Adrian Aas Stien gir seg aldri

– Her må jeg nok rette en stor takk til mamma og pappa. Fra jeg var 13 år ble jeg dratt med på årlig påskegampetur til Mallorca med Trondheim-Oslo gjengen i TVK. På den tiden var jeg likevel fast bestemt på å bli fotballproff, selv om jeg satte pris på Mallorca-turene.

– Når jeg var 17 begynte jeg imidlertid å gå lei av fotballen, og ønsket meg en idrett som var mer seriøs. Her kom jeg raskt inn i et veldig godt treningsmiljø i TVK og da var det egentlig gjort, jeg skjønte fort at det var dette jeg skulle gjøre.

Lang vei til toppen

I 2014 var Adrian beste klubbrytter her hjemme, men veien dit var usedvanlig lang og kronglete. 

– Problemene begynte egentlig høsten 2011 da jeg tryna på terrengsykkelen. I utgangspunktet var det en ganske uskyldig velt, men det førte til masse skeivheter og tull med kroppen. Dermed forsvant så å si hele 2012-sesongen på behandlingsbenken hos utallige fysioterapeuter. Til slutt fikk jeg heldigvis hjelp av naprapat Lene Gåsbakk som gjorde meg treningsdyktig igjen.

– Jeg tenkte at ok, et år må man kanskje regne med å miste i en toppidrettskarriere, men i 2013 skulle jeg virkelig vise alle hva jeg var god for. Lagkameratene mine hadde levert knallsterkt i 2012 og jeg var superklar og inspirert for å få gjennombruddet i 2013.

– Gjennom vinteren fikk jeg trent knallbra og var helt sjef i starten av sesongen. Så våknet jeg plutselig på sykehuset med nakkekrage og lurte på hva pokker som hadde skjedd. (Adrian brakk et bein i overgangen mellom nakken og hodeskallen «C1» under Ringerike GP i mai, red.anm.). Det var rett og slett ekstremt tøft og jeg gikk på en skikkelig mental smell.

– Jeg var så utrolig klar for å sitte på sykkelen og vise alle hva jeg var god for, ikke bare (trener) Terje Tho og lagkameratene mine. Å få vite fra legen at jeg bare kunne glemme hele det året også var helt jævlig, særlig med tanke på alt jeg hadde ofret for å komme i den formen jeg var i.

Den nevnte velten på Ringerike i 2013 er sannsynligvis den styggeste vi har hatt i det aktive miljøet de siste årene, men Adrian har ikke latt seg prege av hendelsen.

– Jeg husker absolutt ingenting fra velten, men jeg var spent på om det skulle prege meg når jeg kom tilbake. Tilbake på sykkelen har jeg i alle fall ikke blitt mer defensiv, det er en del av sporten og sånn som skjer. I dag er nakken fin og velten er ikke noe jeg tenker på.

«Ville ikke gi meg på bunnen»

Selv etter to år med kontinuerlig motgang var det ikke aktuelt for Adrian å legge sykkelen på hylla.

– Tanken slo meg jo, siden alt føltes så bortkast og veien tilbake virket ubeskrivelig lang når jeg våknet på sykehuset. Jeg ble skikkelig deppa og fant en ny kjeller under kjelleren av depresjon som jeg tillot meg selv å falle ned i.

– Etterhvert fikk jeg tilbrakt mye tid med venner og koblet av en del med folk som ikke er syklister, det var godt. Familien med mamma og pappa i spissen støtte meg masse, sammen med lagkamerater og ikke minst Terje Tho. Uten deres støtte hadde jeg nok vært i grøfta fremdeles. Det at de hadde troa på meg, selv om jeg aldri hadde vist resultater betydde mye.

– Jeg kom til et punkt der jeg måttet ta et valg. Jeg kunne enten vise hva jeg var laget av og slå knallhardt tilbake, eller gi meg på bunnen. Jeg tok valget om å satse hardere enn noen gang, og dro rett fra sykehuset og bestilte meg wattmåler, det skulle ikke slutte slik!

En norsk Sagan

Hva er din viktigste egenskap som syklist, og hva slags ryttertype er du?

– Min største styrke er nok at jeg aldri setter noen begrensninger for meg selv. Jeg klatrer med gode bakeryttere som Sindre (Lunke), og slår de aller fleste i spurt. Jeg aksepterer rett og slett ikke at folk er bedre enn meg, jeg skal være best overalt.

– Som rytter er jeg nok en slags puncher-type, litt i samme gate som Kwiatkowski og Sagan. Jeg tåler bakker ganske bra og har en solid spurt. Jeg tror egentlig jeg kan bli god på det jeg vil, bortsett fra en ren klatrer.

Gjennombruddsåret

Etter flere trøblete år kom endelig gjennombruddet i 2014.

– Jeg slet faktisk litt med skader i sesonginnledningen i fjor også, men kom meg til Belgia i April og kjørte greit der. Så vant jeg det første rankingrittet i forbindelse med NC-åpningen i Skien, det var en helt fantastisk følelse. Det ble veldig symbolsk, for det viste at jeg hadde lagt alt trøbbelet fra de siste årene bak meg. Endelig var jeg der jeg hører hjemme.

– Et par uker senere var det NC på hjemmebane i Trondheim. TVK dominerte rittet totalt og kjørte sterkt hele dagen, mens jeg ikke kjente smerte i det hele tatt. Til slutt tok jeg spurten greit og overtok også gultrøya, med venner og familie som publikum, det var helt sinnssykt rått!

En joker for Joker 

I år er TVK-blå byttet ut med Team Joker-blå, og Adrian er dermed en del av en tolvmannstropp vi sjelden har sett maken til i moderne norsk sykkelhistorie.

– Jeg forventer ikke at jeg skal spille førstefiolin i Team Joker. Det er en stor overgang fra Norgescup til UCI-ritt, og det blir viktig å benytte anledning til å lære mye. Likevel er jeg naturligvis ikke fremmed for å ta muligheten hvis den byr seg.

Franske og norske etapperitt blir de viktigste målene for Adrian i 2015.

– Rittene i nord-Frankrike som Tour de Normandie og Tour de Bretagne, er store mål. Jeg gleder meg også veldig til de norske storrittene, som jeg håper å få kjøre. Man må likevel være litt forsiktig og ydmyk med å ikke sette seg alt for høye mål. Det er selvsagt mulig å kjøre inn sterke resultater, men man må beholde realismen. Jeg har først og fremst fokus på å fortsette utviklingen, så blir jeg proff og får sjanser når jeg er klar for det.

Selv om det bare er drøye to år unna utelukker ikke Adrian at vi får se ham i VM i Bergen i 2017.

– Det er et hårete mål, men slettes ikke umulig. Jeg trenger nok et par år i Joker for å vise at jeg er proffklar. Er man det er man også en naturlig kandidat til en VM-tropp, men akkurat nå er jeg mest fokusert på jobben jeg skal gjøre i Joker, men VM er jo selvsagt noe som ligger i bakhodet.

Drømmer om Flandern

Om Adrian når sine mål på sykkelsetet vil norske fans få mye å juble for i årene som kommer.

– Drømmerittet å vinne er definitivt Flandern rundt. Det er et kupert og veldig brutalt ritt, samtidig som det går i Belgia hvor de har en herlig sykkelkultur. Jeg har syklet ritt i mange av bakkene der og det er et helt sinnssykt adrenalin-kick når du håndterer brosteinen. Å være med å prege et ritt som Flandern må være en helt konge følelse. I tillegg hadde en Tour-etappe på brostein vært utrolig kult å vinne.