I år skulle Torbjørn Røed bli landeveissyklist, så skjedde det motsatte

I Big Sugar Gravel i oktober sjokkerte han med å vinne.

 – Jeg vil si alle i USA som mener de kan sykle grus, var der. Bare elitefeltet hadde 95 ryttere på startstreken, sier Røed til Landevei.

Rittet er ikke tilfeldig plassert i Bentonville, nordvest i Arkansas. Et eldorado for syklister i alle grener, og et område som blir omtalt som et slags «Disney World for syklister».

I høst var dette også start og mål for grusrittet som avsluttet Life Time Grand Prix-serien lagt hit. Det var også grunnen til at Keegan Swenson, Alexey Vermeulen, Cole Paton, Russel Finsterwald, Lachlan Morton og de andre store grusnavnene hadde tatt turen hit.

For «Toby Reed» som amerikanerne etter hvert har funnet ut at de kan klare å kalle ham, var det mer at formen var god og at lysten til å sykle noen grusritt på tampen av sesongen, som gjorde at han var tilbake i sirkuset.

Han la nemlig ut på sesongen med mål om prioritere landeveien. Ideelt sett skulle prestasjonene munne ut i en kontrakt på et av de to nivåene under World Tour.

– I bunn og grunn var målet å finne en måte jeg kunne leve av sykkel på, men hovedfokus var rettet mot landeveien. Jeg tok med et par grusritt på vårparten, fordi det passet inn i kalenderen, sier han.

Kontraktjakt via Tour of Norway og Arctic Race

Da Swenson, Vermeulen og de andre dunket løs på hverandre under Unbound Gravel og Leadville Trail 100 MTB denne sommeren, var 26-åringen en dagsreise med fly unna og trygt installert hjemme hos mor og far i Asker. Der tilbrakte han en periode på tre og en halv måned.

«Landeveis-Røed» har han blant annet syklet Tour of Norway og Arctic Race of Norway med landslaget, samt konkurrert i Romania og Ungarn for «North Cycling». Et lag satt sammen av ryttere fra Bergen CK og Asker CK.

I løpet av året har han markert seg blant annet ved å gå i brudd på to av etappene under Tour of Norway, og sykle seg inn på sammenlagtpodiet i Szeklerland (Romania).

Han opplevde ulykksalig nok å punktere ut av ledergruppa på det aller siste gruspartiet under Gylne Gutuer. Et ritt som naturlig nok passet ham som hånd i hanske.

– Hvordan synes du sesongen din, sett under ett, har vært?

– Drømmen min har alltid vært å sykle på landeveien med proffene. Grus er nesten litt for nytt til at jeg har drømt om det. Det har vært en utrolig kul opplevelse å sykle med proffene, også i de norske fargene (Røed syklet for det norske landslaget under både Tour of Norway og Arctic Race, vår anm.).

– Jeg føler det har gitt meg god erfaring og gjort meg mer komfortabel i feltet. Det er også noe med å få bekreftet at man har nivået inne og at man faktisk kan få til noe i rittene på landeveien. At man ikke bare blir sittende å dingle på halen. Rittene i seg selv er også utrolig bra trening, påpeker han.

Jaktet på 16 kilometer sti mot mål

Vi er nødt til å spole tilbake til oktober i år. Røed er tilbake på amerikansk jord og stiller til start under Belgian Waffle Ride i Lawrence, Kansas.

– Det er et utrolig kult område med masse bra grusveier, kommenterer han.

Startfeltet var OK, og inneholdt blant annet australske Brendan Johnson. Det var mye vind i området, og nordmannen hadde lagt opp en litt konservativ plan.

– Det var to ryttere som kom seg løs mot slutten, og jeg hadde kjørt rekognosering i forkant så jeg visste at det var én siste bakke før det flatet ut. Jeg angrep i den, og tok igjen de andre foran. Jeg ønsket å ha en luke inn på den siste stien. Den var 16 kilometer lang og ledet hele veien inn til mål. Det var lenge å holde det gående, men jeg hadde rundt halvminuttet inn på den og omtrent det samme da jeg kom i mål, sier Røed om seieren.

