Ikoniske kvinnelige syklister

Men mens rytterne på Uno-X har lønn, kontrakter og en viss trygghet, har majoriteten av kvinnelige syklister kjempet i motbakke gjennom sportens historie.

Mens herrene har hatt ritt som har eksistert i 100 år, har ritt for kvinnene kommet og gått, og det samme har lag og arbeidsgivere. Kontinuitet var lenge et ikke-eksisterende ord på kvinnesiden.

Men mange har trosset forutsetningene og levert bragder for historiebøkene, og vi kunne nevnt mange, men vi har plukket ut en håndfull av de mest ikoniske kvinnesyklistene gjennom tidende.

Alfonsina Strada

På starten av 1900-tallet var det få kvinner som syklet, men helt fra barndommen av hadde Alfonsina Strada en forkjærlighet for sykling. For henne var sykling frihet. Men for å kunne drive med sporten trosset hun både foreldrene og samfunnets normer. Hun ble rett og slett hetset for å bedrive med sykling.

Likevel satt hun i 1911 en uofisiell timesrekord etter å ha tilbakelagt 37 kilometer. Men uten noen andre kvinner å konkurrere mot, ble hun nødt til å melde seg på herreritt.

I 1917 syklet hun Il Lombardia, etter å ha presisert overfor rittkommisærene at det ikke sto noe i reglene om kjønn. Hun fullførte det 204 kilometer lange rittet sist, men underveis hadde halve feltet stått av.

Stradas legendestatus ble sementert da hun i 1924 syklet Giro d’Italia. Man er imidlertid ikke helt enige om hun ble invitert av arrangøren eller om hun lurte seg med ved å skrive «Alfonsin Strada».

Men underveis ble hun viet mye spalteplass i avisene og ble omtalt som «Djevelen i kjole». Men hun måtte også tåle mye ubehageligheter fra publikum innledningsvis, men vokste etter hvert frem til å bli en helt.

Hun strevet voldsomt på de tøffeste etappene, og på en av etappene kom hun i mål langt bak tidsfristen, men redaktøren i arrangøravis Gazzetta dello Sport så verdien av å ha henne med i rittet og betalte for utgiftene hennes så hun kunne fortsette.

Hun kriget seg videre, som oftest på egenhånd, men til slutt var hun blant 30 av 90 startende som fullførte det 3613 kilometer rittet, som løp over tolv etapper.

Millie Robinson

De første registrerte kvinnerittene i Frankrike strekker seg helt tilbake til 1868, i Paris og Bordeaux. Men som i legenden om Alfonsina Strada måtte også de franske kvinnene bruke pseudonymer for å delta.

Mens herrene på starten av 1900-tallet blir hyllet for sine bragder i Tour de France, er det stigma knyttet til kvinner på sykkelsetet. Det var et uttrykk for maskulinitet som var uønsket.

Vi må helt til 1955 før det aller første Tour de France for kvinner, Le Tour de France Féminin, arrangert av journalisten Jean Leulliot og sykkelmagasinet hans, Route en Piste. Men mens herrene sykler 22 etapper og totalt 4495 kilometer, får kvinnene fem etapper (på seks dager) og 372 kilometer, i månedsskiftet september-oktober.

Det er en trang fødsel for kvinnenes Tour, med en presse som skriver nedsettende om rytterne og deres kropper, og selv rittdirektøren Leulliot leverer håpløse uttalelser.

– De sitter ikke helt riktig på sykkelen. Og de holder seg ikke på rommene om kvelden etter etappene. I stedet for å hvile går de ut for å shoppe. De er dessuten veldig snakkesalige.

Blant rytterne som trosset latterliggjøringen var britiske Millie Robinson, en av ni utenlandske ryttere blant de 48 startende. Til daglig var hun varebilsjåfør på Isle of Man, men også en glitrende syklist.

Hun vant den fjerde etappen, samt den individuelle tempoen og sikret seg med det rittets hvite trøye – kvinnenes ekvivalent til herrenes gule trøye, og ble med det den første vinneren av et Tour de France arrangert for kvinnene.

I dag er Robinson en litt glemt helt, men var en viktig foregangsperson for kvinnesyklingen. Hun var blant de beste kvinnesyklistene og i 1957 satte hun også timesrekord med 39 718,8 meter.

For Leulliots Le Tour de France Féminin ble det med den ene utgaven, og en Tour for kvinnene ble ikke arrangert igjen før 1984.

Elsy Jacobs

Blant de utenlandske rytterene som deltok i Leulliots Tour var Elsy Jacobs. Hun tok en relativt anonym 15. plass i Touren, mer enn 15 minutter bak Robinson, men bare noen år senere skulle hun også skrive seg inn i historiebøkene.

