Debatten i etterkant handlet i hovedsak om hva som ble gjort, eller ikke gjort, av det passerende laget. Arrangøren konkluderte med at forbipasseringen ikke var hensynsfull nok, og at den bryter med Vegrafikklovens paragraf 3, hvor det står at «enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret».
Men velten skjedde, og da Asker hadde dratt var det på ingen måte en situasjon under kontroll, aldri så mye noen av partene opplevet det. Styrkeprøvens avgjørelse er like nådeløs som den er riktig.
Spørsmålet er nå, hva gjør vi videre?
For norske turritt kan fortsatt være farlige. Blandingen av erfarne ryttere med rekordmål og uerfarne drømmere i samme løype er ikke bare heldig, i hvert fall ikke når det er uklart hva en skal gjøre når lag skal passeres, eller hva en skal gjøre når en ulykke inntreffer. Uklart bør det ikke være, men det er det like fullt.
I norske turritt, eller blant norske syklister, er det de færreste som har dette innarbeidet. Det er veitrafikkloven som gjelder når vi konkurrerer, men spør deg selv: Kjenner du egentlig til den, og hvordan er det med dine medsyklister? Og hva med de uskrevne reglene, hva med ren etikette, hvorfor synes dette å ikke være til stede i et ritt? For ordens skyld, Styrkeprøven har disse reglene nedfelt i sitt rittprogram. At de ikke leses av samtlige deltagere er ikke deres feil.
Jeg ønsker å trekke frem et eksempel fra en annen idrett. Jeg hadde et halvt års avbrekk fra sykling og lekte med ultraløping i 2018. En helt annen sport, helt andre kutymer. Men en ting ønsker jeg å ta med meg videre, og det er hva løperne gjør når det skjer ulykker. Det er i flere løp ikke bare konsensus om at førstemann som kommer til ulykkesstedet stopper og blir der til situasjonen er avklart, det er en klar regel. Dette fikk jeg selv se på toppen av et fjell. En løper som hadde slått hodet og var bevisstløs, ble tatt hånd om av løperne som kom rett bak, punktum. De var nærmest, arbeidsoppgavene handlet om å hjelpe vedkommende, det var deres oppgave denne gangen. De gjorde det med største selvfølgelighet, at de hadde trent ett år og tapte en time hadde ingenting å si.
Forskjellen er selvsagt stor på ultraløp der del-tagere kan bli liggende i timer før det kommer noen, og Lillehammer- Oslo der det kommer syklister med kortere intervaller. Men sluttid og resultat i en amatørkonkurranse kan aldri være viktigere enn skader. Hovedforskjellen var ikke bare at dette var en ekstremt tydelig regel, det var en æreskodeks. Og om du ikke vinner det ene løpet der du hadde sjansen i løpet av din karriere, fordi mannen eller kvinnen foran de snubler, så får det så være. Amatør eller proff. Og regelen overholdes med stolthet.
Det største problemet i norske turritt er at det ikke finnes en felles forståelse for hva en skal gjøre, eller ikke gjøre, når ulykken inntreffer. Det er uavklart hva en skal gjøre når veien er smal og en skal passere et annet lag. Når noe skjer, eller en farlig situasjon kan oppstå, sier den ene siden «slapp av, dette er et turritt». Den andre leiren kan lett tenke noe helt annet. Som gruppe har de gjerne trent siden høsten i forveien, og hvorfor skulle de bli igjen ved en velt om de opplever at situasjonen er under kontroll, og det likevel ikke er noe de kan gjøre?
Vel? Fordi det er et turritt. Fordi det ikke er et proffritt der det kommer ambulanser bak feltet. Fordi vi er amatører som sykler fordi det er gøy, og fordi sluttiden på et amatørritt ikke betyr noe som helst annet enn for ditt eget ego.
Enten det er et mikroritt i et grisgrendt strøk eller Norges største ritt: Virker det utrygt å passere, gjør du ikke det. Skjer det en ulykke, stopper du, og blir der til situasjonen er avklart. Og akkurat dette skal du vite mer om enn rullekjøring og bakkespurt.
For om det ikke finnes stolthet i å tape en time i et turritt, da har du ikke noe i et turritt å gjøre.