Lørdagen etter var det imidlertid «Big Game Fishing». Til Big Sugar Gravel og avslutningen av Lifetime Grand Prix, kommer hele gravel-eliten til startstreken.

Her ankom han målområdet i en gruppe bestående av fem mann. Rett og slett de aller sterkeste rytterne. Etter å ha vist aggressivitet tidlig var den tidligere EF-proffen Lachlan Morton en av dem som måtte slippe tidlig.

Senere led også Alex Howes, en annen tidligere landeveisproff, samme skjebne.

Noen snap shots fra livet til Torbjørn André Røed i USA:

Norsk sjokkseier i Bentonville

Røed lå i andre posisjon inn i den siste 90 graderen mot venstre, deretter seg han bakover igjen. Brendan Johnston, andremann fra Waffle Ride i Kansas, åpnet spurten tidlig og passerte Alexey Vermuelen og Keegan Swenson på høyresiden.

Askerbøringen tråkket til, avanserte og fikk med et nødskrik kjempet seg inn i dragsuget hans på oppløpet. Han la seg ut, holdt farta oppe – mens Johnson ble tvunget til å sette seg ned på sadelen to ganger.

Nordmannen hadde timet avslutningen perfekt: Torbjørn André Røed hadde vunnet Big Sugar Gravel!

– Inn på oppløpet lå jeg i femte posisjon, men jeg fulgte hjulet bra og så løste det seg. Det var veldig gøy og overraskende. Jeg pleier ikke å stole på spurten min i slike situasjoner, forteller han ydmykt.

– En uventet seier for din del?

– Ja, jeg regnet ikke med å ta den. Det var mer at jeg hadde lyst til å være topp 5. Det var et mål å få til noe slik på en god dag. Jeg hadde også gode bein, men å vinne i det selskapet … Jeg hadde tullet litt med det, men jeg hadde ikke helt troen på det selv.

«Hva skjedde nå, og hvem er du?»

Det norske utropet «jaaaa!!!» gjallet i målområdet i Betonville, og det hersket egentlig full forvirring.

Ikke hadde Swenson vunnet, ikke Johnson. Og ikke Vermeulen. Ja, hvem var det egentlig som hadde vunnet?

Både i resultatlistene og i den offisielle grafikken, var han bare oppført som «Torbj R». Det førte til at legenden bare vokste.

– Det var litt sånn: «Hva skjedde nå, og hvem er du?», forteller han.

– De vet ikke hvem du er?

– Det er vel flere og flere som vet hvem jeg er nå. Ryttere vet hvem jeg er. Arrangøren og de som kanskje følger sporten litt halvveis, skjønte nok ikke helt hva som foregikk. Og så sliter alle med å si navnet mitt, så jeg får nok litt ekstra oppmerksomhet på grunn av det. Men det er jo egentlig bare moro.

– 100 prosent på grus neste år

Seieren i Big Sugar fikk også den berømte snøballen å rulle. Bak drømmen om å bli landeveisproff har nemlig en avtale med et privatlagene i USA som spesialiserer seg på gravel ligget.

Den blir nå en realitet, men hovedpersonen kan ennå ikke røpe hvilken satsing har har skrevet under for.

For Torbjørn André Røed vil det bety en helt annen hverdag og helt andre rammebetingelser enn han har hatt denne sesongen.

– Slik det ser ut nå, blir det så å si 100 prosent satsing på grus neste år. Det tror jeg blir veldig gøy. Det virker i hvert fall som om jeg kan ha en sesong med mer planlegging og i tillegg ha muligheter til å få gjennomført den planen. Slik det har vært i år, har det komme veldig mange forandringer underveis. Jeg har hoppet på muligheter her og der for å få syklet, for potensielt å komme meg videre, sier han.

I etterkant av seieren i Betonville, økte interessen fra sponsorer betraktelig. Røed var egentlig på vei til et amerikansk kontinentallag, men måtte pent spørre om å komme seg ut av avtalen igjen.

