Årets lengste ritt er rett og slett en utrolig opplevelse. Det er oppturer og nedturer, både bokstavelig talt og mentalt. Å se tilbake på rittet er overveldende. Følelsene er mektige. Det er kanskje årets verste og beste opplevelse på en og samme gang. Det er vanskelig å sette gode ord på det. Men fortellingen, den må deles.

Morgengry eller nattegal

01.59 viste klokken da jeg våknet på Scandic Bakklandet. Vekkerklokken skulle ikke ringe før 02.15, men det var litt spenning i kroppen. I tillegg hadde jeg nesten sovet fra klokken 18.15, så det nærmet seg 8 timer med god nattesøvn. Når klokken ikke er 02 engang så er det drøyt å påstå at det er morgen. Men i den lyse sommernatten er det lite annet en stillheten som minner om natt. Selv i sentrum av Trondheim var det døvt.

Les også: Dette er nomaden Jonas Orset

Jeg hadde få problem med å sovne. Den siste uken hadde jeg gradvis snudd døgnet med en time om dagen for å være klar til dyst når starten skulle gå klokken 04.15. Da skulle jeg allerede ha hatt en god natts søvn, god frokost, godt toalettbesøk, god tid til start. At alt skulle være så godt som mulig. Det var planen.

Jeg hadde gjort unna forberedelsene dagene i forveien og det var lite annet å gjøre enn å feste startnummer, kle seg i drakten, spise noen brødskiver med Markset, slurpe i meg kaffe og pumpe dekk.

Les om Jonas Orsets seier i 2017: Solo i 13 mil i Den Store Styrkeprøven

Sykkelen var klar, jeg hadde fått ny Trek Madone SLR sykkel for anledningen, og rukket å kjøre den inn noe den siste uken. Litt usikker på om alt var 100% var jeg. Det er ofte noen barnesykdommer, som løse skruer eller andre småjusteringer, som må fikses på nye sykler. Ganske trygg var jeg da Jarek på Sørensen Sport hadde fått gått over gir og bremser noen dager i forveien.

En liten forkjølelse uken i forveien hadde vært et lite uromoment, men jeg tok det med god tro på at det skulle være greit denne dagen og jeg følte meg nærmest helt 100%, for første gang på 12 dager.

Dette skulle bli tredje gang på tre år jeg syklet de 543 kilometerne fra Trondheim til Oslo under Den Store Styrkeprøven. Etter seieren i 2017 og andreplass i 2018 viste jeg hvordan jeg skulle forberede meg, men under et så langt ritt ville det alltid kunne være hendelser som dukket opp. Alt fra dårlig vær til uhell. Jeg forsøkte å begrense risikoen for at ytre faktorer skulle påvirke meg. De indre faktorene hadde jeg kontroll over. Jeg var mentalt forberedt og motivert. Faktisk gledet jeg meg.

Les også: Orset om nederlaget i 2018: – I fjor fikk jeg smake min egen medisin

Dokumentering på veien

Litt ekstra spenning dette året var at iTarget skulle dokumentere mitt Trondheim – Oslo. De tok over mine egne og Landeveis sosiale medier og skulle i tillegg filme alt og sette sammen en dokumentar. Sponsorene for prosjektet var Trek (Foss Sykler), Bio-Sport (Pharma Nord) og Norganic.

Samtidig som det hele skulle dokumenteres følte jeg på et favorittstempel som ga meg et vist press. Om det var andre eller mine egne forventninger som skapte dette, vet jeg ikke, men det virket som alt annet en seier ville være et nederlag.

Les også: Jonas Orsets sykkelreise gjennom USA

Regnet kom

Endelig var vi i gang. Når man vet at en lang tur venter så bli i hvert fall jeg ivrig etter å komme i gang og sette kursen mot målstreken. Stemningen ved Trondheim Torg før start er alltid litt spent. Det er en merkelig atmosfære. En natt i året går en relativt travel by i dvale og ut kommer tusenvis av smågærne syklister som skal sykle en distanse de fleste synes er fryktelig lang å kjøre. Small talk'en mellom disse dumdristige kledd i kondomdress er nok relativt patetisk sett utenfra, men for oss som er inne i det er det likevel obligatorisk med noen kleine strofer før vi setter av gårde. Men de er viktige for på å lette på alvoret.

Jonas Orset ved Lundamo: – Nå er det ikke lenge til vi er i Oslo.

