Hvordan gikk det egentlig med Tony Martin i Trondheim-Oslo?

– En av de andre på laget heter Jörg Werner, tenkte jeg for meg selv.

Var ikke det treneren til Tony Martin? Litt søk i eget arkiv – jo – det stemmer.

Jeg hører med min tyske venn og sykkelskribent, Marcus Liebold, som bekrefter det hele.

Jeg ringer Jörg Werner for å finne ut av hva i all verden dette er for noe.

Skal Tony Martin sette rekord? Skal han vinne? Er han norgesvenn?

Spørsmålene er mange.

Vil hjelpe en tidligere sponsor

Jeg tar kortversjonen. Guenter Oßwald er navnet på en velgjører i tysk sykkelsport, som fulgte og sponset Martin gjennom karrieren hans. Guenter har tidligere blitt nummer to i sin aldersklasse i Styrkeprøven, og nå vil han vinne aldersklassen.

Jörg Werner, som også trener Guenter, synes ikke ideen er veldig god, men som alle vet: om en mann har bestemt seg for å gjøre noe dumt, kan du like så godt gjøre det så trygt for ham som mulig, for avgjørelsen er tatt.

Og så flyr Team Oßwald til Norge for å sykle Trondheim-Oslo.

Det er storyen.

 Så skulle vi ikke få svar på hvor fort en proff kunne sykle Trondheim-Oslo allikevel.

Eller kanskje? Jeg kunne jo spørre?

.. Og tiden går ..

Laget har en plan om å sykle på cirka 17 timer. Det betyr målgang sånn cirka 22.20, kanskje litt før, kanskje litt senere.

Jeg er altså på jobb i målområdet i Valhall, og om jeg er kjapp – er jeg ferdig med nyhetssaker fra storlagene ved 20-tiden, samt noen småsaker rett før 22.00.

Med andre ord, det passer perfekt.

Jeg kan spise litt, ta en kopp kaffe og lage tidenes intervju med Tony Martin.

Jeg skjønner fort at tidsskjemaet ryker, for absolutt alt og alle kommer i mål langt senere enn planlagt. Det har vært både regn og motvind, omkjøringer, dårlig skilting, langt flere svinger og rundkjøringer enn normalt, dette blir en av de tregeste utgavene.

En som ikke er treg er meg. Jeg får gjort jobben raskt. Men slik som Team Oßwald sykler, skjønner jeg at dette kommer til å ta tid. Jeg ser på Formel1-kvalik på macen, og venter. Og venter.

Og venter..

Men til slutt krysser de den siste timeren, og fullfører på 19.44.17. Klokka er nå 01.05 på natta. Den siste timeren er et lite stykke unna Oslo, og det betyr at det tar 10-15 minutter før rytterne kommer seg inn til Valhall.

Men det kommer jo søren meg ingen tyskere i det hele tatt. 30 minutter går. 35 minutter går.

Mange kommer – men ingen fra Team Oßwald

Hva har skjedd? Drikker de champagne på Østre Aker vei, er de så gira over å ha hjulpet Guenter Oßwald til seier i M70, altså klassen for menn over 70 år?

Ingen vet. Det vi vet, er at Team Oßwald, som alle andre, har slitt med regn, motvind, distanse, ernæring, psyke, kulde og mørke.

Men hvor søren er de?

Der – kommer de. Endelig. Satan så fine drakter, kongeblå og svarte, blodtrimma hele gjengen. Tony Martin stikker seg virkelig ut, du vet hvordan en proffsyklist ser ut når du ser han.

Tony Martin dere, i egen høye figur. Han er egentlig ikke så høy, og han er slettes ikke så stor som han ser ut som på tv, han er bare større enn mange av de lette klatrerne.

Han var ikke akkurat kjent for å sette fyr på sendingene når han ble intervjuet, og de gangene jeg har pratet med ham tidligere, har jeg helt ærlig talt lurt på om jeg har sagt noe galt.

Og hva med Guenter Oßwald selv? Hvor er han? Jörg Werner sa jo at han var forskammende ung, men alle på dette laget er jo i 30-årene? Bortsett fra Werner da.

Men det er litt kaos nå, og det er oppbruddsstemning.

Jeg må i gang med intervjuet med Martin

Han må da gi litt av seg selv denne gangen? Han må da forstå at hele Norge lurer på hvor fort han kunne syklet alene, og om et lag av proffsyklister ville ha slått de norske amatørspesialistene på distansen?

Jeg begynner med et enkelt spørsmål.

– Hei Tony, har du tid til en kort prat?

– En kort. En veldig kort, jeg må egentlig gå.

Det kan du da virkelig ikke måtte, tenker jeg. Han må bare mykes opp litt.

– Hvordan var turen?

– Det var kjempeflott, Norge er et veldig vakkert land. Det var en flott tur, sier han.

Det er noen som vil ta bilder, og resten av gjengen får samlet laget. Tony er den som er absolutt minst interessert i noe annet enn å komme seg hjem. I hvertfall virker det sånn. Han ser kald ut.

 Det er klart, har du syklet 560 kilometer med under 30 i snitt når du er åttedobbelt verdensmester på tempo, ja da blir du jo ikke varm. I det hele tatt. Det er jo som om jeg skulle spasere en tur med mor og far. I 17 timer. I regn og motvind. I trusa.

– Det var utrolig hardt. Eller, det var ikke hardt, det var hardt mentalt, sier han mens han er på vei vekk fra hele intervjuet.

Så får jeg droppe kosen og gå rett på sak.

Hvor fort kunne Tony Martin ha syklet?

Aldri har vi vært nærmere å få et svar på hvor gode proffene faktisk er sammenlignet med norske amatører. Jeg kunne selvsagt spurt en hvilken som helst proff på et av rittene jeg har dekket i løpet av mine ti år som sykkeljournalist.

Men – Tony Martin er den eneste eksproffen jeg vet om som faktisk har syklet rittet.

Steffen Kjærgaard har jo også gjort det når jeg tenker meg om, men det var lenge før min tid.

– Men hva tror du Tony, hvor fort kunne du syklet rittet alene?

– Jeg vet ikke? Jeg vet virkelig ikke.

Han vet altså ikke.

Jeg gjentar spørsmålet.

Han gjentar svaret.

– Jeg har helt ærlig talt ikke tenkt på det, jeg har ikke veldig sterke meninger om det.

Han har altså ingen mening. Litt som Sverige under andre verdenskrig. Hele verden sloss, men Sverige ville ikke mene en dritt om noe.

Der har du altså Tony Martin.

Jeg har spist svisker med mer karisma enn denne åttedobbelte verdensmesteren.

Jeg legger godvilja til, og antar hans avvisende stil skyldes at han er iskald.

Siste forsøk.

– Men hva tror du? Grunnen til at jeg spør er at det er hundrevis, kanskje tusenvis av nordmenn som lurer på hvor fort en proff kunne syklet Trondheim-Oslo?

– Jeg vet ikke. Jeg tror ikke 40 kilometer i timen i snitt er mulig alene, men 37 går nok. Kanskje 38. Jeg vet ikke.

Så forsvinner de blåkledde ut i Oslo-natten, hjem til hotellet.

Hvilket bringer oss over til neste avsnitt.

For hva skjedde egentlig med Guenther Oßwald?

Du trodde kanskje vi hadde glemt Guenther? Det har vi absolutt ikke. Men vi så han som nevnt ikke i mål.

Etter å angivelig ha fått solid hjelp ved å ha blitt dyttet i så godt som alle bakkene fra Trondheim til Oslo, kan vi vel si at det er brakt på det rene at Guenter må ha vært mektig sliten.

Sannhetsgehalten i at han fikk hjelp i bakkene kan vi verken bekrefte eller avkrefte. Men en av rytterne fortalte villig til arrangøren at han hadde blitt «pushed all the way!», og så får en tolke det som en vil. Det ble sagt med glimt i øyet etter 19 timer og 44 minutter på sykkelen.

Men tilbake til Guenther, 71-åringen som altså var mektig sliten.

Han var faktisk så sliten at han deiset i bakken, like etter å ha passert den siste tidtagningsmatta ved Oslo.

Da ble det jo et salig kaos i gruppa, for hva nå? Han får godkjent tiden sin og blir klassevinner, men hva med oppløpet inn til Valhall?

Guenther har altså fått så inmari hammer’n, han har tryna og slått seg.

Ordentlig.

Gruppa ser ingen annen råd enn å bestille en taxi og sende ham rett på hotellet.

Så får de heller sykle sammen til mål og avslutte turen, det har jo en slags verdi for dem også, selv om Guenther Oßwald, mannen som altså har gitt navnet til Team Oßwald, endte Den store styrkeprøven midt i høyre kjørebane på Østre Aker vei et sted.

Med det avslutter vi historien om Guenther Oßwald, velgjører av tysk sykkelsport, som lurte på om ikke Tony Martin kunne være hjelperytter i Styrkeprøven Trondheim-Oslo.

Bare en av de to kom helt til Valhall, selv om de begge endte der på hvert sitt vis.

PS: Noen uker etter at rittet var ferdig, tikket en tekstmelding inn fra arrangøren. Både Tony Martin og Guenther Oßwald er diskvalifisert for å ha gitt og tatt i mot ulovlig. hjelp. Regelen om at det er forbudt å fysisk dytte medsyklister kom på plass en gang på 2000-tallet.

Måtte de uansett leve lykkelig resten av sine sykkeldager.