I den franske byen Reims ble hun den første kvinnelige verdensmesteren i 1958, mer enn 30 år etter det første verdensmesterskapet ble arrangert for herrer.

Da de store favorittene ble sittende og se på hverandre, angrep Jacobs og de maktet aldri å hente inn forspranget.

Året i forveien hadde et VM for kvinnene blitt midlertidig avslått, og da liret journalistene i l’Equipe av seg at damene burde være fornøyde med et turritt tilpasset dem.

Jacobs kom fra Luxembourg, hvor sykkelritt for kvinner var forbudt, og hun måtte reise til Frankrike og Belgia for å konkurrere. Etter hvert ble hun også fransk statsborger.

Jacobs ble ikke bare den første kvinnelige verdensmesteren, men hun var også helt unik med tanke på at hun faktisk kunne leve av syklingen.

Hun var en svært angrepsvillig rytter og dette gjorde at rittarrangører var villig til å betale henne penger for å stille, da hennes kjørestil ville tiltrekke publikum.

Som følge av hennes bragd i VM, opphevet det luxembourgske sykkelforbundet konkurranseforbudet for kvinner og i 1959 ble et nasjonalt mesterskap for kvinner arrangert for første gang. Jacobs vant, og gjentok bedriften i de 15 neste utgavene.

Høsten 1958, etter VM-triufen, satte hun også en ny timesrekord med distansen 41 347 meter.

I dag har hun proffrittet Festival Elsy Jacobs oppkalt etter seg, som har blitt arrangert siden 2008.

Beryl Burton

Av enkelte sykkelhistorikere er Beryl Burton regnet som tidenes største kvinnelige syklist, og hun har en beundringsverdig og enestående karriere bak seg.

Over hennes 30 år lange karriere hadde hun mildt sagt krevende arbeidsforhold. Sykkelsatsingen hennes var naturligvis på egenhånd og uten noen sponsorer, samtidig som hun var husmor og mamma.

Hun ble introdusert for sykling på midten av 50-tallet av mannen sin, og skulle siden levere en grensesprengende karriere.

Allerede før hun ble syklist strevet Yorkshire-dama i motbakke, og tilbragte blant annet 15 måneder på sykehus med revmatisk feber som barn. Men hun skulle etter hvert vise seg som nærmest ustoppelig.

Bare et par år etter hun startet å sykle tok hun sølv på 100 mile individuell tempo, og derfra gikk det bare én vei.

I 1960 og 1967 ble hun verdensmester på landeveien, og listen av VM-medaljer hadde vært enda lenger hadde vært tempo-VM for kvinnene på den tiden. Men det kom ikke før i 1994.

For det var på den individuelle øvelsen at hun virkelig hadde sin forse, med sin ekstreme kapasitet.

I løpet av karrieren tok hun overveldende 72 forskjellige nasjonale titler (fordelt på forskjellige distanser) på temposykkelen, i tillegg til å sette omkring 50 rekorder på alt fra én til tolv timer.

Også på banen var hun rå, med fem VM-gull og 24 nasjonale titler. Prestasjonene ga henne to britiske ordner, MBE og OBE, offiser og medlem av Den britiske imperieordenen.

Burton døde i 1996, 58 år gammel, grunnet en hjertefeil, da hun var ute og leverte invitasjoner til 59-årsdagen sin – på sykkelen.

Marianne Vos

Den nederlandske sykkeldronningen var på et tidspunkt så god at det ble spekulert i om man skulle la henne konkurrere med herrene. Ikke uten grunn.

34-åringen kalles nemlig for «Kannibalen», slik Eddy Merckx også gjør. Parallellene mellom de to er enkel å trekke: To ryttere som fullstendig dominerte sporten på sitt beste.

Siden hun ble proff i 2006 har hun på mange måter definert en æra i sykkelsporten, og fremdeles vinner hun sykkelritt.

Bare omtrent én måned etter hun hadde signert sin første proffkontrakt i 2006, ble hun verdensmester på landeveien, kun 19 år gammel.

Siden har hun vunnet så godt som alt som er å vinne, og står med 238 proffseire. Verdensmester på landeveien tre ganger, verdensmester i cyclocross åtte ganger – senest i 2022 – og olympisk mester i 2012.

Etter å ha vunnet "alt" kunne hun lett ha gitt seg etter 2015 og 2016-sesongen, da hun strevet med skader og overtrening, men hun kjempet seg tilbake til toppen.

Vos er ikke bare en unik, eminent syklist, men hun har hele tiden kjempet for likestilling i sporten, vært talsperson for ryttere og været representant i Det internasjonale sykkelforbundets utøverkommisjon.

Da ASO i 2014 for første gang arrangerte éndagsrittet La Course by Le Tour de France, som gikk i Paris på Champs-Élysées samme dag som herrenes Tour ble avsluttet, var det selvsagt Vos som gikk seirende ut.