I saken om Hope Challenge kom det frem at veldedighetsrittet ble arrangert uten nødvendige tillatelser fra veimyndighetene, samt ble arrangert uten arrangørklubb med tilknytning til NCF. (+)

Vår blogger Jonas Orset tar ordet i debatten, med sine mange erfaringer fra deltagelse i farlige ritt:

Problemet når vi går inn i konkurransemodus, der alt omhandler å slå de andre, er at den ytre risiko for uhell er stor. Da er vi på tynn is. Selv om tanken er god når vi samles til dyst, eksempelvis i ritt der inntektene går til et veldedig formål, hjelper det lite om ulykker inntreffer.

Etter å ha syklet i 13 år og arrangert lokale sykkelritt siden 2012 har jeg sett litt av hvert når det kommer til sykkelritt. På godt og ond. 

Jeg har både sett og deltatt på ritt som kanskje ikke skulle vært arrangert. Cowboyritt du ikke engang møter i Texas. Noen av de drøyeste har kanskje vært på ødelagte, hullete bygdeveier i Øst-Europa med kyr og hunder løpende inn i feltet.

Eller stupbratte utforbakker på -25% på betong i Kina, der du nærmest må ha fallskjerm for komme trygt ned. Eller ritt der ledebilen har ført rytterne på ville veier både 4-5 ganger samme dag. Sistnevnte var faktisk i Danmark. 

Om rittet arrangeres i Langtvekkistan eller i Norge så møter vi ryttere på mye rart. Kanskje toppet det seg under NM U-23 i 2019 i Ås, de rytterne måtte kjempe side om side med bilene i kampen om mestertrøyen i et Norgesmesterskap!

Da valgte kommisærene å avlyse rittet og etter hva jeg hørte var det et rett velg. Mesterskap eller ei, man skal ikke spille med livet som innsats, sa de.

Adrenalinet kan ta overhånd

En ting jeg har lært som rytter er at når vi får på oss startnummer og adrenalinet spruter så tenker vi ofte ikke rasjonelt. Sykkelløypen blir til en slagmark, det kjempes om å være Alfahannen. Dette gjelder desverre også om rittets formål er edelt, og en sykler på eget ansvar.

I et sportsperspektiv er det på mange måter greit. Det er litt av sjarmen med konkurransen, det skal være litt kniving og spenning. I et helhetsperspektiv er det kanskje ikke like heldig. 

Å konkurrere kan være sunt

Å konkurrere med andre kan være en stor motivasjon til å trene. Å trene er godt for den fysiske helsen, så vel som den mentale. Mange av oss trenger ritt for å få utløp for vårt iboende konkurranseinnstinkt, med et ønske om å utvikle oss og oppleve mestring. Idrettskonkurranser lærer oss å bli den beste utgaven av oss selv, noe vi også kan få bruk for i våre daglige liv.

Å konkurrere kan også være farlig

Jeg har selv krasjet med motgående bil i konkurranse. Front mot front. Jeg fløy 10 meter i luften. Med meg gikk det bra. Jeg var heldig.

Verre gikk det den gangen i Mount Wuyi Cycle Classic da to ryttere foran meg i feltet hektet over en smal bro på den 10 km lange runden. Rittet hadde vært arrangert i fem sammenhengende år, uten de alvorlige uhellene. Men på nettopp denne broen hadde flere sportsdirektører uttrykt at var for risikabel. Spesielt fordi brogjerdet var bygget opp av betongklosser.

Og denne septembermorgenen i 2017 gikk det galt.

Jeg så det hele, de to rytterne hektet og han til venstre av dem gikk over styret og inn med hodet først rett i en murblokk. Rytteren falt tilbake inn i feltet med en stor og blodig åpen skade i fjeset. Han lå livløs. Han var død.

Lykken kan fort snu

Sykkelgleden mange opplever når vi konkurrerer er ofte stor. Når alt går bra og rittet er over kan alle dra hjem med et smil om munnen. Verre er det den ene gangen. Den 999 dagen av de 1000 da det ikke går så bra. Da er det for sent.