Jonas Orset ved Berkåk: – Skal vi ikke heller ta Østerdalen? Det er raskere!

Den siste uken hadde bydd på et positivt værskifte. Fra fossregn i Trondheim ved start, til tørre veier og solgløtt. Det gikk i et greit driv innover Gauldal. Jeg var ingen stor bidragsyter i front, for det var nok av ryttere med mye energi og dravilje.

Etterhvert ble jeg litt mer med, og spesielt da vi nærmet oss Oppdalsporten og det begynte å yre så var det ingen grunn til å spare krefter og bli nedkjølt. Med korte hansker ble jeg likevel kald, men rittets første drikkestasjon var kort unna og jeg der fikk jeg dratt på meg en varm jakke og fylt opp lommene med ekstra barer. Etter halvannet minutt var vi tilbake på veien. Det var ingen grunn til å kaste bort noe tid. Regnet stoppet samtidig og veiene tørket. Varmen kom tilbake.

Motvindens preg

Stigningen opp til Hjerkinn på Dovrefjell blir sett på som et avgjørende punkt i rittet, selv om det bare er syklet 160 km når man passerer toppen på 1020 meter over havet. Alle vet at det er mulig å skape utskilling hit, og jeg var igjen gira på å gi tyngre ryttere litt syre å drøvtygge på utover rittet.

Terjei Gilbrant fra Follo var kanskje den ivrigste da han valgte å rykke før stigningen virkelig tok seg opp. Kraftkaren fikk en god luke og jeg valgte etterhvert å gå etter. Jeg kom meg opp til Tarjei, men det var en tøff motvind oppover bakken og feltet var på slep. Vinden gjorde at det var vanskelig å kjøre ifra ryttere. Selv om også Fredrik Henne (Follo SK) pushet bra over toppen var det hele 25 mann da det flatet ut på høyfjellet. Dombås var neste sted med en form for sivilisasjon. Først måtte vi overvinne 3 mil med 12 m/s vind rett i fjeset.

Et laaang ritt

Det er lett å blir ivrig i Den Store Styrkeprøven. Mange stiller med årets beste form og forberedelser og man føler seg uforskammet bra de første 20 milene. Det man da lett glemmer er at rittet knapt har startet.

Jeg var ekstremt fokusert på at jeg skulle spise godt hele veien. Barene gikk ned, minst to i timen. Best smakte derimot mine 4 sandwich av Marksets Brødmiks med Nugatti. Samtidig hadde jeg fokus på å drikke godt, både sportdrikk og vann. Jeg sikret meg med Crampfix-tabletter for mineraler, ProB prebiotikatabletter for vitaminer og holde magen frisk, og jeg hadde koffeintabletter for å sikre meg mot trøtthet eller unngå store downs. Derimot forsøkte jeg å unngå koffein tidlig i rittet og sparte gel til siste timene.

Det var ingen morsom sykkeltur, men det var en jobb som skulle gjøres. Denne jobben bestod i å være tålmodig og fokusert på oppgavene. Spise, drikke, være avslappet og gå rundt i rulla. Jeg holdt meg unna uhell og holdt energien stort sett oppe.

Min tyngste periode var i strekket nedover mot Otta. Jeg begynte å føle meg trøtt og daff. En koffeintablett og ekstra mat ble redningen, og snart var jeg på hugget igjen.

Snart var vi på Kvam og jeg fikk kledd av meg både løse knær, skotrekk, buff, jakke og vest, og følte meg plutselig god som ny.

Det drar seg til

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Kanskje følte ikke alle det like godt å komme inn på de mer småkuperte veiene rett vest for Lillehammer. Derimot var jeg glad. Rittet var i gang igjen. Fredrik var igjen ivrig. Fjorårets vinner av Jotunheimen Rundt virket råsterk. Jeg lot meg ikke vippe av pinnen. Selv om Follo SK hadde 8 ryttere på start og fortsatt 6 i feltet ville jeg være med på alt. Selv om det kostet kunne jeg ikke tillate meg å vise svakhetstegn.

Les også om rittet Jotumheimen rundt – Norges største sykkelopplevelse

Motvinden gjorde at det heller ikke her var lett å riste av seg ryttere. Vi var nok godt over 20 mann når vi stoppet på ekspresstoppen på Biri. Halvannet minutt og vi var igjen på farten.

