Landeveis del tre av#festive500

Bildegalleri nederst i saken!

STRAVA
GARMIN CONNECT 

Følg oss også på:

FACEBOOK
TWITTER
INSTAGRAM 
Forumet på terrengsykkel.no 

---

Fem mann. Jeg begynte alene, i går var vi to, i dag fem. Meg, kompis Lars, en banesyklist fra Drammen kalt Fredrik Steen, samt Sykkelmagasinets utsendte, Henrik Mühlbradt. Regn. Vi starter langs Griniveien og gjennom Bærum. Ingen vits å starte med utforkjøringen ned til Lysaker og få frosten med en gang. 

– Faaaaaaader, jeg hater dere! En aggressiv bilist sier akkurat det han mener. Ikke en gang midt på natten, andre juledag, kan han slippe å se de satans syklistene. Vi blir enige oss i mellom at dette slettes ikke var et personangrep mot den gjeldende bilisten, og at vi kommer til å fortsette å sykle selv om bilisten skulle ønske noe annet. 

Regnet forstetter. Eller vent, det er en sånn type regn det er vanskelig å vite om kommer ovenfra, nedenfra eller bare henger i luften. Sånn yr som det er i Seattle. Passe tunge dråper som henger i luften og gjør det våt uansett hva du finner på. Ved Asker møter vi Brynjulf Spalder. Jeg kjenner han ikke, men har sett noen bilder av han i Ryedrakt, tempohjelm og med sikkel i trynet. Han sykler for ekspresslaget til Rye, og farten øker når han kommer. Regnet fortsetter. Slemmestad, Bødalen, Midtbygda og Røyken. 

Lukten av kaffe er fraværende, men jeg har den på tungen. Vi nærmer oss Drammen. Esso On the Run i det fjerne, og tid for tørre klær, kaffe og en gammel vaffel i gladpack. 

En dritings og tykkladen kar med pølse i henda og pølsemajones på nesetippen kåserer over hva vi driver med. Vi er ikke helt sikre på om han er morsom, og til slutt blir han usikker selv også og går sin vei inn i natten. 

Opp Lierbakkene har vi sovende pausebein. Et til nå ukjent konsept. Regnet har gitt seg, nå er det bare tett tåke. Det passerer flere drosjer nå enn de foregående nettene. Noen passasjerer heier på oss. 

HJEM TIL HEGGEDAL

– Jeg bor inn her i Heggedal, sier Brynjulf. 

Jeg har syklet gjennom Heggedal mange ganger. Nesten hver gang har jeg lurt på hvem som bor i Heggedal. Nå vet jeg at jeg hvertfall kjenner en her, og det er Brynjulf. Neste gang jeg sykler gjennom Heggedal og noen spør meg hvem det er som bor her, skal jeg svare Brynjulf Spalder. Unge menn med jakke fra Rye-xpressen sykler alltid jevnt hardt. Brynjulf har halvdemper med pigg for natten, men holder likevel imponerende tempo. 

– Men jeg blir med dere over Asker og ned til Holmen. Det ser bedre ut med en runde på GPS-sporet, sier han. 

Vi fortsetter ned fra Asker. Sykkelmagasinets utsendte Henrik Mühlbradt blir borte, og vi snur for å finne ham. Punktering, viser det seg. Han bytter slange og punkterer på ny. Strøsingel har nok en gang skaffet oss en punktering. Samme sten. Urutinert, tenker jeg. 

Vi er slitne på vei opp over siste bakkekul. 

– Og ellers da? Spør jeg Henrik 
– Jeg gleder meg litt til å være inne, svarer han. 

Vi fortsetter ned fra Asker. Brynjulf tar av tilbake mot Heggedal og vi forstetter til Vækerø, opp den lange bakken til Røa. Hjertet slår på en helt annen måte enn på dagtid. Mye hardere, og det er nesten så en får en metallisk smak i munnen av bankingen. Jeg er litt usikker på om det var sånn første dagen også. 

Jeg er våt, kald sliten og vil ikke sykle mer. Men klokken viser 94 kilometer når jeg kommer hjem. Dette utgjør en viss diskrepans med tanke på min indre autists frykt for urunde tall. Jeg bestemmer meg for å sjekke ut nabolaget i seks kilometer. En kilometer hjemmefra smeller det. BANG. Jeg er like tom som en flaske Jack Daniels etter et film-noir selvmord. Helt utkjørt. Fullstendig på svartstålet, sjanglende. 1000 meter hjemmefra. Sykle hjem og sove? Aldri. Men hva gjør jeg?

Da går det opp for meg. Jeg har mer kake igjen! Cookie!! Kjærestebakt, litt for flat og ikke i nærheten av å ligne på bildet i kakeboken. Men det er en skikkelig amerikansk cookie, med sjokoladebiter, masse gluten, sukker og smør. En cookie er alt som skal til. Jeg triller over Lysakerelven, opp den lille kneika til boligfeltet ved Fossum. 

– Her et sted bor Knut Knudsen, tenker jeg for meg selv. Han bor her et sted, det er et faktum, ikke bare noe jeg tenker. Hva gjør Knut nå tro? Leser en bok, sover, eller kjemper mot vekkerklokka som forteller at han må ut med hunden? Knut barberer ikke bena lenger. Det er alt jeg vet. Jeg triller nedover igjen. En kilometer til nå, så blir det bra. En liten, men fordømt lang kilometer. Jeg passerer huset til foreldrene mine. Bekymringen ligger som et teppe utenpå villaen. I det jeg passerer kan jeg nesten høre min mor puste lettet ut.

Hjemme. Våt, kald, trøtt og forvirret. Jeg savner dagslyset. 230 km igjen av #festive500 by night.