Vi kan aldri beskytte oss hundre prosent. Vi kan heller ikke forvente at de lokal smårittene skal ha ressursene til å sikre seg mot alle tenkelige scenarioer. Derimot kan og bør vi følge lovverk, råd og retningslinjer for å minimere risiko. Da legger vi også vilkårene til rette for å finne raske og gode løsninger om uhellet er ute. 

Fra piratritt til folkeritt

I 2013 arrangerte jeg for første gang Sykkelboden Vårcup-ritt inne på industriområdet på Drømtorp. I 2014 valgte vi å ta det ut på veien. 70 ryttere møtte opp og syklet sammen på de smale landeveiene rundt Kråkstad. Vi hadde en vakt i det verste krysset, men ellers ingen tillatelser eller godkjennelser til å holde rittene.

En rytter veltet, men det gikk heldigvis bra med han. Dette skjedde i en blanding av uvitenhet og gode intensjoner.

I 2015 begynte diskusjonen å rulle. Det var flere slike lavterskelsritt på den tiden, og vårt var et av dem.

Vi hadde heller ikke i 2015 noen særlige uhell og alle dro hjem, full av lovord og glede.

Det var morro. Det var jo ikke så farlig for det gikk jo greit?

Tilbake til tryggere omgivelser

I frykt for mer kritikk valgte jeg å flytte tilbake inn på Drømtorp. Det viste seg å heller ikke være så krevende å arrangere lovlig som jeg hadde trodd. Jeg fikk tillatelse fra grunneier, samarbeidet med Follo SK, fikk rittet opp på NCF sin terminliste og kunne arrangere "trimritt" der alle deltakerne selv måtte ta ansvaret for å følge trafikkreglene.

Enhver rytter måtte ha lisens slik at de var forsikret. Vi gikk bort ifra premiering, og alle fikk samme heder og ære. 

Våre ritt flyttet fokus fra resultatlistene til det sosiale. På mange måter har det beriket arrangementet, og gjort at bredden blir i større grad ivaretatt. Og der bredden er, der er idrettsgleden størst. Og det er det det handler om, nemlig sykkelgleden.

Ja til lavterskel, og ja til sikkerhet

Jeg tror at vi trenger ritt og konkurranser for å kunne utfordre oss selv. Sykkelritt er på sitt beste noe av den morsomste sporten man kan utøve, der man både har elementer av fart, adrenalin, fysiske prøvelser, taktikk og lagarbeid. Men på det verste er vår sport livsfarlig.

Man kan ikke vende skinnet til det ene og alene fokusere på det andre. Det henger sammen og det må være en velfungerende balanse mellom både utfordring og spenning, trygghet, men også arrangørvennlighet.

Og dette ordet synes jeg vi må bli flinkere til å fremme: Arrangørvennlighet. 

For den dag det blir for krevende å arrangere så dør frivilligheten ut. Og ildsjelene er helt avgjørende for å holde rittkalenderen og hjulene til sykkelsporten i gang. Løypene må være passe utfordrende og morsomme for deltakerne, selv om det aldri må gå på bekostning av sikkerhet. 

Vi i Norge er veldig flinke til å komme med pekefingre. Man virker å like bedre å snakke andre ned enn opp. 

Janteloven kan ta seg en bolle.

Jeg vet ikke med deg, men jeg er i alle fall lei av at det er så mye skittkasting i sporten vår, og så lite fokus på konstruktive ideer og tiltak. 

Når det kommer til rittarrangører må vi, isteden for å kritisere hva enn de gjør feil, legge til rette for at de kan arrangere enda bedre og tryggere sykkelkonkurranser. 

For vi er avhengig av rittarrangører for å bevare mestrings- og sykkelgleden, men vi kan heller risikere alvorlige skader og i verste fall dødsfall.

Om artikkelforfatteren

Jonas Orset er sykkelnomade på heltid, og lever av å arrangere ritt, holde foredrag, sykle for utelandske lag og blogge for landevei.no.

I denne saken er det Orsets private meninger som kommer frem.

Redaksjonen arbeider etter Redaktørplakaten. Holdninger og meninger i Landeveis reportasjer er ikke nødvendigvis i tråd med redaksjonens syn.