen av gruppa.

Også verdensmester Beitmyren virker preget. 

I en kort og bratt nedkjøring med skarp sving i bunn går Fred Volset overende. Også han var på pallen i fjorårets VM. Han kommer seg på sykkelen igjen, men nå er det hver mann for seg i den raske avslutningen.

Det spurtes ut av svinger og trampes hardt over små krøn i terrenget. Feltet som tidligere hadde utgjort omtrent 50 syklister, er nå nede i 10-15 stykker.

Det begynner å røyne på for meg også. Det napper litt i venstre lår. Flaskene er tomme. Drikkesekken byr på noen siste slurker med søt væske.

– Mindre enn 40 minutter til mål, prøver jeg å motivere meg med.

Med 121 kilometer på klokka går en bratt utforkjøring rett inn i dagens siste bakke. Computeren på styret sier 40 høydemeter til toppen.

– Aargh! Det brenner i lår. Temperaturen på 28 grader steker mot nakken og ørene. 

– Bare litt til!

Jeg må slippe en liten gruppe over bakketoppen. En titt bakover forteller meg at jeg er alene. Akkurat for langt frem, god plass bakover. 

– Nå må du bare kjøre til må! ropes det fra et sted bak brillene. 

En bratt utforkjøring på asfalt leder ned til de siste sugende kilometerne på jordvei. Gruppa foran meg sklir i fra, men jeg kan heller ikke se noen bak meg. Tom for drikke griper jeg etter en siste gel for en oppkvikker. 

– Ti minutter til!

Rett før mål blir jeg passert av en syklist. Han har startnummer fra den yngste klassen. Jeg prøver å følge, men mislykkes. Målstreken kommer likevel fort. 

Dette må da holde, tenker jeg. Jeg har følt meg sterk hele veien. Kjørt fra de andre norske i feltet og ikke sett noen med 45-49 startnummer de siste 30 kilometerne. Jeg ser heller ingen i mål.

Noen kompiser av totalvinneren Niki Terpstra gir meg en flaske med sportsdrikke. Jan Olav kommer over mål, også han fornøyd. Jeg fiske frem mobilen fra drikkesekken, sjekker livetimingen.

Femteplass i klassen! Kun slått av fire dansker. 

Lettet og glad triller jeg tilbake til bilen. Nå er det bare å bestille Italia-tur i begynnelsen av oktober.

Sykkeloppsett

Utviklingen på gravel-sykler har skjedd raskt de siste årene. Fra å være bratte cyclocross-sykler med maks plass til 33-35 mm brede dekk, finnes det nå gravelsykler beregnet på både ambisiøs rittsykling og mer sedat tursykling.

En gravel-rittsykkel er i det store og hele  en landeveissykkel med plass til store knastedekk, helst minst 40 mm. 

Øyvind Aas’ gravelsykkel for Gravel World Series i Halmstad

• Rammesett: 3T Exploro Race - størrelse 56

• Girsystem: SRAM Force AXS 2x12

• Krank: SRAM Force Quarq 46/33 med Ceramic Speed gravel-lager

• Kassett: Sram Force 10-36

• Styre: 3T aero - 42 cm bredde

• Stem: Syntace Liteforce 120 mm

• Sete: Specialized Power Pro 147 mm

• Hjulsett: 3T 40/45-felger på Chris King-nav

• Dekk: Maxxis Rambler 38 mm m/37 psi foran og 35 psi bak, slangeløst

• Pedaler: Shimano Ultegra landeveispedaler

• Computer: Hammerhead 

• Flaskeholdere: Arundel Mandible carbon

• Vekt: 8,8 kilo m/pedaler

Strava-logg fra rittet: https://www.strava.com/activities/9678770238

Ernæring

I flaskene:

0,6 l Maurten 320 Caf 100 blandet halv styrke

0,6 l Maurten 160 uten koffein

I drikkesekken: 

1,2 liter Nestle Resorb Sport blandet til halv styrke

Geler: 

1 Gu Espresso på startstreken

1 Maurten 100 Caf etter 40 minutter

1 Gu Espresso etter 1.30

1 Gu Espresso etter 2 timer

Deretter 1 Maurten gel 100 hver halvtime

1 Enervit Ananas-gel 15 minutter før målgang

Til sammen: 

40+40 gram karbohydrater i flaskene

11 gram karbohydrat i drikkesekken

220 gram karbohydrat i gelene

311 gram karbohydrat totalt/ 80 gram per time

320 gram koffein