En sykkel er en kostbar og lettomsettelig gjenstand, som i tillegg er enkel å få med seg. Du trenger ikke en gang et transportmiddel for å stjele den – den er selve transportmiddelet.

Det er et kinderegg for kjeltringer.

I våres tok jeg et oppgjør med min egen dieselbil. Så sant det er teknisk gjennomførbart sykler jeg nå overalt. Jeg sykler på min blå landeveissykkel. Ikke for dyr, ikke for billig, litt som en fin Skoda. Som landeveissyklist er det bare det at jeg har bare denne ene sykkelen akkurat nå, og å bruke den i hverdagen er risikosport for økonomien.

Den er ikke så dyr at jeg ikke tør bruke den til butikken, men den er altfor dyr til at jeg ikke kan sette den fra meg om jeg skal løfte vekter. Og det er på Sats Elixia på Røa at frustrasjonen til denne teksten starter, og jeg har ingen problemer med å si at jeg synes mulighetene for å sykle til det treningssenteret suger.

De har faktisk flere spinningsykler enn de har plasser å parkere sykkelen.

Om du googler parkering SATS Røa skryter de av 100 parkeringsplasser. Googler du sykkelparkering - sykkelplasser - Sats Røa, eller andre sykkelrelaterte ord for den saks skyld, får opp all info om triatlontimer og spinning. Men et sted å sette fra seg sykkelen får jeg ikke vite noe om.

Nå må jeg heller løpe dit, for utenfor treningssenteret er det stolper til fire sykler, og de stolpene som er der kan ikke brukes uten at sykkelen ripes opp, og særlig sikker er den plassen heller ikke. Kunne vi ikke fått to sikre bur i garasjen? For under bakken kan det altså stå 100 biler.

For sikkerhets skyld er det ved inngangen flere skilter om at sykler som låses til gjerdet vil bli fjernet, et skilt som er gjemt bak ytterligere fem parkeringsplasser - eller 40 sykler i en ideell verden. Bilene slipper unna med bot. Det virker som det ikke er meningen å sykle til treningssenteret. Legger jeg godviljen til kan jeg tilgi SATS på Røa nettopp det, da ville de jo slått bena under sitt eget treningskonsept.

Når jeg så glemmer Røa for et lite øyeblikk, dukker de vonde minnene fra tiden som sykkelbud opp. Den gang var sykkelen rød, men ikke mer populær enn den som nå er blå. Ok, jeg skjønner at jeg ikke kunne ta med sykkelen inn overalt for å slippe å låse, men det var heller ingen bedrifter som hadde trygge låsesteder.

Du kan ikke ta med sykkelen inn her var mantra i de fleste resepsjoner, aldri så minimalt problemet måtte være. Og dette ble gjerne sagt samtidig som en barnevogn med gjørmete hjul etter en tur i parken fikk stå, mens den andre ungen trampet cherroxene rene.

Eller alle de gangene jeg har kommet til et hotell for å sjekke inn og sove for natten, svett og skikkelig ekkel, og sykkelen blir til et problem. Ved siden av hotellet ligger en bygning nesten like stor som selve hotellet, til biler. Men ingen sykkelparkering. Bare skilter som sier at du ikke kan sette fra deg sykkelen utenfor. De kunne i praksis hatt to hoteller.  

– Du kan ikke ta med sykkelen på rommet.
– Uhm, ok? Du har ikke et trygt sted å sette den på, eventuelt et trygt sted å låse den?
– Du kan sette den i garasjen, men vi kan ikke garantere at den står trygt.  
– Men hvorfor kan jeg ikke ta den med inn på rommet?
– Fordi den skitner til.

Vet dere hva? Det er ikke sykkelen min som skitner til hotellrommet – det er det gjestene som gjør. Det er de som svetter i lakenet, tisser på ringen, sikler på puta og fiser i dyna. Det er skoene til gjestene deres som gjør at dere må støvsuge, og det er kaffekoppene de velter som gjør at dere må vaske. En sykkel drar med seg akkurat like mye bøss inn på rommet som en trillekoffert, en gjenstand det forøvrig er åpenbart å pakke ut i senga.

Og det skal ofte være det samme på Elkjøp, eller Meny, eller Hennes & Mauritz. Sykkelen min ødelegger tilsynelatende hele sjappa. Men å tilrettelegge for å sette den fra seg vil ingen gjøre, all den tid det er brukt millioner på at folk skal kunne parkere bilen gratis. Sykkelen er henvist til et utrygt låsested, mens et areal gjerne to ganger butikken skal brukes til at biler skal få stå tørt.

Da jeg syklet USA på tvers var ironisk nok dette et langt mindre problem enn hjemme. I byen jeg startet, Portland, en skikkelig sykkelby forøvrig, hadde både butikker og hoteller sykkelparkering innendørs, i trygge rammer. Eller utenfor. Sykkelen var løsningen. Det finnes så mange løsninger. Ta bort to parkeringsplasser, kjøp et bur med låsekode. Åtte, eller kanskje ti sykler kan stå trygt.

Oslo, mitt hjemsted hele livet, har gått gjennom en formidabel sykkelutvikling. Sittende byråd har gjort enorme skritt for at sykkel skal bli et foretrukket fremkomstmiddel – og det fungerer, sommer som vinter. Infrastrukturen blir tilrettelagt.

Men du verden så fint det kunne vært å sette fra seg sykkelen av og til også. For slik det er i dag, ser dette ut som en ukjent problemstilling.

Det kunne jo gått an å fjerne tre parkeringsplasser her og der her  hjemme, kanskje prøve, kanskje bare bittelitt? Jeg tenker ikke på de som har revet opp hundrevis av plasser i byen for å lage sykkelvei, men butikker med eget parkeringshus, for eksempel.

Om du skulle være så interessert i å løse et verdensproblem ved å sykle, så får du jaggu tåle at ikke sykkelen kan settes fra seg på samme måte som selve problemet – bilen. Det hører jeg hele tiden.

Hørt om beboerparkering? Mange på Majorstuen synes det er dyrt, de må nemlig betale 250 kroner i måneden for å leie 12 kvadratmeter av gaten.

Jeg hadde gladelig betalt det dobbelte for å vite at sykkelen sto trygt året rundt, men det kan jeg altså ikke.

Akkurat nå er det faktum at sykkelen min sjelden kan stå trygt grunnen til at jeg ikke kan sykle så mye som jeg og miljøet fortjener. Så får jeg vel heller kjøpe en billig sykkel det ikke er så farlig at noen stjeler.

For det kan vel ikke være et problem, verken for meg eller miljøet?