Lenabakken

Lenabakken like etter Gjøvik har vært med på å avgjøre rittet de siste to årene. Selv om det fortsatt er 12 mil til mål har den 1,5 km lange kneika skilt mye. For to år siden var det her jeg gikk til da jeg ble syklende solo til mål i Oslo. I fjor var konkurrentene mer på alerten og jeg fikk med meg Knut Sande og Jørn Fjeldavlie der førstnevnte skulle ende opp som vinner. Jeg så det tidlig. Alle forventet at jeg igjen skulle forsøke meg. Selv halvannen kilometer før bakken begynte folk å se ekstra på meg.

Likevel måtte jeg prøve.

I det vi kom inn i bakken gikk jeg tøft til, men i år fikk jeg ikke noen luke. Vinden var for tøff. Jeg roet litt og Sten-Marius Holmen fra Follo gikk til. Ingen fulgte. Sten-Marius har vært i god form denne våren og en mester på lange solobrudd. Jeg turte ikke la han gå og måtte selv tette luken. Det var ikke lett, men jeg kom opp til han like før toppen. Bak meg hadde 9 andre enda klart å bite seg fast i hjulet mitt.

Les også: – Å vinne i dag føles som en lettelse

Luken til resten av feltet ble raskt stor. Flere i teten ville kjøre hardt for å holde unna. Jeg ble med på det, men ikke fordi jeg synes det var så viktig å holde de andre bak oss. De falt jo antakelig av fordi de ikke hadde mer krefter. Derimot så jeg på dette som en gyllen mulighet til å gjøre opp for feilen jeg gjorde i fjor. Da kjørte vi også tøft i og etter denne bakken og da spiste jeg ikke nok. Det førte til at jeg gikk på en kjempesmell ved Minnesund. Sannsynligheten for at noen av de andre ville lide samme skjebne var stor. Jeg presset derimot i meg enda en energibar, selv om jeg var uvel og matlysten hadde vært borte i flere timer allerede.

Finalen er i gang

Bortover Totenvegen mot Minnesund var finalen virkelig i gang. Det er rart å sykle ritt når det er lurekjøring med godt over 10 mil til mål, men slik blir det ofte i Trondheim–Oslo. Fredrik Steen virket sterk. Follo-gutta så seigere ut, men de var enda ivrige. To av gutta fra Tasta hadde sett bra ut tidligere i dag, men virket nå å være tunge. Selv følte jeg meg trygg på at jeg ville sitte i finalen, men ville jeg klare å riste av meg noen av de spurtsterke rytterne?

Vi nærmet oss Minnesund og jeg så at Thomas Urianstad fra Bygdøy slet. Jeg kjørte tøft en periode for å bli kvitt han. På en god dag har Drøbak-mannen en god spurt. Nå så han tyngre ut. Jeg klarte ikke å riste han av, men det var fortsatt 7 mil til mål.

Sykkelcomputeren tok kvelden. Godt jeg kjente løypen fra de siste to årene. Jeg viste hva som ventet. Lange seige strekk inn mot Lillestrøm.

Avgjørelsen kommer

Vi ble enige om å stoppe lynraskt på matstasjen ved Stensby Sykehus for å fylle lommene med gel og cola. Stoppet mitt varte 20 sekunder og jeg så flere ble stresset over at jeg raskt satte meg på sykkelen igjen. Jeg hadde ikke tenkt å sykle fra noen på matstasjonen. Gentlemen's agreement står sterkt hos meg, men jeg hadde ingen grunn til å stå og vente heller. I det jeg satte rolig i gang på sykkelen var de andre raske med å hoie og kaste seg på hjul. Da alle var tilbake i gruppen begynte vi igjen å dra opp farten.

Jeg snudde meg. Litt utifra intet hadde Johan, Jørn og jeg fått 10 meter. Uoppmerksomheten fra de bak var bare å utnytte og jeg ga på. Jeg så luken vokste og la inn et 5 min tempodrag. Resten av feltet ble lenger og lenger borte.

Johan og Jørn lå først bare på hjul. De hadde lagkamerater i gruppen bak og var nok litt avmålte med å være med å dra. Jeg måtte ta størsteparten av jobben. Det var nå eller aldri. Etterhvert ble Jørn litt mer med, og jeg fikk overtalt Johan til å bli med, men helhjertet var han ikke. Han ville helst se at gutta bak hentet oss, men de var nok fornøyde med å ha Johan i front, og det stoppet visstnok helt opp bak.

