Syklet Gjøvik-Oslo på ombygd japansk terrengsykkel

– Sykkelen går overraskende bra. Den er bygget tilfeldig, men den går veldig raskt, forteller han til Landevei.

Den spesielle grussykkelen hans er opprinnelig en terrengramme, som han har bygget om, Rammen er fra 80-tallet. 1986 anslår han, uten å kunne slå det helt fast.

– Det er en japansk terrengsykkel, som jeg ikke vet forferdelig mye om. Det er nok noe som har blitt solgt en gang i Norge en gang i tiden. Fun fact er at de laget mye BMX-sykler, og de laget sykkelen som ble brukt i E.T (filmen fra 1982, red.anm.). Det var helt tilfeldig at den ble en grussykkel. Jeg holder litt på med gamle terrengsykler og har laget flere rare terrengsykler, som jeg har restaurert og bygget om. Så kom jeg over denne på Finn, som man ofte gjør.

Selv om man bygger sykkel ut fra en gammel ramme som er et bruktkjøp, er det ikke dermed gitt at prisen blir lav.

– Det er ikke nødvendigvis billig. Det er hobbyprosjekt, men det går fint an å lage lignende sykler billig. Det blir uansett billigere enn disse karbonracerne da. Bare ett av dekkene koster jo mer enn hva jeg kjøpte sykkelen for. Det kommer an på hvilket utstyr man skal ha på den.

Han forteller at han ikke hadde noen klar plan for hvordan sykkelen skulle bli, men den ble til litt etter hvert.

– Det er en rar styre-stem-kombinasjon, men jeg har likt sånne dirt-drop-bars. Det er et styre som er en reproduksjon av et styre fra 80-tallet. Noen terrengsyklister som brukte denne typen på 80 og 90-tallet. Denne typen ombygging med drop-bars kalles monstercross.

Dekkene er fra René Herse (tidligere Compass) og modellen er Rat Trap Pass. De var satt opp til slangeløst (tubeless), men han har nå byttet til latexslanger. Dekkene er 54 mm brede og laget for å sykle med lavt trykk, forteller han. Selv har han ca 20 PSI som trykk.

– Man bør sette på dekk med stort volum, da får du ganske god flyt. Alle de som har lette karbonsykler vil bare le av dette oppsettet med en gammel stålramme. Mange som holder på med stålsykler erkjenner da også at karbonsykler er lettere og raskere. 

Han har også satt på skjermer og frontbagasjebrett, og omtaler sykkelen som en blanding av grus- og randonnée-sykkel (langdistansesykling).

Japansk tema

Ettersom rammen er japansk, har han prøvd å sette opp sykkelen med så mange japanske komponenter som mulig.

– Alt er mer eller mindre originalt og fra samme periode. Det er en gammel Shimano XT-gruppe. Egentlig syvdelt, men jeg har bygget om bakhjulet til åtte gir. Jeg har satt på temposkiftere på styret. Jeg husker ikke hva som var orginalt, om det var trigger eller toppskiftere. Bremsehendlene er fra fra DIA-COMPE, også japansk og en tidsriktig reproduksjon, forteller han.

Setet er imidlertid italiensk og skjermene franske. Det er en gammeldags engelsk seteveske på, mens styrevesken er japansk.

Bakbremsene på sykkelen er såkalte U-bremser som sitter på undersiden av kjedestagene.

– Det er et bremsesystem som ingen bruker lenger, bortsett fra kanskje BMX hvor det overlevde lenger. På 90-tallet trodde en det var bra på terrengsykkel i en kort periode, men det funker ikke særlig bra til dette grunnet gjørme. De funker greit på grus. Bremsene er vel det eneste som ikke er veldig bra, men jeg trenger ikke mer på grus.

Som med de fleste slike byggeprosjekter er det selvsagt flere forbedringer som er planlagt.

– Hjulene er jo originale, så de er ikke så gode. Spesielt ikke etter at jeg bygget om bakhjulet til 8-delt, så det skal bygges nye. De må være i gammeldags rammebredde, 130 i stedet for 135, som passer med sykkelen. Jeg har fått tak i et ubrukt gammelt Dura Ace-nav i 130, så det tror jeg blir bra.

Samtidig blir det også nye felger fra SUN og navdynamo fra tyske SON, som han skal koble opp til bedre SON-lys.

–  Må man grave dypt på Internett og japanske nettsider for å finne delene til denne sykkelen?

–  Jeg tror jeg tok deler fra en annen sykkel jeg også hadde kjøpt. Så har jeg kjøpt nye ting også. Bagasjebrettet fra Nitto, på nett et eller annet sted. Noen butikker fra England. Du må kjøpe litt fra rare steder, finne ut hva som passer. Så blir det noen bomkjøp i blant. Så må man også gjerne endre litt på ting, for å få det til å passe.

I tillegg til Gjøvik–Oslo har han også syklet Tour de Dovre på sykkelen.

FLASKEHOLDERNE ...: Er selvsagt også fra Japan, av merket Nitto, som også produserer front racken som er på sykkelen. Foto: Privat

HÅNDBYGGET: Stålrammen er bygget med "quad butted" Ishiwata–rør. Foto: Privat

– Veldig slitsom tur

Han anslår at vekten på sykkelen ligger på 10-11 kilo, og i tillegg er det alltid noen ting som er med på tur i veskene, som Primus. 

I garasjen har han en moderne stisykkel, men har til gode å teste noen moderne grussykler.

– Heldigvis har jeg ikke det, svarer han kontant - og fortsetter

– Da kan det jo hende jeg hadde fått lyst til å skifte. Jeg har ikke noe skrikende behov for det. Den går veldig bra. Jeg satser jo ikke så hardt som jeg tror mange av leserne deres gjør. Så sånn sett jager jeg ikke marginer. Men det hadde vært gøy å prøve, innrømmer han.

I tillegg til Kuwahara-sykkelen har han også noen andre godbiter.

– Jeg har en annen gammel Nishiki på hytta, også en annen terrengsykkel som er bygget om til langtur og grussykkel. Også den med dropbar.

– Jeg har også en veldig fin landeveissykkel, som jeg bruker de få gangene jeg sykler landevei. En Nishiki Competition. Den har jeg også gjort mye morsomt med. Blant annet satt på en sånn SON Nav-dynamo med lys.

– Hvordan ble dette til en hobby?

– Det har bare utviklet seg til det. Jeg jobbet deltid i sykkelbutikk da jeg var ung og har aldri sluttet å interessere meg for det. Jeg var med på terrengsykkel-bølgen som kom på nittitallet. 

– Og sist, men ikke minst: Hvordan var selve turen?

– Det var veldig vått, så den turen ble veldig slitsom. Jeg fornyet Fri Flyt-abonnementet mitt på togturen til Gjøvik, for å lese turbeskrivelsen til Landevei. Jeg hadde regnet med jeg kom til å bli sliten, men det var skikkelig slitsomt, slik som også artikkelforfatteren skrev. Nå var veien også dekket med våt gjørme i tillegg som senket farten. Så hele turen gjennom marka gikk i stummende mørke.

– Har du lyst til å gjenta den?

– Jeg har veldig lyst til å sykle den når det er tørt. Når en kan prøve å holde fart opp de bratte bakkene og slippe regnspruten. Det er som Landevei skriver, at Kongevegen over Hadeland er ikke laget for hverken biler eller syklister. Men det er helt utrolig vakkert det landskapet på turen.