– Jeg signerte først en avtale med Project Echelon Racing (amerikansk kontinentalsatsing, vår anm.) for neste år, men da det dukket opp nye muligheter i etterkant av Big Sugar var de snille nok til å la meg gå videre, sier han.

– Hva kan du si om den nye avtalen du har landet med tanke på 2024-sesongen?

– Det er et gruslag fra USA. Det skal være veldig god support rundt prosjektet, og nå får jeg jo betalt for å gjøre dette. Det er jo egentlig det viktigste.

Mer populært enn landevei

Han mener det ikke er mer enn rundt 15-20 herreryttere som kan leve av å sykle på grus i USA. Nå blir han én av dem.

Røed har også merket seg at interessen fra sponsorene i øyeblikket er større for gravel enn mer tradisjonell landeveissykling.

– Det jeg opplever er at det er flere som er interessert i å sponse utøvere som sykler på grusen enn på landeveien.

– Hvorfor har det blitt sånn?

– En ting jeg tror gjør det litt unikt er at du kombinerer amatørene sammen med eliteklassen. De sykler kortere enn oss, og vi passerer dem underveis. Det er samme mållinje, så da føler de tilhørighet til det, de også. Det er også noe som har blitt veldig populært de siste årene. Det er litt «Birken-stemning» slik det var før i tida, da alle skulle sykle disse rittene.

The American Dream

Neste år er også Røed en av de 30 herrene som blir invitert med til Life Time Grand Prix-serien. De 15 beste i serien inviteres automatisk tilbake, mens resten blir plukket ut etter å ha søkt om plass i rittet.

Life Time Grand Prix er på en måte gravels svar på Champions League. Over there er dette store saker.

De markedsfører seg slik:

«7 iconic off-road events. 60 of the world’s best cyclists. A $ 300 000 prize purse».

– Du startet sesongen med mer fokus på landeveien og nå har i stedet grusdelen løst seg. Hva slags tanker gir det deg, er det litt sånn «I’ve finally made it»?

– Jeg sitter med en følelse av at jeg har klart det, ja. Bare det å ha en finansiell støtte i bunnen. Da kan du legge en god plan og vite at du kan gjennomføre den. Det tok en stund, men det funket til slutt. Jeg har prøvd hardt i seks år nå, påpeker han.

– Hva kan du røpe om planene dine for neste sesong?

– Jeg skal sykle Belgia Waffle Rides, og så sikter jeg meg inn på sykle Gravel-VM i Belgia til høsten. Jeg har også lyst til å sykle noen UCI grusritt i Europa, blant annet Gravel Grit’n’Grind (i svenske Halmstad, vår anm.).

For en fyr som tidvis har tilbakelagt store strekninger i en van på jakt etter de perfekte forholdene, er heller ikke «eventyrer-fokuset» lagt helt bort:

– Bortsett ifra at jeg skal stille opp under Lifetime-konkurransene, kan jeg egentlig gjøre litt som jeg vil. Det passer meg bra at jeg kan styre mitt eget program. Det betyr at jeg kan finne ritt andre steder, og dra dit på ferie – i tillegg til at jeg stiller til start i konkurranse der. I motsetning til på landeveien der jeg føler utøverne mer blir kastet inn på et hotellrom, så kan jeg reise ned dit, sykle og oppleve stedet før jeg reiser videre til neste ritt, sier Røed.

– Hvor går ferden videre denne høsten?

– Om to uker drar jeg fra Grand Junction i Colorado til Tuscon, for å være der om vinteren. Det er hovedsakelig sykling og soving som gjelder. Tuscon er som Grand Canaria for amerikanere. Så å si alle møtes der om vinteren for å trene ute i ørkenen. Det er 15-25 grader og sol hver dag, så det er ganske behagelig. Det er Group Rides der hver lørdag morgen med alt fra 70 til 200 deltakere. Det er hele spekteret fra amatør til WorldTour-proffer, forklarer han.

To be continued.