Vi passerte Eidsvoll, Jessheim, Sørum – ja, snart Kjeller. Jeg viste det ville stå mellom oss. Hvor sterke var de to?

Olavsgård og siste angrep

Det var ingen som ble overrasket av at jeg angrep opp langs E6 fra Olavsgård. Om det var noe å bli overrasket over så var det hvor raskt gutta bak ga opp å følge. Jeg var kanskje den sterkeste, men jeg tror det psykologiske overtaket ved at jeg hadde spilt (og periodevis vært) sterk i hele rittet gjorte at mine to konkurrenter ga litt opp. Det var ikke noe behagelig å rykke. På en måte hadde jeg litt lyst å stoppe og vente på de andre. Men nå som jeg fikk luken og muligheten bød seg så måtte jeg ta den. Smerten fikk jeg bare tåle.

Les også: Da jeg snudde meg, så jeg en slagmark

Jeg kunne ikke se Jørn, Johan eller noen andre konkurrenter, men jeg var redd for at de skulle klare å få henge på Holmenkollen CK. Frykten var at jeg så skulle blitt hentet av denne puljen og at mine to konkurrenter igjen skulle komme opp i tet.

Holmenkollen begynte å dra opp farten da det slaket ut, men jeg turte ikke å la dem komme nærmere. Kunne min konkurrenter ha kommet seg opp på hjul?

Jeg kunne skimte noe rosa langt oppe i bakken. Det var Holmenkollen CK, som syklet puljestart (tidligere enn oss) fra Trondheim. Det var mange sterke ryttere, men de tok det pent oppover for å få med alle sine ryttere. Jeg druset forbi. Straks var jeg på toppen og veien delte seg og jeg fulgte løypen på Vestre Aker-vei.

Jeg la meg i tempoposisjon på min Madone og kjørte det jeg maktet. Når man begynner å komme så nært seieren etter 54 mil så er det lett å bli redd for at alt skal gå skeis.

Les også: Asker CK deplassert til sisteplass i Styrkeprøven

Luken til Holmenkollen vokste. Kun et uhell kunne ødelegge for meg. Jeg passerte flere ryttere fra tidligere starter. Noen så ut som hadde veltet, men det gikk bra med dem. Kanskje var det kramper. Andre hadde punktert. Jeg fryktet punktering selv, men bad til høyere makter og holdt pusten i det jeg gikk inn i siste kilometer. Dette ville gå!

– JAAAA! lød gledesskriket over målstreken.

Tilbake på øverste steg på pallen

Det var en utrolig deilig følelse å trille først inn til Valhall. Jeg ble tatt imot av familie, venner, kjent og ukjente. Jeg var like mye lettet som glad. Jeg hadde kjent på et press, og en seier ville uten tvil bety mye.

Jeg vant også i 2017, men etter nedturen i 2018, der jeg på mange måter føler jeg tabbet meg ut og på egen hånd ødela for muligheten til å vinne, så var det enormt deilig å igjen ikle seg mestertrøyen og heve glasspokalen.

Troen på at jeg kunne vinne hadde jeg. Erfaringen hadde jeg også nå fått. Men usikkerheten om alt man ikke kan kontrollere gjorde at jeg var nervøs. Konkurrentene er ingen småbarn, men svært godt trente utøvere som satser spesifikt på de lange norske rittene. Jeg kunne heller ikke vite hvor sterke de ville være. Heldigvis viste det seg til slutt av jeg gjorde det meste rett. Jeg klarte å holde energinivået oppe og var den sterkeste til slutt.

Tiden ble 14.51:18, og mitt tøffe kjør de siste 11 kilometerne fra Olavsgård sikret meg en luke på 3 minutter på Johan som ble nummer 2 foran Jørn på 3.plass.

Stor takk til iTarget som ble med til Trondheim for å lage dokumentar, og ga økt motivasjon og fokus, samtidig som de bød på god stemning og glede. Det var mange som ønsket meg lykke til og enda flere som har gratulert meg. Jeg er takknemlig for ethvert godord, selv om jeg ikke har klart å besvare alle. Dere er helt rå og jeg dedikerer gjerne seieren til dere som står bak meg.

Jeg syklet alene, uten lagkamerater, men dette var en lagseier.

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel: