Rohan Dennis’ gjenoppstandelse

Man kan ikke nekte for at australske Rohan Dennis har et unikt talent. I 2018 vant han VM-gull i tempo på overlegent vis. Regnbuetrøya brukte han til å skaffe seg en lukrativ kontrakt med araber-laget Bahrain-Merida. Et skifte fremprovosert av at profflaget BMC Racing Team ble lagt ned etter 2018-sesongen. 

Dennis gikk fra å bruke sveitsiske BMC-sykler til å sykle på taiwanesiske Merida. Vi kan anta at Rohan ble lovet at hans nye arbeidsredskap skulle holde topp kvalitet og fungere minst like bra som temposykkelen han hadde på BMC-laget. 

Rohan Dennis vant da også tempoetappen i Sveits rundt på sin Merida Time Warp. 

Under Tour De France-rittet i 2019 ble det likevel raskt tydelig at Dennis ikke var fornøyd, verken med lagdynamikken, eller med redskapen. Dagen før han skulle få vise frem sin flotte regnbuetrøye på tempoetappen i verdens største sykkelritt, valgte han å stå av rittet og peke nese til hele lagledelsen i Bahrain-Merida. 

Dennis syklet ikke ritt igjen for Bahrain-Merida. Da han dukket opp i VM i Yorkshire med en klar plan om å forsvare VM-gullet i tempo var det i den australske landslagsdrakten med gule og grønne striper, totalt blottet for logoer som koblet ham til Bahrain-Merida. Med seg i bagasjen hadde Dennis sin gamle temposykkel fra BMC-dagene.

Dennis var fortsatt under kontrakt med Bahrain-Merida-laget da han suste inn til et nytt VM-gull i Yorkshire i nøytral landslagsdrakt og på svartmalt BMC-sykkel. Bruddet med det italiensk-styrte Bahrain-Merida-laget var fullbyrdet. Rett etter VM-seieren ble de to partene enige om å gå hvert til sitt, selv om Dennis egentlig hadde ett år igjen av kontrakten. 

Dennis fikk karakteristikker kastet etter seg. Han ble kalt en bortskjemt humørsyklist med et stort ego og et sinnemestringsproblem. 29-åringen ble beskyldt for å være overtroisk når det kom til utstyr og han ble påklistret merkelappen som en syklist som absolutt ikke var noe lagspiller. 

Likevel, med to VM-gull på rad i samlingen og regnbuetrøya sikret for et helt år fremover burde det være mulig for Dennis å finne seg en arbeidsgiver foran 2020-sesongen. Spørsmålet var likevel om Dennis ville innordne seg i noe lag, og om han faktisk ville fortsette å sykle i det hele tatt. 

Det var ganske overraskende at det var superlaget Team Ineos som valgte å signere den doble verdensmesteren. Det britiske laget har rendyrket en kultur der laget går foran alt, og der det i liten grad er rom for egotripper og raseriutbrudd som truer det strenge hierarkiet. Kanskje trengte Dennis the Menace litt real struktur? Var det Team Ineos' vinnerkultur og lag-regime som kunne temme villdyret fra Sør-Australia?

Skuffende i VM

2020 sesongen har vært spesiell. Tempohesten Dennis har ikke helt klart å matche resultatene han har hatt tidligere. Han måtte klare seg med andreplass i de australske tempomesterskapene. Slått av temporival Luke «Turbo» Durbridge. I tempo-VM i Italia måtte Dennis ta til takke med en skuffende femteplass.

Ikke kunne han skylde på utstyret heller. Hans lagkamerat i Team Ineos-Grenadiers, Filippo Ganna knuste konkurrentene på sin Pinarello-sykkel, akkurat lik som Dennis sin sykkel. 

Dennis syklet ikke Tour De France, men ble tatt med til Giro d’Italia som superhjelper for den walisiske helten Geraint Thomas. Thomas på sin side krasjet ut av rittet allerede på tredje etappe, da han syklet på en flaske og brakk hofta. Team Ineos Grenadiers var, akkurat som de hadde vært i Touren, brått uten kaptein og uten en plan. 

Få hadde trodd at det var oppvigleren Rohan Dennis som skulle stå opp som det britiske lagets store helt.

Dennis måtte finne seg i å havne i skyggen av Ganna på tempoetappene. Den ferske verdensmesteren knuste all motstand hver gang det var tempobøyle på sykkelen. 

Men på kongeetappen, med mektige Passo Dello Stelvio som høydepunkt skulle Rohan Dennis reise kjerringa og vise seg tilliten han hadde fått av Team Ineos-Grenadiers verdig. 

Mannen, som var blitt kjent som en egosyklist, stod plutselig frem som tidenes hjelperytter. I rekken av utrolige tilfeldigheter og hendelser som skulle påvirke årets Giro-resultat var en oppofrende Rohan Dennis noe av det mest oppsiktsvekkende. 

Favorittene hadde forsvunnet med corona-virus og hoftebrudd. Igjen stod en kamp om sammenlagtseieren mellom Ineos’ unge brite Tao Geoghegan Hart, Sunwebs nederlandske kaptein Wilco Kelderman og Sunwebs unge løytnant, Dennis' landsmann, Jay Hindley. 

I kampen om sekundene i de italienske høyfjellene skulle Dennis bli den avgjørende faktoren. Sjelden før har vi sett en tempohest male et felt av lette klatrere i fillebiter på samme måte som Dennis gjorde opp Stelvios over to mil lange østflanke denne dagen. Den høyreiste australieneren syklet de 48 hårnålssvingene med så mye watt i pedalene at verdens beste klatrere gikk i bakbrudd. Bare Geoghegan Hart og Hindley var i stand til å følge Dennis mens han fyrte av den ene watt-bomben etter den andre. Tempo-spesialisten Dennis viste at han også mestrer både svinger og klatringer. 

Forhåndsfavorittene Vincenzo Nibali og Jakob Fuglesang måtte også strekke våpen for den abdiserte tempokongen. 

Først over Stelvio

Dennis krysset over toppen av Stelvio, Cima Coppi, først, men var ikke ferdig helt ennå. Nedover Stelvios vestside og i dalen mellom Bormio og dagens siste klatring til Laghi di Cancano tauet Dennis som et japansk Shinkansen-lokomotiv. 

I den siste klatringen til mål var det bare Dennis, Geoghegan Hart og Hindley igjen. Alle andre var blitt distansert av lokomotivet Dennis. 

Kort før mål måtte Dennis sende Geoghegan Hart og Hindley alene oppover veien. De to unge outsiderne kjempet seg imellom om etappeseieren og viktige bonussekunder. Hindley spurtslo Geoghegan Hart på målstreken og vant etappen. Kelderman tok over den rosa ledertrøya med Hindley på andreplass og i hvit ungdomstrøye. Geoghegan Hart klatret til tredjeplass kun noen få bonussekunder bak Hindley. 

Kun en fjelletappe gjensto før den siste tempoetappen inn til Milano sentrum. 

Den siste fjelletappen skulle egentlig ha krysset inn i Frankrike og besteget Col D’Agnello og Col D’Izodard før målgang i skibyen Sestriere. På grunn av virus-smitte i Frankrike ble etappen lagt om til å inkludere tre oppstigninger til Sestriere. Lavere fjell, men fortsatt en klatreetappe med sting. 

Det ble raskt tydelig at Keldermans vanskeligheter opp Stelvio skulle gjenta seg. Sunwebs lagkaptein viste tidlig svakhetstegn. Når etappen, og potensielt hele Giroen skulle avgjøres opp til Sestriere en siste gang, var det igjen trioen Dennis, Geoghegan Hart og Hindley som hadde best bein. 

Igjen var Dennis et lokomotiv der lokføreren og fyrbøteren var topptrente. Dennis hentet kanskje ekstra krefter i vissheten om at han nå viste verden hva han kunne by på. Kanskje fant han krefter i gleden over å vise tvilerne fingeren. 

Hindley ante at han var dårligere på tempo enn Geoghegan Hart. Giroen var hans å vinne. Han burde distansere Geoghegan Hart før målgang. Hindley rykket, Geoghegan Hart fulgte, Dennis slapp. Dennis kom tilbake, gikk rett i tett og tauet videre.

Hindley rykket igjen. Geoghegan Hart fulgte. Dennis falt av, men kom tilbake igjen og hektet seg på i front enda en gang. På tredje forsøk klarte Hindley å riste av seg Dennis, men Geoghegan Hart beit seg fast.

De to ungguttene kjempet kampen om både den hvite og den rosa trøya hele veien til mållinjen. Hindley kom ikke til å få noen sekunder i banken. Denne dagen var det Geoghegan Hart som spurtslo Hindley på streken. De ekstra bonussekundene seieren ga gjorde at de to unge kamphanene stod med lik totaltid før den siste etappen. Etter 20 etapper fra Sicilia i sør til Sestriere i Nord måtte Giro-arrangøren ty til tideler for å skille mellom første og andreplass i sammendraget. En situasjon vi aldri før har opplevd i noe treukers etapperitt. 

Det var klart at den av Hindley og Geoghegan Hart som syklet fortest på den avsluttende tempoetappen inn til den gotiske arkitekturens mesterverk, Duomo i Milano, ville vinne Giroen sammenlagt. Hindley fikk gleden av å sykle selve tempoetappen i helrosa tempodrakt. Geoghegan Hart fikk låne den helhvite ungdomstrøya.

Før Hindley og Geoghegan Hart skulle avgjøre rittet fikk Dennis blåst fra seg på temposykkelen. Igjen ble han slått av lagkameraten Ganna. Den belgiske tempoeksperten og mannen med timesrekorden, Victor Campenaerts syklet inn på samme tid som Dennis i sekunder, men slo ham med noen tideler. Dennis tok tredjeplassen og fikk en fortjent tur på pallen. 

Likevel var det Geoghegan Harts sykling som ble Dennis’ belønning denne søndagen i motebyen Milano. Dennis hadde gitt Geoghegan Hart en lissepasning inn i sekstenmeteren. Det gjenstod for Geoghegan Hart og sette ballen i mål. 

Hindley hadde tidene til Geoghegan Hart å sykle på da han startet tre minutter etter den unge briten. Likevel ble det tidlig klart at det var den rødhårede Geoghegan Hart fra London som syklet fortest innover til Milanos bykjerne. 25-åringen slo til slutt Hindley fra Perth med 39 sekunder, noe som da også ble totaldifferansen i sammendraget. Team Ineos-Grenadiers kunne igjen feire en sammenlagtseier i en Grand Tour, deres åttende totalt. 

Mye av æren for at Team Ineos-Grenadiers fikk sin fjerde britiske Grand-Tour-vinner siden 2012 må gis til en humørsyk urokråke fra Adelaide.

Rohan Dennis har gått fra en usikker karriere til å ha sikret seg for livet i løpet av noen ekstraordinære fjelletapper i årets Giro. Ikke bli overrasket hvis Dennis selv kan kjempe om sammenlagtseieren i en Grand Tour i 2021. 

Complimenti Rohan!